Onsdag 8. februar.
Innedag. Surt utenfor. En dag etter natt med vind over 40 knop og snedrev egner seg best for en kort fjelltur til fots - med fare for å miste balansen i kastene. Pingvinene på sin side driver med sitt uansett vær og føre, og foretar de lange marsjene fra redet til havet og retur til ungene som nå er i ferd med å skifte fra dunkledning til fjær.
Utpå ettermiddagen hersker det for første gang en litt nervøs stemning ombord. Salongen blir ryddet, forpiggen fylles med halvvåte klær, varetrekkene rives av sofabenkene, dørken skrubbes, bordet poleres og kokken fintenker gjennom menyen. Vi skal ha gjester fra HAKEA - en fransk aluminiumsbåt. Vi har igrunnen følt oss ganske barske. Inntil nå. Alle ombord har vært opptatt med framdrift gjennom isen, håndtering av seil og ikke minst fortøyning - døgnet rundt. Våre gjester er bare seg selv - to - en mann og en kvinne - Gerard og Marissa. Nå er ikke hun en hvilken som helst kvinne; -judoekspert, dykker og fallskjermhopper. Vi tipper på 40 år. Men hun forteller at hun er 59 og liker seg aller best på høye breddegrader. Velpleid, veldreid, velluktende. Slikt blir det blues av etter champagnen - Blues for Marissa - med Watermaker`n taktfast i bakgrunnen. Gerard er et oppkomme av godt humør og med to gule fingretupper på never store som stekepanner blir vi litt overrasket over å høre at han er reguleringstannlege for småbarn. Det blir tre retter idag; skinke med parmesan og en dasj olivenolje til forrett etterfulgt av ovnsbakt kylling med hvitløk og ris, og til dessert; flamberte epleskiver surret i smør, pepper, honning og rosiner. Det hyler visst i riggen i natt også men vi sover trygt. Godt ankerfeste og tre liner i land fortøyd med wire til fast fjell er bra.
Torsdag 9. februar.
Værmann Fritz rapporter " Bad news Svenning". Lavtrykkene i Drake Passage gir seg ikke.Føler vi oss litt fanget ? Litt kanskje... Men framfor å vente der vi er velger vi en offensiv tilnærming: Vi stikker enda lengre sydover - mot Vernadsky basen som ble overtatt av Ukraina etter britene for ett pund i 1996. HAKEA har allerede reist avgårde. Vi ser den kjøre sikksakk mellom iskossene et stykke framme. Plutselig er vi selv inne i drivisen med en mann som utkikk i mastetoppen. Det går på tomgang - en meter av gangen. Timene går. Vi får oss et og annet dunk men ingen farlige. Easy does it - sier skippern, men er tydelig lettet når vi når fram til HAKEA som er isforsterket og kan ligge i deres kjølevann den siste stekningen inn til basen.
Der blir vi tatt imot av 16 ukrainere, en blanding av forskere med lange titler og stasjonert personel.
- Welcome ! You are the first boat to enter Vernadsky this year! Mannskapet på basen har vært isolert på grunn av is helt fra desember og fire mann skulle vært fraktet ut i begynnelsen av januar. Vi gjør en deal; vi får fri diesel og en ost mot at vi tar med fire mann tilbake til Port Lockroy. Avtale ! Det blir omvisning i laboratorier fylt med mikroskoper, underlige fisk, mosedotter, bunnprøver og instrumenter for måling av ionosfæren og tykkelse av osonlag, alt sammen spedd opp med kalenderpiker fra langt tilbake og sure sokker. Her drives det seriøst. Etter badstu og en nokså rask svømmetur blant isflak blir vi servert rester av hjemmebrent vodka (Penguin Juice), oppskåret ananas, fersken, små svart oliven og ostebiter. De forteller med tydelig bekymring at det går mot slutten av vodkaforsyningen. Jubelen står i taket når vi forteller at vi har med en gave: 10 kilo sukker. Isen smelter.
Fredag 10. februar
Det vinkes med laken og hoies fra dører og vinduer når vi stikker ut fra Vernadsky basen. Vi skal nordover igjen til Port Lockroy og er spent på om isen har pakket seg til i løpet av natten. Det går bra. Hurtigruta FRAM dukker opp. Vi passerer på kloss hold og blir loset gjennom et isbelte over VHFèn. De har god utsikt fra broen. LaMaire stredet er også åpent. Vi er heldige. Våre fire passasjerer gleder seg på dekk. Litt vind mot slutten av dagen gir fin bør for seil. Å tjore ANNE MARI til de samme steinene som sist vi var her er som å komme hjem. Godt med bra feste i natt. Ved to- tiden er vindmåleren oppi 50 knop.
