13. mai kl 1500 UTC krysset vi ekvator ved 28 gr 46' vest og det ble behørig feiret med pizza og linjeaquavit!
Underveis mot ekvator ble vi eskortert av flere hundre delfiner rundt hele båten som en siste hilsen fra Brasil. Men fisket har vært magert - eneste resultat var en kamp mot en måke om hvem som skulle ha kroken. Og flokker av småfugl ble etterhvert til flyvefisk for oss nyinnvidde.
Vinden har løyet og rommet så vi bare cruiser videre i pent vær i 10 kn vind. De tre første døgnene har vi gjort gjennomsnittlig. 5.66 knop over grund og sett en båter - en bare på noen nautiske mils avstand. Så nå seiler vi på 01 grad 26.1 min N og 027 grader 30min W kl. 9.48 UTC mot stillebelte.
mandag 14. mai 2012
lørdag 12. mai 2012
Radioprogram fra seilturen til Antarktis
De som ikke fikk med seg Edvards flotte radiodokumentar lørdag (eller reprisen søndag 13. mai), kan laste den ned her: http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/1.8123557
Edvard Hambro har tidligere laget den prisbelønte dokumentaren «Den gule Hawaiiskjorta», historien om Petter Norengs dramatiske mann over bord opplevelse og redning under ARC seilasen i 1999. Han har også selv deltatt i TwoStar, tomannsregattan over Atlanterhavet, Tidligere i år var Edvard med Svenning og Tore i «Anne Mari» til Antarktis.
Her hadde han med seg opptaksutstyr og fanget 70 timer med lyder fra naturen, båt og mannskap. Dette er nå redigert til et 43 minutters radioprogram som ble sendt på NRK2 lørdag 12. mai kl 1003 med reprise søndag 13. mai kl 2103.
Hambro tar utgangspunkt i seilernes indre reise i mektig natur og har bygget opp programmet rundt de fem karenes egne "ord for dagen" som ble et rituale for seilerne ombord på «Anne Mari». Her får man høre hva hver og enkelt har på hjertet i en seilbåt under ekstreme forhold. der marginene er små og seilerne ydmykhet og indre følelser kommer til uttrykk.
Edvard Hambro har tidligere laget den prisbelønte dokumentaren «Den gule Hawaiiskjorta», historien om Petter Norengs dramatiske mann over bord opplevelse og redning under ARC seilasen i 1999. Han har også selv deltatt i TwoStar, tomannsregattan over Atlanterhavet, Tidligere i år var Edvard med Svenning og Tore i «Anne Mari» til Antarktis.
Her hadde han med seg opptaksutstyr og fanget 70 timer med lyder fra naturen, båt og mannskap. Dette er nå redigert til et 43 minutters radioprogram som ble sendt på NRK2 lørdag 12. mai kl 1003 med reprise søndag 13. mai kl 2103.
Hambro tar utgangspunkt i seilernes indre reise i mektig natur og har bygget opp programmet rundt de fem karenes egne "ord for dagen" som ble et rituale for seilerne ombord på «Anne Mari». Her får man høre hva hver og enkelt har på hjertet i en seilbåt under ekstreme forhold. der marginene er små og seilerne ydmykhet og indre følelser kommer til uttrykk.
I Sydostpassaten
Det sydlige Atlanterhavs stabile sydostpassatvind blåser «Anne Mari» nordøstover i jakt på nok høyde til å stå opp Kapp Verde-øyene når nordostpassaten overtar på den andre siden av ekvator. Vi styrer for øyeblikket 045 grader, gjør 7 knop gjennom vannet med litt stikk i skjøtet, men ca en knops motstrøm sinker oss endel. Fart er viktigere enn høyde for øyeblikket, vi prøver å få til ekvatorkryssingen ved omtrent 28 grader vestlig lengde. Det blåser 7-10 sekundmeter fra en retning som svinger litt rundt øst, for det meste med en liten sydlig komponent. Det gir et skrått liv på styrbord halser, men med moderat sjø er det en behagelig seilas. Båten er ganske tett, og det er tørt nede. Litt klamt under dekk siden alle luker må være igjen, og frivaktene tilbringes på dekk. Men man skal vokte seg vel for å sutre over at det er for varmt! Da mister man vel passet og er dømt til et seil-liv i norsk fellesferievær.
