Vi har nå hatt to fulle dager på El Hierro og sett oss litt rundt. Efter 8,5 døgn med hard kryss vil nok alle havner fotone seg litt som himmelen, og vi har kost oss i lille Restang med sin 80 m lange
lavasandstrand og kun noen få turister som har balndet seg med de fastboende. Setdet er ellers kjent for hele 10 dykkerskoler. Ellers har det blåst veldig hardt hele tiden her i havnen - opptil 35 knop.
Vi dro til hovedbyen Valverde hvor det ikke skjedde noe men turen dit bragte oss gjennom et variert landskap fra det goldeste lavalandskap til frodige frukthaver, store furuskoger og små vimarker. 1500 m o h.
El Hierro var det vestligste punkt i den kjente verden før Columbus og spanjolene dro sin null-meridian gjennom vestspissen av øen.
Derimot var det ikke sannt at Columbus dro ut herfra, men drosjesjåføren fortalt at da han passerte så den rustrød og gold ut Hierro er gammelspansk for Ferro = jern.
Nå er det mandag morgen og vi stiller østover og kan tydeligvis vente oss all mulig vind da det er store lokale variasjoner og vår gribmelding er for grovmasket.
Tore
mandag 18. juni 2012
søndag 17. juni 2012
lørdag 16. juni 2012
Kuling og Kanari
Vi har nå vært et døgn på El Hierro,den sydvestligste lille ø på Kanariøyene med bare 9000 innbyggere. Vi fant ut at å gå inn til Puerto de la Rastinga på sydspissen ville være uten omvei på vårt kryssingstokt. Og kjærkommen pause og tid til å slikke litt sår. Både baby og kutterstag var røket og må sikres bedre og det krever en mann i masten. Forsøk på samme i åpen sjø førte til en vilter rundsleng og mørbanking. Vi kom inn rett før midtnatt i en helt uventet sterk kuling som ga oss mer spenning enn vi trengte! Det ble en forrtøyer (ankerdram + omelett kl 0200).
Slutten av overfarten ble gjort i et mer vestlig løp med mer behagelig sjø, men fremdeles 25-30 knops vind midt imot hele tiden og ganske slitsomt i lengden.
Efter hvert som magene har begynt å fungere har vi gledet oss over alle gode tilbud fra kjøl og frys. Største savn var Cola som også ble første bestilling på land (av noen)! Humør og innsatsvilje har vært på topp blandt det blide mannskap.
Rastinga var tidligere primært fiskehavn, men er nå en liten marinahavn med verksted og slipp. Enorme moloer beskytter havnen, alt med stor EU-støtte. Byen er bygget ut til turisme med utleieliligheter, men alt i beskjeden målestokk. Hyggelige smårestauranter og god mat.
Imorgen litt turisme til hovedbyen Valverde hvor Columbus dro fra på sin andre Amerikatur.
Så er det ny laang kryss til Las Palmas - ca. to døgn regner vi med. Der blir det å ordne opp med rigg og seil så ANNE MARI skal være klar for siste etappe!
Alle hilser til sine kjære.
Tore
Slutten av overfarten ble gjort i et mer vestlig løp med mer behagelig sjø, men fremdeles 25-30 knops vind midt imot hele tiden og ganske slitsomt i lengden.
Efter hvert som magene har begynt å fungere har vi gledet oss over alle gode tilbud fra kjøl og frys. Største savn var Cola som også ble første bestilling på land (av noen)! Humør og innsatsvilje har vært på topp blandt det blide mannskap.
Rastinga var tidligere primært fiskehavn, men er nå en liten marinahavn med verksted og slipp. Enorme moloer beskytter havnen, alt med stor EU-støtte. Byen er bygget ut til turisme med utleieliligheter, men alt i beskjeden målestokk. Hyggelige smårestauranter og god mat.
Imorgen litt turisme til hovedbyen Valverde hvor Columbus dro fra på sin andre Amerikatur.
Så er det ny laang kryss til Las Palmas - ca. to døgn regner vi med. Der blir det å ordne opp med rigg og seil så ANNE MARI skal være klar for siste etappe!
Alle hilser til sine kjære.
Tore
tirsdag 12. juni 2012
Halvveis til Grand Canaria
Vi forlot Santa Maria på Sal ved 9 tiden torsdag 7. juni.
Efter nøyaktig fem døgn er vi nå halvveis til Gran Canaria i luftlinje.