Lørdag 11. januar.
Vi våkner til sludd, sur nordøstlig vind og et oppkall på VHFèn: ANNE MARI ANNE MARI DETTE ER FRAM - ER DET NOE DERE TRENGER - OVER ? " I løpet av en time sitter vi badstuen på 8de dekk mens klærne våre blir vasket og stuerten fyller en kasse med godsaker. Svenning holder flott tale ved kapteinens bord der vi blir invitert til lunsj. FRAM og ANNE MARI blir enstemming erklært som vennskapsbåter. Der og da. Hvlken raushet, hvilken hjelpsomhet og omtanke, hvilket hjerterom - vi finner ikke ord for hvor takknemlige og rørt vi er over møtene vi har hatt med FRAM. Slikt varmer.
Ettermiddagen går med til innesysler og en liten rotur i gummibåten. Jeg ror, Tore sitter på ripa bak. Det dukker opp en skygge i vannet. Så forsvinner den. Det er vel bare en sel. Ingen fare. Så dukker den igjen på kloss hold og viser en imponerende hvit tanngard. Det er en leopardsel. De som har rykte på seg for å være glad i gummibåter. Den dykker - kommer opp igjen. Vi slår etter den med årene for å holde den unna. Den ler av oss og forsvinner. Vi padler litt slukørete tilbake mot land. Fint med dyreliv og sånn, men vi er enige om at pingviner er mer vår musikk.
UZAKLAR med Osman og Sibel er invitert på middag. Vi har møtt dem tidligere på turen. De seiler en slank, rød kutterrigget stålbåt på omlag 50 fot. Bare de to. Hun er til å spise opp, men vi serverer argentinsk biff, stekt løk og gratinerte ovnsbakte poteter. De er første tyrkiske båt som har vært i Antarktis. Det gratuleres, skåles, adresser utveksles. Alle er enige om at - when you come to Norway...og.. when you come to Turkey you must osv. Til forskjell fra tidligere: Vi tror hverandre. Vi deler en skatt. Det er bra.
Hilsen Wilhelm
søndag 12. februar 2012
Klar for retur tirsdag.
Hi Fritz,
Indeed very good news?
We have had a windy night with 50 kts gusts, as you predicted. But we are safely tied up in a small bay, so here is all well!
We are now preparing to depart from Melchior tuesday 14. in the morning. That will get us to Ushuaia just in time for the crew change.
Regards,
Svennning
To: SY Anne Mari (annemari@gmn-usa.com)
From: (fritz.buyl@weather4expeditions.com)
Hi Svenning,
Good news!!!!!!!!
it's seems like the calming down from tuesday 14 feb on is confirmed! So
it seems like we have a weather window from tuesday untill friday!!!!!!
Day 1- Fri 10/2
--Wind: NE 5 kts, NE 20 kts, NE 15 kts
-Weather: overcast and dry, temporarely some sunny breaks later overcast
with snow from 18 utc
-Temp: -4°C rising to -1°C
Day 2- Sat 11/02
-Wind: NE 15 kts, NE 35 kts around 12 utc and gusts up to 45-50 kts,
later NE 15 kts -Weather: mostly overcast with snow showers
-Temp: 0°C
Day 3- Sun 12/02
-Wind: NE 15 kts, N-NW 5 kts
-Weather: overcast and mosly dry.
-Temp: -1°C
Day 4- Mon 13/2
-Wind: NE 15 kts, later E 30 kts
-Weather:at first overcast later sunny spells, dry
-Temp: -5°C
Day 5- Tue 14/02
- Wind: ESE 20 kts and dropping
-Weather: sunny spells
-Temp: -5°C
Greetz,
Fritz
Indeed very good news?
We have had a windy night with 50 kts gusts, as you predicted. But we are safely tied up in a small bay, so here is all well!
We are now preparing to depart from Melchior tuesday 14. in the morning. That will get us to Ushuaia just in time for the crew change.
Regards,
Svennning
To: SY Anne Mari (annemari@gmn-usa.com)
From: (fritz.buyl@weather4expeditions.com)
Hi Svenning,
Good news!!!!!!!!
it's seems like the calming down from tuesday 14 feb on is confirmed! So
it seems like we have a weather window from tuesday untill friday!!!!!!