Oppholdet på Fernando de Noronha var preget av Bentes bursdag torsdag, den ble behørig feiret med festmiddag på vår stamrestaurant (utrolig hvor fort ting blir tradisjon) med utsikt over havnen. Litt sightseeing fikk vi tid til fra en leid beach buggy som forserte de mest rufsete krøtterstier, Bente og Eivind hadde super utsikt med bakenden på ryggstøet og bena på baksetet. Rally-Ragnar navigerte med usikker hånd til både gamle fort og de lekreste strender. Vi hadde besøk av delfin-flokker og på en av jolleturene så vi også en havskilpadde. Endel mekking ble det også tid til, Tore fant et unikum av en lokal mekaniker som fikset sjøvannspumpen til motoren samt kurerte en stygg ulyd med å skifte alle drivremmer. Så nå har vi strøm nok (92% batterikapasitet i skrivende stund), kulde til kjøleskap og fryser (-13 akkurat nå) og ferskvann fra watermakeren (alle tanker fulle av svakt dieselsmakende vann).
Boksemat passende for middag er det vanskelig å oppdrive nå for tiden. Vi er derfor avhengig av å kunne fryse ned mat, og å holde den frossen. Ellers blir kosten ensidig... Så langt har dette gått veldig bra, og Bente tryller fram de lekreste retter. Den ene forbedringen vi er blitt enige om er å spise middag før det blir mørkt. Fire personer i cockpiten i stummende mørke med 20 graders krengning i litt rufsete sjø kan gjøre måltidet ganske interessant...
Etter 36 timer i sjøen er posisjonen 12. mai 2012 klokken 1200UT (GMT) S 1 grad 58 minutter, W 30 grader 23 minutter. Passering ekvator antas i morgen mens det er lyst. Kanksje kommer kong Neptun på besøk for å markere passeringen?
Alt vel ombord i det gode skip «Anne Mari» med kurs for Praia på Kapp Verde-øyene!
--
Ragnar W
Oppholdet på Fernando de Noronha var preget av Bentes bursdag torsdag, den ble behørig feiret med festmiddag på vår stamrestaurant (utrolig hvor fort ting blir tradisjon) med utsikt over havnen. Litt sightseeing fikk vi tid til fra en leid beach buggy som forserte de mest rufsete krøtterstier, Bente og Eivind hadde super utsikt med bakenden på ryggstøet og bena på baksetet. Rally-Ragnar navigerte med usikker hånd til både gamle fort og de lekreste strender. Vi hadde besøk av delfin-flokker og på en av jolleturene så vi også en havskilpadde. Endel mekking ble det også tid til, Tore fant et unikum av en lokal mekaniker som fikset sjøvannspumpen til motoren samt kurerte en stygg ulyd med å skifte alle drivremmer. Så nå har vi strøm nok (92% batterikapasitet i skrivende stund), kulde til kjøleskap og fryser (-13 akkurat nå) og ferskvann fra watermakeren (alle tanker fulle av svakt dieselsmakende vann).
Boksemat passende for middag er det vanskelig å oppdrive nå for tiden. Vi er derfor avhengig av å kunne fryse ned mat, og å holde den frossen. Ellers blir kosten ensidig... Så langt har dette gått veldig bra, og Bente tryller fram de lekreste retter. Den ene forbedringen vi er blitt enige om er å spise middag før det blir mørkt. Fire personer i cockpiten i stummende mørke med 20 graders krengning i litt rufsete sjø kan gjøre måltidet ganske interessant...
Etter 36 timer i sjøen er posisjonen 12. mai 2012 klokken 1200UT (GMT) S 1 grad 58 minutter, W 30 grader 23 minutter. Passering ekvator antas i morgen mens det er lyst. Kanksje kommer kong Neptun på besøk for å markere passeringen?
Alt vel ombord i det gode skip «Anne Mari» med kurs for Praia på Kapp Verde-øyene!
--
Ragnar W
mandag 7. mai 2012
Forlater det amrikanske kontinent
Etter mange måneder i Sør-Amerika har Anne Mari nå forlatt kontinentet og er på god vei ut i Atlanterhavet. Øygruppen Fernando de Noronha er første mål, vi regner med ankomst på ettermiddagen mandag 7. mai. Det er under forutsetning av at børen står, i sydostpassaten i mai burde det være en rimelig forutsetning. Det blåser 7 - 10 m/s fra øst, med ultrablått hav og sol fra nesten skyfri himmel. Vi har vinden litt forenom tvers med ett rev og noen ruller i fokka. Litt humpete er det, og med hyppige sjøer over dekk er det begrenset med gjennomtrekk under dekk og ganske varmt. Men det er slike forhold norske seilere drømmer om hele vinteren (og mesteparten av sommeren også?), så vi nyter og arkiverer opplevelsen til bruk senere.
