Konflikthåndtering ombord

Per Tronsmo intervjuer skipper Svenning                    

Per:                                                                                                                                                                                           Svenning, du har vært skipper i snart et halvt år til sammen, med åtte forskjellige crew. Dere har vårt så langt syd det er mulig å komme i isen. Dere har seilt rundt Kapp Horn. Dere har vært oppe i mange vanskelige situasjoner og farer. Situasjoner der man må handle på sekunder, men hvor man kan være uenige om hva som skal gjøres. Man er kanskje litt redd. Man fryser kanskje. Man er sliten. Mannskapet bor mer eller mindre oppå hverandre. Man er sammen hele døgnet, og har intet privatliv. Det må gjøres kompromisser hele tiden. Det er en ganske ekstrem sosial situasjon. Det oppstår helt sikkert uenighet og konflikt. Kan du si litt om konflikthåndtering ombord?

Svenning:                                                                                                                                                                             Nå skal jeg si noe som er helt fantastisk, og som du kanskje vil stusse over; Jeg har ikke hørt ett ukvemsord, noen gang, under veis. Jeg har ikke greid å oppdage konflikter ombord. Mannskapet har håndtert alle situasjoner på en helt fantastisk måte. Og altså: Jeg har ikke en eneste gang hørt et ukvemsord.

Per:                                                                                                                                                                              Kan du forklare det?

Svenning:                                                                                                                                                                                          Det finne sikkert mange forklaringer. Mannskapets holdninger og innstilling. Mannskapets kompetanse. Crewenes sammensetning. Men viktigst er nok selve settingen”.: Felles mål. Og avhengigheten av hverandre.

Per:                                                                                                                                                                           Og la meg føye til: Ledelsen ombord. Som skaper trygghet og sikkerhet. Som etablerer de nødvendige faste strukturer. Signaliserer en sterk autoritet som kan taes fram når det er nødvendig. Som etablerer gode normer og spilleregler. Og som går foran med et godt eksempel.

Guttertur?

Har dette vært en guttetur? Ja, dette har vært en guttetur! En del tunge tak. Noe ubekvemt. Av og til litt røff seiling. Ingen guttejobber og jentejobber. Innimellom mye svettelukt. Og definitivt en røff tone. Men en guttetur betyr ikke at den er bare for gutter. Det har vært strålende å ha med Ingebjörg. Hun har virkelig vært en av gutta!

Per

Rio - Salvador

Vel framme i Salvador, sluttmålet på sjarmøretappen fra Rio. Dette blir nok siste innlegg fra smørseilerne. Om Salvador holder hva Skipperen lover kommer ikke resten av tiden her å egne seg for offentliggjørelse så dette får bli en oppsummering av reisa.

På veien har vi vært inom Buzios, Vittoria, Archipela de al Oros, Morro de Sao Paolo, Ihla de Ithaparica. Foruten Salvador som kanskje kommer senere i en sensurert utgave tar Morro de Sao Paulo prisen. Stedet hadde alt, strand med bad, vakre hus, god mat, musikk til lunsjen og sjokoladebrune piker. Vi lå der en dag og skipperen benyttet dagen i land til å ta seg tur på sjøen oppover elva.

Rio er oppskrytt og særskilt jentene på Copacabana. Riktignok hadde de lite på seg, men det avslørte mest bilringer. Per og jeg gjorde en nærstudie og vedlegger dokumentarisk bevis, se foto. Ragnar staset seg opp og besøkte Jesus på toppen mens vi andre tok kabelbanen opp på sukkertoppen og besøkte klosteret. Til skipperens store glede kunne vi se Anne Mari der nede i bukta

Buzios kunne by på en bronsestatue av Brigitte Bardot og gjett hvor den var blankest. Feil! folk hadde latt seg fotografere på fanget så som Skipperen, se foto. Jeg tror skipperen hadde lagt inn etappen som en kort treningsrunde for ett nytt, uprøvet og skremmende bleikt mannskap, se foto.

Vittoria var ikke planlagt, men skipperen var lei av å mottre (=gå for motor på Anne Marisk) i motstrøm og la seg på vent for medvind og  strøm og faktisk, han fikk rett som vanlig.