Day 1- Fri 10/2
--Wind: NE 5 kts, NE 20 kts, NE 15 kts
-Weather: overcast and dry, temporarely some sunny breaks later overcast
with snow from 18 utc
-Temp: -4°C rising to -1°C
Day 2- Sat 11/02
-Wind: NE 15 kts, NE 35 kts around 12 utc and gusts up to 45-50 kts,
later NE 15 kts -Weather: mostly overcast with snow showers
-Temp: 0°C
Day 3- Sun 12/02
-Wind: NE 15 kts, N-NW 5 kts
-Weather: overcast and mosly dry.
-Temp: -1°C
Day 4- Mon 13/2
-Wind: NE 15 kts, later E 30 kts
-Weather:at first overcast later sunny spells, dry
-Temp: -5°C
Day 5- Tue 14/02
- Wind: ESE 20 kts and dropping
-Weather: sunny spells
-Temp: -5°C
Greetz,
Fritz
onsdag 8. februar 2012
Godt nytt fra "Vær-Fritz"
Hi Fritz,
That is very good news!
Port Lockroy is at S 64 50 W 63 30, and we plan to depart from Melchior Island S 64 21 W 62 54.
We like your daily weather reports, as it makes our planning better.
At 13 UTC we have wind 10/15 kts from NE, barometer 984 and cold.
Regards,
Svenning
Hi Svenning,
Oeps! Perhaps i have used the wrong coordinates? Port Lockroy is S 64°19'
W 63 29'? Correct?
From sunday 12 feb the wind in the Drake is calming down, there is only
one concern and that is a small low that passes the Orne! But the good
news is that the following day the calming stays!!! So we have to keep
ready to go by trhe end of the week or beginning of next week.
Greetz,
Fritz
That is very good news!
Port Lockroy is at S 64 50 W 63 30, and we plan to depart from Melchior Island S 64 21 W 62 54.
We like your daily weather reports, as it makes our planning better.
At 13 UTC we have wind 10/15 kts from NE, barometer 984 and cold.
Regards,
Svenning
Hi Svenning,
Oeps! Perhaps i have used the wrong coordinates? Port Lockroy is S 64°19'
W 63 29'? Correct?
From sunday 12 feb the wind in the Drake is calming down, there is only
one concern and that is a small low that passes the Orne! But the good
news is that the following day the calming stays!!! So we have to keep
ready to go by trhe end of the week or beginning of next week.
Greetz,
Fritz
tirsdag 7. februar 2012
Gode Antarktis-dager
Vi våknet til stille og pent vær fredag 3. februar og efter at genoafallet ble inspisert i mastetoppen for n'te gang var det tur inn til den britiske Port Lockroy-basen. Der ble vi vennlig tatt imot av to av de fire unge damene som bemanner basen dette sommerhalvåret + en mann. Havnen ble oppdaget av en fransk videnskapsekspedisjon i 1904. Senere var det landstasjon for norske hvalfangere med deres fabrikkskip fra 1911-31. Engelskmennene anla en base der i 1944, litt av militrære grunner og kanskje også for å markere seg ovenfor Chile og Argentina som også hadde og har markeringsbehov i området.
Efter krigen overtok videnskapsmenn og det ble drevet seriøs forskning helt til 1962. Hovedbygningen var gjort om til et meget severdig museum som viste alle mulige apparater fra forskning av ionossfæren og alt var holdt i en genuin stil med pinup'er malt over sengene etc. Til og med suvenirsalg og postkontor fantes der. Spor efter hvalfangsten begrenset seg til hvalskjelettene, et par robåtvrak og kraftige kjetting og vaier- fortøyninger rundt bergnabber.
På eftermiddagen hadde vi nydelig skitur opp en bre med dramatiske fjell på begge sider og fantastisk utsikt utover havet og de flotte høye fjell som de større øyene består av. Her er det lyst og fint å gå til langt ut på kvelden.
Lørdag 4. blåste det opp igjen til sydøstlig 30-35 knop og det ble lesedag for det meste. Vi besøkte HAKEA med et hyggelig fransk par Gerard og Maryse som vi har hatt kontakt med nå og da siden Mar del Plata. På Girards spørsmål kunne Knut brilhjere med å utvikle formeler for å beregne gjenværende diesel i runde tanker.