På veien fra Salvador til Recife dreide endelig vinden nok med oss til at vi kunne seile. Etter motorseiling i halvannet døgn var det en befrielse å stanse maskinen. Det ble en riktig fin seilas oppover kysten, med fiskebåter, oljeplattformer og lasteskip å dele havet med. Vi var fortøyd i en bøye utenfor Pernambuco Iate Club 3. mai ved middagstider. Lunsj ble inntatt på restauranten på den lille og upretensiøse klubben og vi gjorde oss kjent med hele staben på to mann (en sekretær, en båtmann). En kjapp tur i byen for å utføre papirarbeidet var nødvendig, der traff vi også noen svært hjelpsomme turistinformatører (Recife er ikke oversømt av utenlandske turister) men med siste transport fra brygga 1900 ble det en tidlig kveld.
Mekkelisten ble unnagjort, vi fant splint til autopiloten, litt andre småreparasjoner ble også gjort. Og det ble fylt diesel i to runder med kanner, transportert med robåt fra nærmeste bensinstasjon. Ting tar tid, men man har lite igjen for å irritere seg. Brasilianerne bare ler og smiler, det er nok en atskillig bedre løsning. De to karene som driver den lille klubben var vennligheten og hjelpsomheten selv. Ingen problemer var for store og alt kunne fikses.
Lørdag ble det tid til litt sightseeing i Olinda, en gammel koloniby rett nord for Recife. Den mistet sin betydning da havnen i Recife ble bygget ut, men den delen som er restaurert er svært sjarmerende. Vi fikk også bevist at i Brasil som de fleste andre steder i verden handles det i supermarkedene lørdag ettermiddag, for helgen og neste uke. Med lange køer foran kassene som naturlig følge. Men til slutt ble kø og strømstans forsert og vi kunne laste alt inn i en drosje med sjåfør som ikke var særlig godt kjent med Pernambuco Iate Clubs beligghenhet. Tore fikk bruk for all sin spansk og litt til, og i mørket (strømmen gikk på klubben også) fikk vi forsyningene ombord og kunne forlate havn med alle forsyninger for Atlanterhavskryssingen ombord.
Eivind har pådratt seg en hissig forkjølelse og er slapp, men er nå begynt på spise igjen. Vi tar det som et godt tegn, han er nok tilbake i full vigør om et par dager.
Anne Mari liker seg godt i litt bris og langer ut i passaten. Vi gjør mellom 7 og 8 knop i snitt og styrer rett mot Fernando de Noronha, 027 grader. Med fullmåne og klar himmel blir natten nok like fantastisk som dagen har vært.
Med hilsen fra åpent hav på 6 grader syd, 33 grader vest - Bente, Tore, Eivind og Ragnar.
På veien fra Salvador til Recife dreide endelig vinden nok med oss til at vi kunne seile. Etter motorseiling i halvannet døgn var det en befrielse å stanse maskinen. Det ble en riktig fin seilas oppover kysten, med fiskebåter, oljeplattformer og lasteskip å dele havet med. Vi var fortøyd i en bøye utenfor Pernambuco Iate Club 3. mai ved middagstider. Lunsj ble inntatt på restauranten på den lille og upretensiøse klubben og vi gjorde oss kjent med hele staben på to mann (en sekretær, en båtmann). En kjapp tur i byen for å utføre papirarbeidet var nødvendig, der traff vi også noen svært hjelpsomme turistinformatører (Recife er ikke oversømt av utenlandske turister) men med siste transport fra brygga 1900 ble det en tidlig kveld.
Mekkelisten ble unnagjort, vi fant splint til autopiloten, litt andre småreparasjoner ble også gjort. Og det ble fylt diesel i to runder med kanner, transportert med robåt fra nærmeste bensinstasjon. Ting tar tid, men man har lite igjen for å irritere seg. Brasilianerne bare ler og smiler, det er nok en atskillig bedre løsning. De to karene som driver den lille klubben var vennligheten og hjelpsomheten selv. Ingen problemer var for store og alt kunne fikses.
Lørdag ble det tid til litt sightseeing i Olinda, en gammel koloniby rett nord for Recife. Den mistet sin betydning da havnen i Recife ble bygget ut, men den delen som er restaurert er svært sjarmerende. Vi fikk også bevist at i Brasil som de fleste andre steder i verden handles det i supermarkedene lørdag ettermiddag, for helgen og neste uke. Med lange køer foran kassene som naturlig følge. Men til slutt ble kø og strømstans forsert og vi kunne laste alt inn i en drosje med sjåfør som ikke var særlig godt kjent med Pernambuco Iate Clubs beligghenhet. Tore fikk bruk for all sin spansk og litt til, og i mørket (strømmen gikk på klubben også) fikk vi forsyningene ombord og kunne forlate havn med alle forsyninger for Atlanterhavskryssingen ombord.