Archipela de al Oros er ei gruppe øyer ute i Atlanteren, men der hersket den brasilianske marine så vi fikk ikke gå i land. Hvorfor er ikke lett å forstå. Ikke så mye som en kanon, ett fyr, noen små hvite hus, geiter og en hes hane som gol døgnet rundt. Men en stilig gast kom padlende ut til båten på surfingbrett til Ingebjørgs store glede for å få båtens data og gi oss to kalendre. Ellers tar den brasilianske marine seg selv på stort alvor. Skipperen i sandaler ble nektet adgang til havnekapteinen her i Salvador enda han var riktig flott i nye hvite bukser. Han måtte peke på sin ildrøde podagratå og fikk så hinke inn på havnekontoret. Handikappede respekterer man.

Ihla de Ithaparica har jeg ikke mye å rapportere om. Stedet ligger på andre siden av bukta her. Tupi hadde tvunget skipperen av båten på nedturen så han hadde tatt en 20 minutters drosjetur over øya og mente den var værdt ett besøk. Vi spiste på en restaurant drevet av ett par strandsatte sydafrikanere så vi trodde vi visste hva vi spiste. Så var det ikke. Etter kyllingen spydde jeg hele natta og sov hele dagen mens Ragnar bød de øvrige på ny drosjetur over øya. Gutta rapporterte att de hadde sett miss Brasil og hennes to søstre på turen, men Ingebjørg trøstet meg med att hun så gravid ut forfra. Onde tunger blandt mannskapet påstod att jeg måtte ha blitt syk av å ha klappet katten på restauranten, men dels var katten for liten og søt til å kunne påvirke en deltager i en sydpolsekspedisjon, dels fikk Per også mageproblem, han spiste også kylling.

Ellers har vi vært friske. Jeg ramlet ned for trappa, inn i kjøleskapet og fikk ett prektig blåmerke pluss såre ribbein. Flere andre kan også skryte av flotte blåmerker efter uvennlige sjøer, utenom skipperen naturligvis. I alle fall viser han dem ikke.

Maten ombord har ikke ligget ettter landmaten. Skipperen la opp en plan der matlagning og oppvask skulle ambulere, men etter att Per og jeg hadde lagd hvert vårt måltid ble vi ikke etterspurt mere. Ingebjørg, Arne og Ragnar viste en påfallende iver etter å planlegge menyer og gjøre innkjøp. Etter hvert steg Ragnar opp som den store stjernen på fiskeretter, det er snakk om å gi ham en stjerne i Guide Anne Mari, mens Ingebjørg og Arne ligger tett etter på salater, kjøttretter og kulinariske luncher. Vi sloss om oppvask og dørkvask. Vi ville vel kompensere vår underlegenhet på seilingen.

Skjønt så dårlige var vi ikke. Skipperen sov seg gjennom en natt med liten storm og piskende regn, to rev i storseilet og spridd genoa og Ingebjørg og Ragnar til rors. Ikke en ufrivillig jibb. Selv fikk jeg være med å sette opp spinnakerbommen to ganger, en tillitserklæring og vår innsats da vi la til kai her i Salvador fikk godkjent av skipperen. Men jeg tror likevel han satte større pris på vår matlagning enn vår innsats på dekk.

Det intellektuelle nivået ombord har vært blandet. Skipperen la lista høyt når han som førstemann hadde Ord For Dagen. En morgenfugl er han også. For meg er det ikke lett å komme med dype tanker halv sju på morgenen. Men det ble forbausende gode samtaler tross alt og skravla forsatte langt utover morgenen til vi måtte avbryte for å seile litt. Men bøkene jeg hadde med er ikke åpnet. Faktisk så jeg bare Ingebjørg og Arne med bøker og det var ikke tung litteratur akkurat. På kveldene sovnet vi som barn og våknet ganske så opplagte til nye åndsøvninger.