Søndag 5. stille vær og solen tittet frem og vi gikk igjen på breen. Efter fem netter i Port Lockroy dro vi mandag 6. februar sørover for å sjekke om vi kunne komme gjennom Lemairekanalen hvor vi hadde hørt det var for mye is. Våre franske venner på HAKEA tok følge. Vi var så heldige å få nydelig stille vær og nød de fantastisk bratte fjellene og brefall på begge sider og vi forserte isen ganske greit og kom gjennom til sydutløpet. Der åpnet det seg mot vest et isfjellandskap som var flottere enn noe vi hadde sett hittil med fantastiske formasjoner og skikkelig størelse også. Vi bare drev rundt på solblank havflate. På mange av de mindre flakene lå sel og dovnet seg og gad så vidt å snu seg for å se efter oss. Vi er blitt eksperter på å se forskjell på crabeatersel (kobbe?) og leopardselen som er troendes til å bite hull i gummibåter.
Rundt oss har vi hele tiden pingviner, særlig gentoo'er som vralter rundt på sin chaplinmåte og setter oss i godt humør. Kan Solan Gundersens efternavn være en avledning av Gentoo? De flokker seg sammen i store kolonier og reder bygger de av småsten. Også på forskningsstasjonene vrimler det av dem, de ser faktisk ut til å trives blandt mennesker. En årsak til det kan være at rovfugler som skuaer holder seg mer borte. De flotte fuglene svever over koloniene klar til å kaste seg over et ubeskyttet pingvin-egg eller unge.
P g a isen gikk vi ikke videre sørover (hittil 65 gr. 06'S) men la oss til ankers på yttersiden av Booth Island som danner vestsiden av Lemairekanalen. Stedet ble oppdaget av en tysker allerede i 1873. To av oss tok seg opp i fjellskråningen og måtte erkjenne at pingvinene vandrer helt opp til 200 m o h. Vi har ikke skjønt hvorfor, for det blir lang vei opp fra sjøen. Kanskje gleden ved å rutsje ned sneen som lekne barn er årsaken.
Tirsdag 7. februar våknet vi til 10 cm nysne på dekk og nydelig sol og stille. Vi delte oss i et fjellag og et skilag og var bortom en varde som var sjømerke og visstnok hatt en liten lykt da hvalfangerne holdt på. I den aktive perioden satt norske hval- fangstselskaper selv opp smålykter og driftet disse. Vi blir stadig imponert over det sjømannskap de må ha utvist ved å manøvrere ganske store skip i denne skjærgården, selv om vi ikke synes noe om den rovdriften som fant sted. Here nede var de helt enerådende og voktet vel på sine kunnskaper og teknologi. Bare Salvesen rederiet i Skottland var av noen betydning, men de var jo utvandrete nordmenn.
Ellers har vi det strålende ombord med hverdagens dont godt parkert. Fra biblioteket leser vi oss opp på naturen og historien her. Vi har ubegrenset med musikk fra CD'er og i-poder. Alle viser sine beste sider. Svenning er påpasselig med værprofeten Fritz, og skaper god stemning og konsensus ved alle veivalg. Edvard er mesterkokken som overrasker selv når det ikke er hans dag. Og iherdig på jobb med sine mikrofoner for å fange stemninger og naturlyder og intervjuer alle mulig mennesker vi kommer i kontakt med. Han har også fixet ekstra mat og drikke fra to cruiseskip vi har møtt. Knut er vår klippe på land med sikkerhet og fornuft i forsetet. Dessuten viste han gamle studiekunnskaper ved å påpeke at batteriinstallasjonen fra Salvador var feil og han og Svenning har ryddet opp i det. Wilhelm er et oppkomme av tekniske løsninger på våre små og større tekniske utfordsringer og alltid klar for tur. Tore tar seg av spansken og turer opp i mastetoppen hvor genoafallet fortsatt byr på problemer.
Til frokost roterer vi ord for dagen som kan være dikt eller tanker rundt noe vi leser om. Wilhelm debuterte som skipskomponist med The Watermaker Blues fremført på munnspill og i perfekt takt med watermakern's trofast dunking.
Dessverre er værprognosene for Drake Passage ikke gode denne uken. Vi håper på et vindu neste uke. I mellomtiden nyder vi hver dag.
Tore
Efter krigen overtok videnskapsmenn og det ble drevet seriøs forskning helt til 1962. Hovedbygningen var gjort om til et meget severdig museum som viste alle mulige apparater fra forskning av ionossfæren og alt var holdt i en genuin stil med pinup'er malt over sengene etc. Til og med suvenirsalg og postkontor fantes der. Spor efter hvalfangsten begrenset seg til hvalskjelettene, et par robåtvrak og kraftige kjetting og vaier- fortøyninger rundt bergnabber.