Vi fkk en kjedelig avskjedshilsen siste lunch på Sal i form av en heftig mageinfeksjon som vi alle har lidd av efter tur og fremdeles kjenner eftervirkningene av, men vi var heldigvis alltid to oppegående. Det kommer godt med at alle er sjøsterke!
Vi har vind rett imot og vi begynte med et slag mot Afrika. Vi har hatt noen småhavarier på rigg og seil men fremdriften er akseptabel til tross for at vindroret ikke er så glad i å seile bidevind i 25-30 knops vind som vi stort sett har her.
Matlagingen har naturlig nok ligget nede, men fra igår 11.06 fikk alle i seg mat samlet.
Humør og innsatsvilje er på topp, selv om vi gjerne skulle kuttet ned et par dager.
Vi har hatt mange napp med fin fisk men resultatet er tapte kroker.
Tore
Efter nøyaktig fem døgn er vi nå halvveis til Gran Canaria i luftlinje.
Vi fkk en kjedelig avskjedshilsen siste lunch på Sal i form av en heftig mageinfeksjon som vi alle har lidd av efter tur og fremdeles kjenner eftervirkningene av, men vi var heldigvis alltid to oppegående. Det kommer godt med at alle er sjøsterke!
Vi har vind rett imot og vi begynte med et slag mot Afrika. Vi har hatt noen småhavarier på rigg og seil men fremdriften er akseptabel til tross for at vindroret ikke er så glad i å seile bidevind i 25-30 knops vind som vi stort sett har her.
Matlagingen har naturlig nok ligget nede, men fra igår 11.06 fikk alle i seg mat samlet.
Humør og innsatsvilje er på topp, selv om vi gjerne skulle kuttet ned et par dager.
Vi har hatt mange napp med fin fisk men resultatet er tapte kroker.
Tore
mandag 11. juni 2012
onsdag 6. juni 2012
1. juni er barnas dag på Kapp Verde
Ellers forløp dagen og natten med et kakefoni av kjempehøytalere som konkurrerte om å overdøve hverandre med moderne musikk. Bente fløy hjem på lørdag, og søndag ved ellevetiden tok Eivind og Tore fatt på de 120 nm østover til Sal. Vi stakk nesen ut i en kuling i stredet mellom Santo Antau og St. Vicente hvor det alltid blåser hardt p g a venturieffekten. Efter ett nesten to timers slag nordover kom vi inn i mer stabile vind og sjøforhold og fikk en nydelig seilas med stikk i skjøte. Vi kastet anker i Palmeira havn på Sal kl 6 om morgenen 4. juni. Der var folk opptatt med småfiske men ellers lite å se. Forøvrig lå det 12-15 seilbåter i havnen.
Vi tok oss inn til hovedbyen Espargos for innkjøp. Forøvrig virket Sal flat, ufruktbar og kjedelig. Litt over midnatt kom Bård T og Petter G med siste nytt og nyttige pakker til ANNE MARI. Autopilot- motor og spiler til storseilet er blitt gjengangere.
Efter utklarering med immigrasjon og politi seilte vi tirsdag til sydspissen av Sal hvor Kapp Verde øenes største turistutbygging finnes. Flere kilometer strender med hoteller og leiligheter og et høyt nivå på bygningsmassen og de beste restaurantene innen øgruppen. Masse afrikanske suvenirselgere men midt oppi det hele kom en lokal kar som påsto han het Nilsen til fornavn. Han sjonglerte mellom norsk, dansk og svensk og hadde venner på Christian Radich og hadde vært i Norge. Vi brukte ham som skysskar.
Bårds savn efter gressklippern efter å ha flyttet i leilighet ble lindret ved å ta sjøgresset i vannlinjen.
Vi stikker herfra torsdag morgen og begynner med et slag mot Afrika, men lander antagelig på en mellomløsning. Vinden nær Afrika ser ut til å være i meste laget, men vi kan antagelig plukke opp en favorabel= nordlig vinddreining der. Direktelinje 800 nm, men det blir kryss hele veien så det blir lett lengre tid enn de 10,5 døgn på 1320 nm vi hadde hit fra Fernando do Noronha.
Tore
Vi tok oss inn til hovedbyen Espargos for innkjøp. Forøvrig virket Sal flat, ufruktbar og kjedelig. Litt over midnatt kom Bård T og Petter G med siste nytt og nyttige pakker til ANNE MARI. Autopilot- motor og spiler til storseilet er blitt gjengangere.