Jeg er sikker på att vi har hatt den beste etappen. Brasil er perfekt å seile i. Milde vinder fra styrbords låring kjærtegner kropp og seil. Atlanterhavet byr på behagelige dønninger. De infødte er vennlige. Selv om de prater ett språk som er umulig å forstå og ikke kan noe annet kjent språk gjør de sitt beste for å hjelpe. Selv har jeg bare lært tre ord: abrigado og belo mamas, men det kommer man på den annen side langt med. Jentene her har ikke annet enn i Norge og Lissabon som Arve Oppsahl observerte, men det de har viser de villig fram. Det finns også andre saker å titte på men ingen severdighet som kan måle seg med dem.

Ole

 Sommerhuset til Roberto Pelicano med egen brygg like ved Agra dos Reis i øyriket syd for Rio.

                                                           Turistbåter i havnen i Paraty

                                                             Punta del Este, Uruguay

                                  Vi nærmer oss Rio med christofiguren på toppen til høyre.

                                                   Typisk bebyggelse i landsbyen Paraty

 Sommerhuset til Roberto Pelicano med egen brygg like ved Agra dos Reis i øyriket syd for Rio.

                                           Itajai - Anne Mari i Volvo Ocean Race havnen

                                                             Stranden Ipanema i Rio

                                Jeep klar ved stranden for returen til yachtklubben på Ilabela

Anne Mari mot Salvador

Fersk fisk
Det var ikke all verdens aktivitet på militærbasen på Abrolhos. For oss så det ut som hverdagen deres besto i å padle ut på et seilbrett og slå av en liten prat med sånne som oss - og kreve inn 10 realer per person som hoppet i havet. Og vente på neste vaktskifte - som skjedde hver 20 dag. På revet var det sauer eller geiter og et hvit og sort stripet fyr. På Anne Mari ble det servert verdens beste fiskemåltid. Ragnar serverte ferskfisk fra Vitoria - en fisk som nestkommanderende på tidligere nevnte yachtklubb så elskverdig ga oss like før avreise. Svenning, som på høflig vis spurte, fikk ikke kjøpe fisk - men måtte ta til takke med å få den helt gratis. Betalingen var at dette skulle bli nevnt i bloggen. Så gjort.

Forelsket
Vi brukte 2 døgn fra Abrolos til vår neste stopp på reisen - Morro de Sao Paulo - 35 nautiske sør for Salvador. To helt fantastiske seildøgn. Vi fikk frisk vind fra sør - med alt fra sol fra skyfri himmel og stjerneklart til kraftige regnbyger. Dog alltid med vel 25 grader i luft og vann. Ankerdrammene ble tatt ved soloppgang og stemningen var høy innen vi tok frokost. En høneblund senere gjorde vi strandhogg og gikk inn i jungelen. Vi kom bakvegen inn i byen - og kjente umiddelbart at byen flørtet med oss. Et par timer senere var vi langt inn i sjelen forelsket. En kaskade av farger og sjarme. Vi følte oss like mye i Afrika som i Amerika - ikke bare var de fleste svarte - men rytmene var anderledes - bikiniene om mulig enda mindre - smilene om mulig enda bredere. For ikke å snakke om mocecaen. Vi kunne ha blitt der.

Til tørk
Etter to vakre dager slet vi oss løs. Morgensolen skinte og vannet var flatt - trodde vi. Med åpen luke stevnet vi inn i den første bråttsjøen - og brukte resten av dagen på å skylle og tørke forpiggens sengetøy og madrasser. I det vi seilte forbi Salvador og inn i Bahia, nøt vi og klesvasken frisk bris og god tørk - og innen vi nådde nest siste mål for reisen - Illha Itaparica - var alt tørt og tilværelsen som sigøynerskip vel overstått. Aldri før på reisen hadde forpiggen vært så tørr. Etter første rekognosering ble vi litt usikre på hvor innbyggerne på øya hadde tatt veien. Litt famlende, etter kanskje den vakreste sundownen på reisen, la vi ut på restaurantsøk. Kun 300 meter fra yachtklubben - retning fortet ytterst på odden - fant vi Amigos BBQ. Stedet drives av et sør-afrikansk ektepar som strandet på øya for fem år siden. Meget god mat - servert på fortauet. Som vanlig kom vi tilbake til båten i god tid og sovnet, som de gode A-menneskene vi etter hvert har blitt, innen kl 22.00. Opp til morgenkaffe kl 06.00 - også like vanlig.