På eftermiddagen hadde vi nydelig skitur opp en bre med dramatiske fjell på begge sider og fantastisk utsikt utover havet og de flotte høye fjell som de større øyene består av. Her er det lyst og fint å gå til langt ut på kvelden.
Lørdag 4. blåste det opp igjen til sydøstlig 30-35 knop og det ble lesedag for det meste. Vi besøkte HAKEA med et hyggelig fransk par Gerard og Maryse som vi har hatt kontakt med nå og da siden Mar del Plata. På Girards spørsmål kunne Knut brilhjere med å utvikle formeler for å beregne gjenværende diesel i runde tanker.
Søndag 5. stille vær og solen tittet frem og vi gikk igjen på breen. Efter fem netter i Port Lockroy dro vi mandag 6. februar sørover for å sjekke om vi kunne komme gjennom Lemairekanalen hvor vi hadde hørt det var for mye is. Våre franske venner på HAKEA tok følge. Vi var så heldige å få nydelig stille vær og nød de fantastisk bratte fjellene og brefall på begge sider og vi forserte isen ganske greit og kom gjennom til sydutløpet. Der åpnet det seg mot vest et isfjellandskap som var flottere enn noe vi hadde sett hittil med fantastiske formasjoner og skikkelig størelse også. Vi bare drev rundt på solblank havflate. På mange av de mindre flakene lå sel og dovnet seg og gad så vidt å snu seg for å se efter oss. Vi er blitt eksperter på å se forskjell på crabeatersel (kobbe?) og leopardselen som er troendes til å bite hull i gummibåter.
Rundt oss har vi hele tiden pingviner, særlig gentoo'er som vralter rundt på sin chaplinmåte og setter oss i godt humør. Kan Solan Gundersens efternavn være en avledning av Gentoo? De flokker seg sammen i store kolonier og reder bygger de av småsten. Også på forskningsstasjonene vrimler det av dem, de ser faktisk ut til å trives blandt mennesker. En årsak til det kan være at rovfugler som skuaer holder seg mer borte. De flotte fuglene svever over koloniene klar til å kaste seg over et ubeskyttet pingvin-egg eller unge.
P g a isen gikk vi ikke videre sørover (hittil 65 gr. 06'S) men la oss til ankers på yttersiden av Booth Island som danner vestsiden av Lemairekanalen. Stedet ble oppdaget av en tysker allerede i 1873. To av oss tok seg opp i fjellskråningen og måtte erkjenne at pingvinene vandrer helt opp til 200 m o h. Vi har ikke skjønt hvorfor, for det blir lang vei opp fra sjøen. Kanskje gleden ved å rutsje ned sneen som lekne barn er årsaken.
Tirsdag 7. februar våknet vi til 10 cm nysne på dekk og nydelig sol og stille. Vi delte oss i et fjellag og et skilag og var bortom en varde som var sjømerke og visstnok hatt en liten lykt da hvalfangerne holdt på. I den aktive perioden satt norske hval- fangstselskaper selv opp smålykter og driftet disse. Vi blir stadig imponert over det sjømannskap de må ha utvist ved å manøvrere ganske store skip i denne skjærgården, selv om vi ikke synes noe om den rovdriften som fant sted. Here nede var de helt enerådende og voktet vel på sine kunnskaper og teknologi. Bare Salvesen rederiet i Skottland var av noen betydning, men de var jo utvandrete nordmenn.
Ellers har vi det strålende ombord med hverdagens dont godt parkert. Fra biblioteket leser vi oss opp på naturen og historien her. Vi har ubegrenset med musikk fra CD'er og i-poder. Alle viser sine beste sider. Svenning er påpasselig med værprofeten Fritz, og skaper god stemning og konsensus ved alle veivalg. Edvard er mesterkokken som overrasker selv når det ikke er hans dag. Og iherdig på jobb med sine mikrofoner for å fange stemninger og naturlyder og intervjuer alle mulig mennesker vi kommer i kontakt med. Han har også fixet ekstra mat og drikke fra to cruiseskip vi har møtt. Knut er vår klippe på land med sikkerhet og fornuft i forsetet. Dessuten viste han gamle studiekunnskaper ved å påpeke at batteriinstallasjonen fra Salvador var feil og han og Svenning har ryddet opp i det. Wilhelm er et oppkomme av tekniske løsninger på våre små og større tekniske utfordsringer og alltid klar for tur. Tore tar seg av spansken og turer opp i mastetoppen hvor genoafallet fortsatt byr på problemer.
