I Mar del Plata

Etter fire dagers venting på at vinden skulle løye, viste det seg at La Paloma, som første natt  bare så ut til å være en mørklagt forlatt gate i enden av en to kilometer lang strand, hadde mer å by på enn de tre åpne restaurantene blandt de mer enn 40 den har å by på gode varme dager. På stedet vi valgte trodde vi de hadde de det beste byen hadde, men det var tydelig at maten hadde ligget på lager siden sist vinter eller sommer alt ettersom hvordan man ser det. Vi var nok litt tidlig ute…

Byen bød på mange begivenheter i følge de som ble igjen ombord. Kaja og Hans-Jørgen valgte å forlate den duppende Anne Mari for å innta hovedstaden. Kaja fikk med seg en etterlengtet ridetur på stranden med Martin´s hingst Rayo, før bussturen gikk inn mot byen. Denne vi alle husker best fra geografitimen, Montevideo. De gjenværende ble invitert på byen's beste Parilla (stor grill) hos Martin.

Montevideo bød på rolige dager, med god mat, vandring gatelangs som enhver storby fortjener, og en tur på standen. Deretter en tre timer byråkratisk kanosagang. Den lille byen i nord uten immigrasjon, mente at det norske konsulatet kunne stemple nordmenn inn i Uruguay. Den norske stat er sterk, men kanskje ikke så sterk. Etter å ha bli sendt fra kontor til kontor endte vi i havnene blandt store skip fra Kina og Singapore, og kom tilbake med uforrettet sak ettersom sjefen med nøkkel til det store skapet med det lille stempelet vi søkte ikke var tilstede.

I La Paloma, som det senere gikk gjetord om, ble Kaja og Hans-Jørgen byttet ut med Martin og Anne Maris yngste dekksgutt Kalle. Kalle på fire tok nattseilasen fra La Paloma til Puenta del Este med den største ro.

Undertegnede mønstret så igjen på Anne Mari i Puenta del Este, Uruguay's turist by nummer en. Dagen etter gikk seilasen 3 timer videre til den sjarmende lille byen Piriapolis navngitt etter den den store Argentinske Piria. Han vist sin styrke i ren Ceaucesco stil og bygget sitt store overdådige hotell med sin 1200 kvadratmeter stor ballsal. Han hadde promotert hotellet i 11 år før det sto ferdig, og endte rett før åpningen, på grunn av streik i Europa, med å kjøpe et skip for å frakte inn sølvtøyet og serviset.

Vi hadde noen hyggelige dager i sjarmerende  Piriapolis. Det ble en tur til Montevideo med god lunsj på det sterkt anbefalte Mercado de Puerto. 5 nordmenn måtte til nærmeste lille internasjonal flyplass, der vi endelig fikk stempel i passene våre. Dette viste at vi offisielt har vært i Uruguay (i hele en time før vi sjekket ut igjen). Derimot har vi fått en anmerkning av det lokale havnepolitiet for å kjøre rundt i jolla uten å først å ha informert på VHF'n, neste gang blir det bot! Så vokt dere for å bruke jolla, men hvis det bare er båten som offisielt har vært i landet så er det kanskje ett fett.

Etter en fin uke og et veldig hyggelig opphold i Uruguay, gikk ferden videre mot Argentina, og vår siste destinasjon Mar del Plata. For å nå Mar Del Plata måtte vi krysset det de kaller Rio de Plata,
den største elven vi har krysset på ca 160 nautiske. Med to timers vakter med en på vakt,  hadde vi vår beste nattseilas hittil , med derimot med minst søvn. Snittfarten var på 8,2 knop på 230 Nautiske mil. Det ble en god avsluttning på totalt  2109 nautiske mil båten hadde tilbakelagt siden Salvador de Bahia.

Vi ankom Mar del Plata til en hyggelig havn og tok turen inn til sentrum, der vi tok opp jakten på noen vi mente visste hvor vi kunne finne god mat. Vi så en piperøykende eldre mann og tenkte at der har vi
en livsnyter. Han anbefalte en restaurant som virkelig sto til forventningen. Den største biffen vi har spist til nå var 10 cm tykk, 25 cm lang og 15 cm bred. Dagen etter fikk vi bekreftet det ganen vår og den piperøykende mannen fortalte oss, da vi fant ut at guideboken anbefalte samme stedet som et av byens beste.

Vi mønstrer nå av etter å ha reparert seil, skiftet vann, olje og diesel filter og begir oss inn til Buenos Aires på jakt etter flere piperøykende livsnytere.

Hans Jørgen