Puerto Williams ble stengt lille julaften pga mye vind, men vi kom av gårde julaften morgen og fikk efterhvert kuling og gikk inn et trangt løp til Caleta Sta Rosa hvor vi ankret utenfor en gammel gård, den første på øen Navarino. Dette var øst for den fine indre leden vi gikk med Fønix-gjengen og med utsikt over til Ushuaia som vi forøvrig hørte ble stengt for all trafikk for mindre båter. Det blåste opptil 42 knop til ankers, men ingen sjø. Utrolig nok kunne vi spise julemiddagen i cockpiten og jultomten overøste oss med presanger. Vi hadde ankeralarm og halvtimes sjekk på natten.
1. juledag tok vi indre led enda lenger østfra enn med gjengen og den var utrolig nydelig og ganske trang. Da det blåste sterk kuling igjen dro vi efter tre timer inn til Caleta Letier på neste ø Isla Hoste. Trangt og idyllisk. 2. juledag samme sterke vestavind og vi motorkrysset til Caleta Olla hvor de unge hyggelige polakkene som vi har møtt et utall ganger, tok fortøyningen for oss og det ble mange drinker på dem (og oss). Den ene hadde tatt Nordvestpassasjen i en 40 fots båt ca 2006.
Idag morges dro vi tidlig i blikk stille og kom til Fiordo Pia hvor vi prøvde oss på østre fjordarm, men gikk på grunn hvor italienske biblen sa vi kunne gå. Kom av ved egen hjelp med anker + motor + vind da vinden økte på. Vi gikk tilbake til vestre fjordarm som sist. Det blåste opp til en forrykende kuling/storm med opptil 55-60 knop i kastene som var delvis fallvinder. Hele innerste del av fjorden med de tre spektakulære breene var et rykende inferno av vann som ble virvlet opp og små isfjell vi kjørte slalom mellom. Vi dro tilbake og over på sydsiden av Beagle kanalen igjen hvor en enslig delfin viste oss veien inn til Caleta Voilier på Gordon øen.
Vår italienske bibel er et faantastisk hjelpemiddel til å finne trygge ankringshavner hvor hverken kart eller landskapet sier noe.
Til Svenning:
Siden 23.12 har vi stort sett bare hatt sterk kuling og få seilere å se. Vi har igjen fått ødelagt topp- spilen og akterliket rundt spilen er revnet på begge sider ca 50 cm. Og så har flaggstangen med flagget brukket ved beslaget og forsvunnet i den sterke vinden, så det gamle KNS flagget er kommet frem igjen og henger fra påhengerkranen. Kan du ta med 135 cm spile eller sende med skiene? Kanskje litt ekstra seilduk å lappe stor'en med. Tar en dukkert i morgen for å sjekke bunnen.
Julehilsner Tore
tirsdag 27. desember 2011
Foreslått til SEILmagasinets Årets Turseilerpris
Det tok ikke lang tid fra SEILmagasinets inviterte leserne lesere til å foreslå kandidater til Årets Turseilerpris til forslagene begynte å strømme inn. Blant de foreslåtte er «Anne Mari» til Antarktis.
Her er kort om kandidatene som til nå er foreslått:
Thorleif Thorleifsson, som seilte og hentet Børge Ousland i isødet etter at han hadde gått i Nansens fotspor, og som senere seilte sammen med ham gjennom Nordvest- og Nordøst-passasjen. Forslagsstiller mener at siden prisen ikke er delt ut siden 2008, må bragder i 2009, 2010 og 2011 telle.
Sven Yrvind, som forslagsstiller mener er den ultimate, ubestridte turseiler; innovativ, uredd, lavkost og folkelig.
Svenning Torp og Tore Bjørn-Hansen, som til nå har hatt med seg et femtitalls personer på ulike etapper til Antarktis-halvøya i Swan 46en ANNE MARI.
