Gourmetreise i stormbyger

For å si det på godt engelsk: Endelig forhold som skiller menn fra gutter! Vi ligger i en vakker bukt trygt fortøyd med hekken i to trær og anker forut. Det uler og suser, ankerølet inntas mens vi venter på søndagens lammestek. Den er tilbredt med hvitløk og oregano av skipets eminente kjøkkensjef Carl Arthur. I dag etterfulgt av en velsmakende eplekake.

I følge redernes instruksjonshefte skal matlaging gå på rundgang, men denne regelen ble fraveket idet Carl Arthur entret fartøyet. Selv enkle operasjoner som tilberedelse av grønnsaker foregår med en innlevelse og presisjon som knapt overgås av franske mesterkokker. Nybakt brød til frokost hver dag, gjerne tilsatt oliven og estagon, gir styrke og harmoni for håndtering av dagens strabaser. Tittelen kjøkkensjef er ikke tilfeldig valgt. Han har makt og autoritet langt utover det en vanlig kokk råder over og vi andre blir uten varsel beordret til å utføre ulike støttefunksjoner. I det måltidets siste bit er fortært gjenoppstår heldigvis vanlige borgerrettigheter, dog innenfor de rammer som settes av skipper Tore og medreder Svenning.

Vi er på vei vestover i Beagle kanalen. Den gir gode assosiasjoner til norske fjorder, her krydret med massive isbreer helt ned til vannlaten, som på Grønland. Landskapet er alpint med spisse topper som kan minne om Sunnmørsalpene. En fascinerende mix av ulike farvann vi har sett før. Stormkast på over 40 knop merkes godt, særlig når de akompagneres av tett regn.  Rormennene er iført slalombriller med visir av neopren, spesialkonstruert for krysning  av Grønland. Vi må på dekk for å stramme storseilfallet i kaskader av luft og vann og livet er en herlig kontrast til den daglige dont på kontoret.

Et felles trekk for de få modne sjeler vi krysser på vår vei utenfor sesongen her nede, er at de har kastet loss fra sine forrige liv. Franskmanen solgte sin business for 12 år siden og har valfartet med sin selvkonstruerte båt siden den gang, nå med ny fovetningsfull kjæreste direkte importert fra de indre franske vinmarker. Han må ta en tur til metrolpolen ny og ne for å fylle på, men når mission er accomplie forter han seg hjem, d.v.s.ombord igjen. Diskusjonen flytter seg til paret med to små barn som lå ved siden av oss i Puerto Williams.Hun tysk, han chilensk. De fortalte begeistret fra sin seiling i greske farvann. Men Hellas er langt herfra - mon tro når de måtte de bryte av sesongen for å komme seg helt hit? Men nei: Hellas, det var de i fjor, det! Eller var det i forfjor? Hus, bil og alt tilbehør var solgt og de kunne ikke lovprise tilværelsen høyt nok. Ispedd chilensk rødvin, ble et av kveldens mange høyttravende diskusjonstemaer om vi Fønix'er hadde vært enda gladere hvis vi hadde lagt ut på en slik livsseilas? Som vanlig buklandet samtalen i en subjektiv avsporing: De fleste av oss kunne faktisk gjerne ha reist avgårde med akkurat den tyske brunetten - det var nå i alle fall den rådende oppfatning i øyeblikket.

Hvorfor herved bekreftes, Eivind.