Efter utklarering med immigrasjon og politi seilte vi tirsdag til sydspissen av Sal hvor Kapp Verde øenes største turistutbygging finnes. Flere kilometer strender med hoteller og leiligheter og et høyt nivå på bygningsmassen og de beste restaurantene innen øgruppen. Masse afrikanske suvenirselgere men midt oppi det hele kom en lokal kar som påsto han het Nilsen til fornavn. Han sjonglerte mellom norsk, dansk og svensk og hadde venner på Christian Radich og hadde vært i Norge. Vi brukte ham som skysskar.
Bårds savn efter gressklippern efter å ha flyttet i leilighet ble lindret ved å ta sjøgresset i vannlinjen.
Vi stikker herfra torsdag morgen og begynner med et slag mot Afrika, men lander antagelig på en mellomløsning. Vinden nær Afrika ser ut til å være i meste laget, men vi kan antagelig plukke opp en favorabel= nordlig vinddreining der. Direktelinje 800 nm, men det blir kryss hele veien så det blir lett lengre tid enn de 10,5 døgn på 1320 nm vi hadde hit fra Fernando do Noronha.
Tore
torsdag 31. mai 2012
Porto do Tarrafal og Mindelo
Vi forlot Brava, den minste av de bebodde øyene søndag 27. mai kl 1220 med kurs ganske rett nord for Sao Nicolau. Det gikk for det meste på sb halser (som nesten hele denne etappen fra Brasil har budt på) men på kvelden da kryssen begynte, løsnet vindrorets feste til rattstammen nok en gang og vi slo på autopiloten. Med 15-20 knops vind og en del sjø sa den også takk for seg efter en halvtime, brytepinnen var vel gått. Det ble håndstyring og lite søvn gjennom natten og vi kom frem til Porto do Tarrafal 1130 og vi ankret opp og tok jollen inn på stranden hvor det var et livlig fiskemarked. Farverikt innslag med fiskebåter for seil.
Vi tok buss til øens hovedstad Vila de Ribeira Brava som lå innenlands i en fruktbar dal og det var en livlig og vakker by med bl a Kapp Verdes flotteste kirke hvor biskopen tidligere hadde hatt sete. Kjøreturen til og fra gikk også her gjennom flott fjellandskap. Havnebyen Tarrafal var mindre interessant og neste dag dro vi videre vestover med god slør og opptil 23 knps vind for bare genoa.
Ankom Mindelo Marina på Ilha de Sao Vicente. Øya byr ikke på så mye og Mindelo var det mest europiske vi har sett her og med en diger marina som er helt strøken hva utstyr og drift gjelder. En tysker Kai Brossmann står for det hele, og det er både båtutstyrsforretning, bar, verksted og diesel å få på anlegget. Bra med litt hjelp med vindror og styremaskin. Ellers lite med seilbåter på denne tiden av året, men helt fullt november-desember, hører vi. Endel motorbåter for sportsfiske dominerer nå.
Mindelo var en viktig kullhavn for dampskip som skulle til østen eller sydamerika for over 100 år siden. Fortsatt stor by med 50.000 innbyggere og ganske stor havn.
Vi ligger ved siden av en belgier i en HR45 som kunne fortelle at en franskmann som hadde vår plass før måtte sette båten på slipp p g a lekkasje. Han sov i båten på verkstedet og overrumplet noen tenåringer som brøt seg inn i båten. Han ble drept med båtens vinsjhåndtak. Dette var bare en uke før vi kom, og belgieren som var blitt godt kjent med franskmannen var naturlig nok rystet. Vi også.
Torsdag 31.mai satt vi oss på ferge (ex-SKUDESNES fra 1970) en times tur over til naboøen i vest, Santo Antau. Vi er glad for at vi ikke startet med denne, for da ville alle de andre øbesøkene blitt litt nedtur. Fra Porto Novo tok vi bil med sjåfør/guide opp en stensatt vei opptil 1400 m o h gjennom det mest dramatiske fjell/vulkanlandskap noen av oss tre hadde sett. Utsikten ned til frodige daler og gamle kraterbunner var nifst bratte, og ett sted gikk veien på en kam ikke stort bredere enn veien og flere hundre meter rett ned på begge! sider. Vi lunchet i en sjarmerende fiskelandsby, Ponte del Sol, hvor vi kunne se fiskerne komme inn mellom brottene i små båter, mange bare med årer og lande sine fangster på stranden som også var et fiskemarked.