Bjarne Pettersen i RIKAROS – en Bavaria 46 – som sendte familen hjem med fly og seilte alene fra St. Marteen i Karibia til Azorene. Etter tre døgn oppdaget han en skade i undervantet, returnerte til Karibia, fikk skaden repararet og seilte så alene til Azorene.
TO FLUER – kameratgjengen som på tre år seilte jorden rundt, samtidig som de samlet inn 1 million kroner til Unicef. De har også utmerket seg ved å berette om langturen sin i SEILmagasinet på en utradisjonell måte.
Jørgen Husvik som sammen med Gerd seilte turretur Bærum–Svalbard om bord i Arcona 370 CARMENCITA. Turen har han berettet inspirerende om på sin egen blogg.
VETO – som er de yngste norske langturseilerne som for øyeblikket oppholder seg i Karibia.
Stefania Righetti Nilsen – som på en helt enestående måte har gjengitt sin seilopplevelse på langtur mellom Asker og Karibia på sin egen blogg og på SEILmagasinet.no.
Etter fristen for forslag 15. januar 2012 vil seks kandidater bli nominert til prisen, og disse vil SEILmagasinets lesere kunne stemme på frem til 15. februar.
Her er kort om kandidatene som til nå er foreslått:
Thorleif Thorleifsson, som seilte og hentet Børge Ousland i isødet etter at han hadde gått i Nansens fotspor, og som senere seilte sammen med ham gjennom Nordvest- og Nordøst-passasjen. Forslagsstiller mener at siden prisen ikke er delt ut siden 2008, må bragder i 2009, 2010 og 2011 telle.
Sven Yrvind, som forslagsstiller mener er den ultimate, ubestridte turseiler; innovativ, uredd, lavkost og folkelig.
Svenning Torp og Tore Bjørn-Hansen, som til nå har hatt med seg et femtitalls personer på ulike etapper til Antarktis-halvøya i Swan 46en ANNE MARI.
Bjarne Pettersen i RIKAROS – en Bavaria 46 – som sendte familen hjem med fly og seilte alene fra St. Marteen i Karibia til Azorene. Etter tre døgn oppdaget han en skade i undervantet, returnerte til Karibia, fikk skaden repararet og seilte så alene til Azorene.
TO FLUER – kameratgjengen som på tre år seilte jorden rundt, samtidig som de samlet inn 1 million kroner til Unicef. De har også utmerket seg ved å berette om langturen sin i SEILmagasinet på en utradisjonell måte.
Jørgen Husvik som sammen med Gerd seilte turretur Bærum–Svalbard om bord i Arcona 370 CARMENCITA. Turen har han berettet inspirerende om på sin egen blogg.
VETO – som er de yngste norske langturseilerne som for øyeblikket oppholder seg i Karibia.
Stefania Righetti Nilsen – som på en helt enestående måte har gjengitt sin seilopplevelse på langtur mellom Asker og Karibia på sin egen blogg og på SEILmagasinet.no.
Etter fristen for forslag 15. januar 2012 vil seks kandidater bli nominert til prisen, og disse vil SEILmagasinets lesere kunne stemme på frem til 15. februar.
mandag 26. desember 2011
Bilder lyver ikke - Fønixene var virkelig rundt Kapp Horn!
En fornøyd reder Torp ved rundingen av Hornet
Tore forbereder utreiseformaliteter fra Argentina
fredag 23. desember 2011
Forblåst julehilsen fra Puerto Williams
Julecruiset med Ninoue og Johan Kahm og Bente startet litt som Fønixturen med en fin kveldsseilas til Pto. Harberton hvor vi kom inn godt efter kl. 2200. Da er det bare å minne om at det er lyst som i Norge om sommeren. Fra Harberton ble det pingvinsafari for mannskapet. Dette er en koloni som
slo seg til på en liten klippeøy for bare noen tiår siden. Flest av Magellantypen, men i år også et par kongepingviner for første gang.