Til frokost roterer vi ord for dagen som kan være dikt eller tanker rundt noe vi leser om. Wilhelm debuterte som skipskomponist med The Watermaker Blues fremført på munnspill og i perfekt takt med watermakern's trofast dunking.
Dessverre er værprognosene for Drake Passage ikke gode denne uken. Vi håper på et vindu neste uke. I mellomtiden nyder vi hver dag.
Tore
søndag 5. februar 2012
Bilder fra julen i Beaglekanalen
Bente har sendt over disse bildene fra julen:
Inngang i det nye året i Ushaia
Haberton. Til ankers ved en vakker ensom gård fra 1884
I stormen
Isen helt ned i fjorden
Mange og uredde
Haberton
Nydelige krabber. Fiskeren møtte oss
Tore, Johan og Nino
Toro i Chile, verdens sydligste bosetting
lørdag 4. februar 2012
Klart for returen
We are still in Port Lockroy (S 64 49,7 W 63 29,6). Yesterday was beautiful with glacier skiing, but today its blowing SE 30/35 kts, barometer 962 mb and snowing.
As I might have told you, our plan is to depart from Melchior Island (S 64 19,6 W 62 55,1) about 45 nm from here. This has been recommendet to us, as it is further west than Deception island, although it makes the crossing somewhat longer.
We eagerly follow the weather development.
Regards,
Svenning
As I might have told you, our plan is to depart from Melchior Island (S 64 19,6 W 62 55,1) about 45 nm from here. This has been recommendet to us, as it is further west than Deception island, although it makes the crossing somewhat longer.
We eagerly follow the weather development.
Regards,
Svenning
fredag 3. februar 2012
Opplevelser i særklasse
Det har vært mye seiling! Og nå har det også blitt bra turliv på land!
Som tidligere nevnt ankom vi Deception Island søndag 22.1. Vi skulle gjerne ankret i Whalers Bay for å kunne gå i land på den gamle hvalfangststasjonen der. Men vi måtte nøye oss med å nyte severdighetene på avstand, driftsbygninger, svære oljetanker, en diger hangar og to rullebaner for fly. Ankerfetet var dårlig. Vi prøvde dagen etter, men det viste seg å stemme med våre opplysninger at ankerfestet på motsatt side av bukta var mye bedre. Der lå vi i to netter, i jevnt frisk vind, såpass at det ikke fristet å sette jolla på vannet, i hvert fall ikke å ro den i motvind.
Mandag 23.1. tok vi derfor et flott cruise rundt hele den flotte bukta, inkusive inn i Telefon Bay, men vinden var så sterk at vi alle takket nei til å dra i land og bade i de varme kildene som finnes der. Vi passerte også de to basene på østsiden av bukta, en spansk og en argentinsk, uten at vi var i kontakt med dem.
Tirsdag 24.1. startet med enkel men verdig markering av Tores og Svennings fødselsdag. Utpå formiddagen dro vi avgårde til Enterprise Island, som vi ankom etter ca. 20 timers seilas, onsdag 25.1. om formiddagen. Ingen av oss var spesielt tilfredse med omfanget av feiringen av den doble fødselsdagen. Det ble derfor vedtatt at denne dagen også var tirsdag 24.1., og feiringen kunne fortsette med ny og forsterket kraft.
Trygt fortøyet til den gamle norske hvalbåten "Guvernøren" fra 1916 som siden 1930-årene har ligget utbrent og halvveis senket i en trygg bukt ved Enterprise Island, nøt vi en god og verdig frokost i solskinnet, vindstille og de mest fantastiske omgivelser. En eventyrlig stund.
Så skjedde noe som rystet oss alle langt inn i sjelen. Som hensatt til en James Bond-film av ypperste klasse ble vi i løpet av sekunder nærmest invadert av 10 - ti - rib'er som kom fykende rundt nærmeste pynt og fosset i full fart mot oss, dvs. mot stedets severdighet, den nedsenkede skuta som var vår, ja akkurat VÅR, ankringsplass. Det forventet at vi smilte og vinket og poserte på deres ganske så tallrike bildeknips. Noen av oss var høflige, noen var så nedtrykt at de forholdt seg noe mer avventende til hele invasjonen. Man kunne jo håpe at det gikk over, hvilket det naturligvis også gjorde, men vi fikk en interessant diskusjon om vi var blitt invadert, eller om vi selv var en del av invasjonen. Referenten antyder (herved) at det kanskje beror på oppfatningen om hva eller hvem som invaderes - var det oss i den forventede monumentale ensomhet, eller dette kontinentet som slett ikke må invaderes av noen som helst?.