Eivind har pådratt seg en hissig forkjølelse og er slapp, men er nå begynt på spise igjen. Vi tar det som et godt tegn, han er nok tilbake i full vigør om et par dager.
Anne Mari liker seg godt i litt bris og langer ut i passaten. Vi gjør mellom 7 og 8 knop i snitt og styrer rett mot Fernando de Noronha, 027 grader. Med fullmåne og klar himmel blir natten nok like fantastisk som dagen har vært.
Med hilsen fra åpent hav på 6 grader syd, 33 grader vest - Bente, Tore, Eivind og Ragnar.
torsdag 3. mai 2012
Flere bilder fra Ole
Oles bilder
onsdag 2. mai 2012
Videre, videre
Bente K, Eivind S og Tore landet i Salvador onsdag 25. april og torsdag morgen ble Anne Mari løftet på land på Bahia Marina som var godt utsyrt for jobben og dessuten har en fin yacht club. Vi ble igjen referert til Marcelo som hadde feilkoblet de nye batteriene sist oktober. Det var bare å gjør gode miner til slett spill. Marcelo er uunværlig når vi ikke kan sproget og vi fikk faktisk utført det vi ønsket, nemlig, fylle ut hullet i kjølen efter grunnstøtingen i Beagle channel med et trestykke, vaske bunnen og polere fribordet. Vi tok påføring med rulle selv. Farven ble riktignok turkis i steden for bestilt mørkeblå, men skutesiden ble nydelig. Og, mirakel, vi var på vannet lørdag.
Ellers stor middag med avgående og påtroppende mannskap med påfølgende livlig gatekonsert med et utrolig pulserende sambaliv som Salvador er gjennomsyr/det av.
Søndag kom sistemann Ragnar Wisløff som seilte mannskap med Fønix for nesten 30 år siden. Erfaren både med langtur og regattaseiling. Ellers har Bente allerede 13 uker og Eivind 3 uker ombord fra ifjor.
Mandag 30. april fikk vi ordnet alle formaliteter + matinnkjøp, gass og fikk på 280 liter diesel på vei ut kl 1900. Værmelding med ØSØ 15 knop økende til 20 hørtes bra ut. Nå et døgn senere har vinden vist seg for skarp til å stå opp til Recife og det er blitt motorseiling i 0,5 knops motstrøm. Men vi har nydelig vær, Bentes deilige mat og alles gode humør. Ragnar har allerede tatt det som kan tas av sol og månehøyder og gutta har samlet tatt en økt på autopilotmotoren som sviktet efter fem timer da en brytepinne var brukket og en del messingtannhjul viste seg veldig slitte i akslingen. Vi har reservehjul, men håper å finne en god mekaniker i Recife hvor vi regner med å ankomme torsdag kveld. Så alt er som vanlig; veldig fint å være ombord og litt mekking til adspredelse!
Tore
Ellers stor middag med avgående og påtroppende mannskap med påfølgende livlig gatekonsert med et utrolig pulserende sambaliv som Salvador er gjennomsyr/det av.
Søndag kom sistemann Ragnar Wisløff som seilte mannskap med Fønix for nesten 30 år siden. Erfaren både med langtur og regattaseiling. Ellers har Bente allerede 13 uker og Eivind 3 uker ombord fra ifjor.
Mandag 30. april fikk vi ordnet alle formaliteter + matinnkjøp, gass og fikk på 280 liter diesel på vei ut kl 1900. Værmelding med ØSØ 15 knop økende til 20 hørtes bra ut. Nå et døgn senere har vinden vist seg for skarp til å stå opp til Recife og det er blitt motorseiling i 0,5 knops motstrøm. Men vi har nydelig vær, Bentes deilige mat og alles gode humør. Ragnar har allerede tatt det som kan tas av sol og månehøyder og gutta har samlet tatt en økt på autopilotmotoren som sviktet efter fem timer da en brytepinne var brukket og en del messingtannhjul viste seg veldig slitte i akslingen. Vi har reservehjul, men håper å finne en god mekaniker i Recife hvor vi regner med å ankomme torsdag kveld. Så alt er som vanlig; veldig fint å være ombord og litt mekking til adspredelse!
Tore
Abonner på:
Innlegg (Atom)