Vi seilte så til Pto. Toro - fortsatt verdens sydligste samfunn med noen fiskefamilier, men flest militære. Vi handlet kongekrabber med en lokale fisker og denne gang hadde vi med sigaretter. Krabbene (centollon) var av en mindre type enn de centolla´ne vi fikk sist og uten pigger på bena.
Under en tur ble vi bedt inn til en fraskilt ung dame med tre små barn. Ganske enkelt og slitent interiør men hun var usedvanlig søt og varm og med en svær vedfyrt peisovn midt i rommet var det koselig der. Fikk smake på julebaksten og fikk gitt Firkloever til barna + noen pakker røyk til henne.
Det lå fire andre yachter i havnen, alle ekspedisjonsbåter av stål eller aluminium på over 50 fot. Vi hadde den minste masten, så det var godt at medreder er vel forvart på Bygdøy. Noen av båtene var det kjært gjensyn med, som den unge chilensk/tyske familien paa POLARWIND som vi traff allerde i Mar del Plata.
Alle er veldig behjelpelige med råd og dåd. En franskmann ved siden av ventet på vær til Antarktis og han hadde med seg kun to franske damer som ikke kjente hverandre og som hadde svart på internet og hoppet på. Han satte den ene til aå dykke for å klarere baugpropellen for kelp. Med Helly Hansen overlevelsedrakt som toerrdrakt kom hun ikke dypt!
Vi fikk høre at det var for mye vind til å gå iland på Kapp Horn, så da droppet vi rundingen og er nå tilbake til Pto. Williams. Det blåste opp til kuling imot på slutten og det var godt å kunne legge til på
gode gamle Micalvi som yachtklubben heter. Det var bare forskjellige flagg på båten på utsiden - Oesterrike, Tyskland, Australia, USA, Frankrike, Norge, Chile, Argentina. Og fullt og livlig i baren denne gang. Praten går bare paa seiling og ekstreme opplevelser.
En amerikaner i selvbygget 34 fots Colin Archer ble overrumplet av kraftig fallvind i en liten bukt i Magellanstredet. Sjøen hadde løftet seg som en mur, og han lå to døgn med motor i forover, men mistet likevel et anker og han hadde stygge sår i baugen efter kjettingen. Very maelou som
han sa på spansk-amerikansk og Johan var straks nysgjerrig på om det var et nytt slangord a plukke opp, men det var bare dårlig uttale av malo.
Ekstra oppmerksomhet fikk en kraftig og flott tysk dame Freya som har padlet alene og unsupported rundt Island, Australia, Sydoya paa New Zealand og naa var hun igang med Sydamerika rundt! Hennes 15 aar gamle soenn var hjemme i Nordtyskland.
Ellers nød vi pastoral idyll fra cockpiten med hester beitende på den andre bredden og kuer på den tredje. Plutselig kommer en hest svømmnde forbi oss og klyver i land til de andre hestene som alle springer bort i galopp. Da det ikke fulgte en rosa elefant våget viåa ta en drink til!
Nå ligger vi og venter på at vestakulingen skal løye litt. Det var uventet mye og skarp sjø i går da vi kom inn, men målet er å komme rundt Isla Gordon som deler Beagle-kanalen i to lenger vesterut. Der er også de flotteste breene som man ikke kan bli mett på.
God Jul oensker vi alle venner og de som følger oss paa bloggen.
Skipper Tore
Puerto Williams, Chile
lille julaften
slo seg til på en liten klippeøy for bare noen tiår siden. Flest av Magellantypen, men i år også et par kongepingviner for første gang.
Vi seilte så til Pto. Toro - fortsatt verdens sydligste samfunn med noen fiskefamilier, men flest militære. Vi handlet kongekrabber med en lokale fisker og denne gang hadde vi med sigaretter. Krabbene (centollon) var av en mindre type enn de centolla´ne vi fikk sist og uten pigger på bena.