Stemningen steg til de normale høyder da vi samme ettermiddag fikk vår første skitur! Øya er bare omkring 2 km lang og delt på midten av en smal snerygg som det er vanskelig å passere. Vi valgte først nordsiden, gikk i land med jolla, rundet en sel (crabeater) som vi tror restituerte seg etter et slagsmål, bar skiene opp den første bratte skråningen, bandt oss forskriftsmessig inn i tau og ruslet i litt tåkete vær opp de snaue 150 høydemeter opp til den nordre toppen og gledet oss stort over omgivelsene.
Utover kvelden fortsatte feiringen av Svenning og Tore, og vi erklærte at neste dag skulle være torsdag 26.1. Onsdag 25. så vi ingenting til. Det skapte fortsatt litt forvirring, men vi er etterhvert kommet tilbake til den gamle tidsregning.
Torsdag var det strålende vær, vi fikk en enda finere skitur på den søndre toppen. Utsikten var ubeskrivelig. Vi følte at vi var kommet over i en annen virkelighet. Andre dimensjoner, andre og enklere gleder.
Fredag 27.1 gikk vi til Orne Bay. Her gikk vi uten tau opp en snebakke til en stor chinstrap-koloni, på den andre siden hadde de sin "lange mars" ned de ca 150 høydemeter ned til sjøen, hentet mat og kom opp igjen for å fore sine unger. Wilhelm og undertegne gjorde et (ikke veldig heroisk) forsøk på å nå toppen av Spigot Peak, men vi gikk på joggesko og selv med hugging av trinn i den harde skaren i de bratteste skråningene og fant ut at marginene ble for små. Hadde vi skidd ut ville rutsjeturen blitt for lang og ukontrollert. For langt til nærmeste legevakt. Vi returnerte, godt fornøyd med opplevelsen likevel.
Om ettermiddagen gikk vi til Cuverville, nabo til den vakre Ronge Island, og ankret trygt og sikkert, godt skjermet for de fleste vindretninger.
Lørdag 28.1. gikk vi, korrekt utstyrt med støvler med stegjern og alskens sikrings-skrammel i sekken, opp først en bratt snebakke tidligere kun besteget av pingviner (ganske imponerende - av pingvinene, faktisk!), deretter en herlig snøbakke i sikksakk (i menneskespor) opp til toppen på 227 moh. Også her var det vindstille og skyfritt, kanskje enda vakrere enn på Enterprise Island. Nå var vi i en del av det aller vakreste terrenget på hele den Antarktiske halvøya, under værforhold som ikke kunne bli bedre. Vi gned oss i ansiktet - og i sjelen - med inntrykkene av bare å være her, og utsynet over de kjente og ubeskrivelig vakre øyene Anvers, Brabant, Ronge, Wiencke og de andre øyene som vi hadde lest om i omtrent et år.
Edvard var på land i timesvis om ettermiddagen og festet både i sjelen, på lydbånd og video inntrykk som kanskje gikk enda dypere inn i denne eventyrverdenen enn vi andre klarer sånn på sparket. Vi tror hans beretning blir en berikelse både for oss som selv fikk oppleve det selv, og for alle andre som ønsker å ta til seg noen av inntrykkene.
Søndag 29.1 gikk vi til Paradise Bay. Dette området er kjent som noe av det aller flotteste. Vi kom dit i ganske kraftig vind, lave skyer og snøvær, strevde litt med å finne riktig ankerplass men endte rett utenfor den Argentinske basen Almirante Brown sammen med den argentinske seilbåten "Antarktikos". Det viste seg å være et godt valg, vi lå trygt selv om det trykket ganske bra på ned isfjell en stund - men det løste seg opp, og resten av de to nettene vi lå der var det ganske rolig. Været ble stilere men ikke så mye klarere.