På turen tilbake ble det stopp på et brenneri som drev på gamlemåten. Inne på tunet hvor det vrimlet av geiter, gjess og høns dro to svære okser i ring en sukkerpresse hvor to mann sto å la inn rørsukkeret. Sukkersaften rant ut i et åpent kar hvor det sydet og gjæret. Dette brygget ble efter hvert kokt over en kraftig flamme og nedkjølt i et rør i en vann-renne. Resultatet var et 42% sukkerbrennvin som de kalte grogg. Vi følte oss hensatt et par århundrer tilbake, men det minnet jo også om dårlig himkok.
1.mai er barnas dag her i Mindelo, kanskje en god ide for oss i Norge? Bente flyr hjem på lørdag og vi gjør de siste forberedelser med båt og innkjøp før vi seiler østover på søndag for å hente Bård og Petter på Sal. Alt er lettere å skaffe og gjøre her i byen.
Ellers får vi sprikende råd om beste rute til Kanariøyene. Nær Afrika eller ut i Atlanteren? Følg med!
Tore
Vi tok buss til øens hovedstad Vila de Ribeira Brava som lå innenlands i en fruktbar dal og det var en livlig og vakker by med bl a Kapp Verdes flotteste kirke hvor biskopen tidligere hadde hatt sete. Kjøreturen til og fra gikk også her gjennom flott fjellandskap. Havnebyen Tarrafal var mindre interessant og neste dag dro vi videre vestover med god slør og opptil 23 knps vind for bare genoa.
Ankom Mindelo Marina på Ilha de Sao Vicente. Øya byr ikke på så mye og Mindelo var det mest europiske vi har sett her og med en diger marina som er helt strøken hva utstyr og drift gjelder. En tysker Kai Brossmann står for det hele, og det er både båtutstyrsforretning, bar, verksted og diesel å få på anlegget. Bra med litt hjelp med vindror og styremaskin. Ellers lite med seilbåter på denne tiden av året, men helt fullt november-desember, hører vi. Endel motorbåter for sportsfiske dominerer nå.
Mindelo var en viktig kullhavn for dampskip som skulle til østen eller sydamerika for over 100 år siden. Fortsatt stor by med 50.000 innbyggere og ganske stor havn.
Vi ligger ved siden av en belgier i en HR45 som kunne fortelle at en franskmann som hadde vår plass før måtte sette båten på slipp p g a lekkasje. Han sov i båten på verkstedet og overrumplet noen tenåringer som brøt seg inn i båten. Han ble drept med båtens vinsjhåndtak. Dette var bare en uke før vi kom, og belgieren som var blitt godt kjent med franskmannen var naturlig nok rystet. Vi også.
Torsdag 31.mai satt vi oss på ferge (ex-SKUDESNES fra 1970) en times tur over til naboøen i vest, Santo Antau. Vi er glad for at vi ikke startet med denne, for da ville alle de andre øbesøkene blitt litt nedtur. Fra Porto Novo tok vi bil med sjåfør/guide opp en stensatt vei opptil 1400 m o h gjennom det mest dramatiske fjell/vulkanlandskap noen av oss tre hadde sett. Utsikten ned til frodige daler og gamle kraterbunner var nifst bratte, og ett sted gikk veien på en kam ikke stort bredere enn veien og flere hundre meter rett ned på begge! sider. Vi lunchet i en sjarmerende fiskelandsby, Ponte del Sol, hvor vi kunne se fiskerne komme inn mellom brottene i små båter, mange bare med årer og lande sine fangster på stranden som også var et fiskemarked.
På turen tilbake ble det stopp på et brenneri som drev på gamlemåten. Inne på tunet hvor det vrimlet av geiter, gjess og høns dro to svære okser i ring en sukkerpresse hvor to mann sto å la inn rørsukkeret. Sukkersaften rant ut i et åpent kar hvor det sydet og gjæret. Dette brygget ble efter hvert kokt over en kraftig flamme og nedkjølt i et rør i en vann-renne. Resultatet var et 42% sukkerbrennvin som de kalte grogg. Vi følte oss hensatt et par århundrer tilbake, men det minnet jo også om dårlig himkok.
1.mai er barnas dag her i Mindelo, kanskje en god ide for oss i Norge? Bente flyr hjem på lørdag og vi gjør de siste forberedelser med båt og innkjøp før vi seiler østover på søndag for å hente Bård og Petter på Sal. Alt er lettere å skaffe og gjøre her i byen.
Ellers får vi sprikende råd om beste rute til Kanariøyene. Nær Afrika eller ut i Atlanteren? Følg med!
Tore
Abonner på:
Innlegg (Atom)