Under en tur ble vi bedt inn til en fraskilt ung dame med tre små barn. Ganske enkelt og slitent interiør men hun var usedvanlig søt og varm og med en svær vedfyrt peisovn midt i rommet var det koselig der. Fikk smake på julebaksten og fikk gitt Firkloever til barna + noen pakker røyk til henne.
Det lå fire andre yachter i havnen, alle ekspedisjonsbåter av stål eller aluminium på over 50 fot. Vi hadde den minste masten, så det var godt at medreder er vel forvart på Bygdøy. Noen av båtene var det kjært gjensyn med, som den unge chilensk/tyske familien paa POLARWIND som vi traff allerde i Mar del Plata.
Alle er veldig behjelpelige med råd og dåd. En franskmann ved siden av ventet på vær til Antarktis og han hadde med seg kun to franske damer som ikke kjente hverandre og som hadde svart på internet og hoppet på. Han satte den ene til aå dykke for å klarere baugpropellen for kelp. Med Helly Hansen overlevelsedrakt som toerrdrakt kom hun ikke dypt!
Vi fikk høre at det var for mye vind til å gå iland på Kapp Horn, så da droppet vi rundingen og er nå tilbake til Pto. Williams. Det blåste opp til kuling imot på slutten og det var godt å kunne legge til på
gode gamle Micalvi som yachtklubben heter. Det var bare forskjellige flagg på båten på utsiden - Oesterrike, Tyskland, Australia, USA, Frankrike, Norge, Chile, Argentina. Og fullt og livlig i baren denne gang. Praten går bare paa seiling og ekstreme opplevelser.
En amerikaner i selvbygget 34 fots Colin Archer ble overrumplet av kraftig fallvind i en liten bukt i Magellanstredet. Sjøen hadde løftet seg som en mur, og han lå to døgn med motor i forover, men mistet likevel et anker og han hadde stygge sår i baugen efter kjettingen. Very maelou som
han sa på spansk-amerikansk og Johan var straks nysgjerrig på om det var et nytt slangord a plukke opp, men det var bare dårlig uttale av malo.
Ekstra oppmerksomhet fikk en kraftig og flott tysk dame Freya som har padlet alene og unsupported rundt Island, Australia, Sydoya paa New Zealand og naa var hun igang med Sydamerika rundt! Hennes 15 aar gamle soenn var hjemme i Nordtyskland.
Ellers nød vi pastoral idyll fra cockpiten med hester beitende på den andre bredden og kuer på den tredje. Plutselig kommer en hest svømmnde forbi oss og klyver i land til de andre hestene som alle springer bort i galopp. Da det ikke fulgte en rosa elefant våget viåa ta en drink til!
Nå ligger vi og venter på at vestakulingen skal løye litt. Det var uventet mye og skarp sjø i går da vi kom inn, men målet er å komme rundt Isla Gordon som deler Beagle-kanalen i to lenger vesterut. Der er også de flotteste breene som man ikke kan bli mett på.
God Jul oensker vi alle venner og de som følger oss paa bloggen.
Skipper Tore
Puerto Williams, Chile
lille julaften
mandag 19. desember 2011
Mannskapsskifte før julecruise
Efter overnattingen gikk vi en flott og bratt tur opp fjellet fra OLLA hvor vi fikk bedre utsikt til to flotte isbreer. Efter a ha kastet loss motorseilte vi videre vestover til neste fjord som het Fiordo PIA. Vi er fortsatt paa Beaglekanalens nordside - dvs Ildlandet og vi er i Chile. PIA deler seg snart i to armer og vi gikk inn i en idyllisk bukt hvor neset het Punte Storaker, så der må det ha vært nordmenn før.
Ogå her fortøyde vi hekken til to trær og hadde direkte utsikt til en bre fra båten. Vi fikk nok en bratt liten tur og det gir selvsagt en egen glede å se ned på ANNE MARI liksom på flyfoto.
Tirsdag morgen tøffet vi inn PIAs vestre løp helt i enden av fjorden. Der åpenbaret seg turens flotteste natursyn; tre breer som kom ut i samme fjordbunn. Det knaket og spraket og mindre isbiter falt i sjoen, men heldigvis ingen større kalving da vi lå som nærest.