Glade bilister
Ragnar møtte en hyggelig portugisisk dame som sa hun kjente noen - som kjente noen andre - som kjente noen med bil. Det ble starten på en meget hyggelig biltur på Illhaen - fra oversiden hvor vi var, til nedsiden hvor Brasils neste helst kirka tronet stolt mot Salvadors skyskrapere på andre siden av sundet. To glade gutter som guidet oss på flytende portugisisk -  i sin bil som hadde sett bedre tider - en halv planet fra vår kjære EU-kontroll. Meget eksostisk. Vel tilbake på yachtklubben ble det to kalde avrivninger - først utvortes, så innvortes. Til samme pris.

1 stjerne i Anne Mari
Det er kveld og klokka nærmer seg ubønnhørlig båtens leggetid. Ragnar serverte laksefilet - stekt i ovn, med poteter - i kveld. Retten ble tildelt 1 stjerne i Anne Mari - og han fikk dermed crewets hederspris som beste kokk. Klappesalvene ble døyvet ned med god hvitvin. I morgen setter vi kursen over sundet - de siste 11 nautiske til Salvador. Der skal vi flytte inn på en posada.  Båten skal på land - til service. Dette skjer for de fleste på torsdag morgen - men ekteparet i forpiggen har meldt fra at det er viss fare de ekteskaplige gleder skal få fritt utløp allerede fra onsdag. Og da er det tid for en liten pinne - i en forfriskende lett bris - 13 grader sør.
Arne

Vittoria - stedet der vi aldri skulle ha vært

I skrivende stund ligger vi til anker ved noen små øyer lang til havs - Arquipelago dos Abrolhos. Pavarotti synger, Ole og Arne lager mat. Her ligger vi i le for vinden sammen med flere lokale fiskebåter. Det ser ut som om noen av dem skal ut å fiske i natt. Vår eneste fangst er en liten flyvefisk som hoppet om bord på egen hånd. Vi har badet og har hatt sundowner. Livet er herlig!
 

Vi kom hit etter et døgns seilas fra Vittoria. Egentlig skulle vi seilt rett hit fra Buzios, men været ville det anderledes. Med både sjø og vind imot i to døgn, ble det bestemt at vi skulle gå inn til Vittoria og vente på vind fra sør. Vittoria er en stor havneby, men et hyggelig bekjentskap. Yacht klubben lå fint til og hadde alle fasiliteter. Vi havnet midt i feiringen av deres Madonna og besøkte klosteret fra 1558 sammen med flere hundre andre.

Det går over alle forventninger å være eneste kvinne ombord. Gutta kappes om å lage deilige middager, og jeg får et lite innblikk i hvordan det er å være på guttetur. Gutter er gutter - uansett alder.

Ingebjørg

Buzios og Brigitte Bardot

På denne halvøy med runde, grønne åser og lune sandstrandsviker ventet hun på oss.  På stranden.  Like ung, innbydende og vakker.  Vi kom om natten, og hun ventet, tålmodig.  Men den neste dag fikk hun sin belønning - oss - og inviterte til  lunch på sin egen kafè, bak hennes egen rygg.  Brigitte fant dette paradisiske sted på¨60-tallet og åpnet det for verden.  Og hun har altså fått sin egen skulptur på stranden. Intenst fotografert med langt fler enn oss på fanget.

Her er det mange strender i lune viker under grønne runde åser.  Og vi nøt to intense dager her før vi ble enige om å forlate dette deilige stedet ett døgn tidligere planlagt, for å flykte fra dårlig vær.  Er vi seilere eller ikke?  At vi flyktet INN i dårlig vær er en annen sak.  Så lenge vi har tillit til at tilfeldighetene er våre venner, kan alle beslutninger åpne nye spennende dører.  Så også her: stedet vi aldri skulle vært - Vittoria!

Ragnar