Vi løsrev oss fra det fascinerende syn og kom ut i Beaglekanalen igjen hvor vi vendte nesen oestover igjen og med vekslende vindstyrke og retning kom vi til Caleta Ferrari. Der var det en liten gårdsbebyggelse og visstnok muligheter til aa leie hester. For de brave seilere ville vel ridning vært litt i dristigste laget og vi ble liggende til ankers og nød nok en av Carl Arthurs sedvanlig nydelige middager.
Eivind hadde fly hjem torsdag så da var det bare å seile hele veien til Puerto Williams for a sjekke ut av Chile og så begi seg tilbake til Ushuaia for aa gaa gjennom alle formaliteter der. Ting tar tid i Syd-Amerika og de er fryktelig glade i papirer! Erkjenner man det, går det ganske greitt og vi har aldri vært utsatt for ubehagelig behandling og må heller ikke betale for alle de myndighetspersoner som blir involvert.
I Ushuaia har de siste dager godt med til aa fikse på småsaker. Påhenger'n tålte ikke den brasilianske bensinen og måtte repareres. Eivind, Carl Arthur og Paal takket for seg og ble lørdag avløst av våre svenske venner Johan Kahm og hans Ninou og Bente K. mønstret på sin 11. uke ombord. Svenning fikk plutselig hjemlengsel og fløy hjem idag, mandag 19.12 og vi fire ombord regner med avreise senere idag. .
Vi setter kurs for Halberton - Puerto Williams - Puerto Toro og så får vi se hva vinden og chilenske myndigheter tillater.
Her har vaert noen usedvanlig fine dager med temperaturer på over tyve grader. Med lyse sommernetter blir kontrasten stor for dem som kommer rett hit fra desembermørket hjemme. Men blåser gjoer det! Det kommer plutselig og med 40 knop i kastene. Så man må passe på både på sjøen
og ved kai.
Tore
Ogå her fortøyde vi hekken til to trær og hadde direkte utsikt til en bre fra båten. Vi fikk nok en bratt liten tur og det gir selvsagt en egen glede å se ned på ANNE MARI liksom på flyfoto.
Tirsdag morgen tøffet vi inn PIAs vestre løp helt i enden av fjorden. Der åpenbaret seg turens flotteste natursyn; tre breer som kom ut i samme fjordbunn. Det knaket og spraket og mindre isbiter falt i sjoen, men heldigvis ingen større kalving da vi lå som nærest.
Vi løsrev oss fra det fascinerende syn og kom ut i Beaglekanalen igjen hvor vi vendte nesen oestover igjen og med vekslende vindstyrke og retning kom vi til Caleta Ferrari. Der var det en liten gårdsbebyggelse og visstnok muligheter til aa leie hester. For de brave seilere ville vel ridning vært litt i dristigste laget og vi ble liggende til ankers og nød nok en av Carl Arthurs sedvanlig nydelige middager.
Eivind hadde fly hjem torsdag så da var det bare å seile hele veien til Puerto Williams for a sjekke ut av Chile og så begi seg tilbake til Ushuaia for aa gaa gjennom alle formaliteter der. Ting tar tid i Syd-Amerika og de er fryktelig glade i papirer! Erkjenner man det, går det ganske greitt og vi har aldri vært utsatt for ubehagelig behandling og må heller ikke betale for alle de myndighetspersoner som blir involvert.
I Ushuaia har de siste dager godt med til aa fikse på småsaker. Påhenger'n tålte ikke den brasilianske bensinen og måtte repareres. Eivind, Carl Arthur og Paal takket for seg og ble lørdag avløst av våre svenske venner Johan Kahm og hans Ninou og Bente K. mønstret på sin 11. uke ombord. Svenning fikk plutselig hjemlengsel og fløy hjem idag, mandag 19.12 og vi fire ombord regner med avreise senere idag. .
Vi setter kurs for Halberton - Puerto Williams - Puerto Toro og så får vi se hva vinden og chilenske myndigheter tillater.
Her har vaert noen usedvanlig fine dager med temperaturer på over tyve grader. Med lyse sommernetter blir kontrasten stor for dem som kommer rett hit fra desembermørket hjemme. Men blåser gjoer det! Det kommer plutselig og med 40 knop i kastene. Så man må passe på både på sjøen
og ved kai.
Tore
mandag 12. desember 2011
Gourmetreise i stormbyger
For å si det på godt engelsk: Endelig forhold som skiller menn fra gutter! Vi ligger i en vakker bukt trygt fortøyd med hekken i to trær og anker forut. Det uler og suser, ankerølet inntas mens vi venter på søndagens lammestek. Den er tilbredt med hvitløk og oregano av skipets eminente kjøkkensjef Carl Arthur. I dag etterfulgt av en velsmakende eplekake.
I følge redernes instruksjonshefte skal matlaging gå på rundgang, men denne regelen ble fraveket idet Carl Arthur entret fartøyet. Selv enkle operasjoner som tilberedelse av grønnsaker foregår med en innlevelse og presisjon som knapt overgås av franske mesterkokker. Nybakt brød til frokost hver dag, gjerne tilsatt oliven og estagon, gir styrke og harmoni for håndtering av dagens strabaser. Tittelen kjøkkensjef er ikke tilfeldig valgt. Han har makt og autoritet langt utover det en vanlig kokk råder over og vi andre blir uten varsel beordret til å utføre ulike støttefunksjoner. I det måltidets siste bit er fortært gjenoppstår heldigvis vanlige borgerrettigheter, dog innenfor de rammer som settes av skipper Tore og medreder Svenning.
Vi er på vei vestover i Beagle kanalen. Den gir gode assosiasjoner til norske fjorder, her krydret med massive isbreer helt ned til vannlaten, som på Grønland. Landskapet er alpint med spisse topper som kan minne om Sunnmørsalpene. En fascinerende mix av ulike farvann vi har sett før. Stormkast på over 40 knop merkes godt, særlig når de akompagneres av tett regn. Rormennene er iført slalombriller med visir av neopren, spesialkonstruert for krysning av Grønland. Vi må på dekk for å stramme storseilfallet i kaskader av luft og vann og livet er en herlig kontrast til den daglige dont på kontoret.
Et felles trekk for de få modne sjeler vi krysser på vår vei utenfor sesongen her nede, er at de har kastet loss fra sine forrige liv. Franskmanen solgte sin business for 12 år siden og har valfartet med sin selvkonstruerte båt siden den gang, nå med ny fovetningsfull kjæreste direkte importert fra de indre franske vinmarker. Han må ta en tur til metrolpolen ny og ne for å fylle på, men når mission er accomplie forter han seg hjem, d.v.s.ombord igjen. Diskusjonen flytter seg til paret med to små barn som lå ved siden av oss i Puerto Williams.Hun tysk, han chilensk. De fortalte begeistret fra sin seiling i greske farvann. Men Hellas er langt herfra - mon tro når de måtte de bryte av sesongen for å komme seg helt hit? Men nei: Hellas, det var de i fjor, det! Eller var det i forfjor? Hus, bil og alt tilbehør var solgt og de kunne ikke lovprise tilværelsen høyt nok. Ispedd chilensk rødvin, ble et av kveldens mange høyttravende diskusjonstemaer om vi Fønix'er hadde vært enda gladere hvis vi hadde lagt ut på en slik livsseilas? Som vanlig buklandet samtalen i en subjektiv avsporing: De fleste av oss kunne faktisk gjerne ha reist avgårde med akkurat den tyske brunetten - det var nå i alle fall den rådende oppfatning i øyeblikket.
Hvorfor herved bekreftes, Eivind.
Abonner på:
Innlegg (Atom)