Mandag 30.1. besøkte vi den Argentinske basen. Vi fikk inntrykk av at aktiviteten ikke var så veldig høy, det dreide seg mest om vedlikehold av anlegget og beredskap og support til båttrafikken i området. Det fikk vi selv nytte av, en del av vindroret hadde brukket og vi kom ombord i det Argentinske marinefatrøyet Castillo som likevel var på tur i området, som sveiset den brukne del på plass. Riktignok ble det grovsveising på deler som strengt tatt krevet finsveising, men Tore som hang over skulderen på smeden langt inni fartøyets indre, grep inn i sveisingen på det helt optimale stadium i reparasjonsprosessen (lenge før mannskapet mente de var ferdige), takket mannskapet med sitt uklanderlige spansk og en uklanderlig flaske vodka, snappet til seg de kritiske deler og forlot fartøyet sammen med Edvard. Alle var fornøyde, tror vi da. Vi ble fornøyde etter at Wilhelm og Tore utførte et ganske omfattende etterarbeid og fikk hele vindroret på plass i skjønneste ortden.
Om ettermiddagen fikk vi en hyggelig liten tur til et par topper rett bak basen, den fjerneste en liten kilometer sydover, i dyp og våt nysne som vi sank dypt ned i. Vi var glade for at vi gikk med tau, men trokket aldri helt gjennom og ned i noen lumsk sprekk. Sannsynligheten for det var også liten, vi gikk antakelig på en stor snøfonn og de har som kjent ikke bresprekker.
Tirsdag 31.1. fikk sin egen store opplevelse, dog av en annen art. Vi ankret ved den Chilenske basen Gabriel Gonzales Videla. Der ankret også Hurtigruteskipet Fram opp for noen timer. Og gjett hva, Edvard kjente nestkommanderende ombord, vi ble alle invitert ombord for noen timer, Edvard tok noen intervjuer med skipssjefen og andre ledende offiserer, vi fikk alle dusjet og servering som egnet seg for denne særgene situasjon. Kjempehyggelige samtaler, nærgående spørsmål fra skipssjefen om vi hadde alt vi trengte eller om vi hadde noen problemer. Vi kom ikke tomhendt derfra - noe fikk vi som gave og noe var det mest naturlig å kjøpe. Som nr. 2 av storslagne gaver var et antall flasker øl som de hårdnakket hevdet hadde gått ut på dato. Etter nærmere vurdering fant vår skipper å kunne akseptere denne gaven. Men Svenning ble rørt, og det ble vi alle på hans og Tores vegne, da de overrakte, i nydelig eikekasse, en flaske fantastisk XO-congnac fra 2009 med individuell, datert signatur av skipssjef Rune Andreassen. Glade og utørste ble vi kjørt tilbake til Anne Mari i en av deres rib'er. Denne gangen syntes alle det var OK med rib.
Onsdag 2.1. tok vi et kort besøk på den Chilenske basen (Videla) - der var det SAR-beredskap men ingen vitenskapelig virksomhet i år. Basen er bemannet fra desember til mars med 13 mann (menn). Deretter gikk vi til Port Lockroy og ankret i bukten sør for Jougla point på Wiencke Island. Vinden var såpass at det ikke inviterte til kveldstur over sundet bort til selve stasjonen på naboøya Goudier Island.
Vi tok tidlig kveld, og nøt perfekt ankring og to solide akterfester på land - betryggende ettersom vinden om natten kom opp i 40 knop. Vi lå trygt og sov godt og lenge.
Torsdag 2.2. blåste det fortsatt kraftig - en mindre delegasjon trakk seg i land i jolla langs aktefestet, og rett over en rygg kom vi over to svære og forholdsvis intakte hvalskjeletter. Nok en opplevelse som ga litt mer innsikt i livet på dette kontinent hvor dyrenes tilpasning har gjort det mulig for dem å leve i årtusener på et sted hvor ingen mennesker kunne leve lenge uten nåtidens tekniske hjelpemidler og ressurser.
Vi har begynt å tenke på neste værvindu på vei hjem. Mer om det senere.
Hilsen fra oss alle!
Knut (Støren)
Som tidligere nevnt ankom vi Deception Island søndag 22.1. Vi skulle gjerne ankret i Whalers Bay for å kunne gå i land på den gamle hvalfangststasjonen der. Men vi måtte nøye oss med å nyte severdighetene på avstand, driftsbygninger, svære oljetanker, en diger hangar og to rullebaner for fly. Ankerfetet var dårlig. Vi prøvde dagen etter, men det viste seg å stemme med våre opplysninger at ankerfestet på motsatt side av bukta var mye bedre. Der lå vi i to netter, i jevnt frisk vind, såpass at det ikke fristet å sette jolla på vannet, i hvert fall ikke å ro den i motvind.
Mandag 23.1. tok vi derfor et flott cruise rundt hele den flotte bukta, inkusive inn i Telefon Bay, men vinden var så sterk at vi alle takket nei til å dra i land og bade i de varme kildene som finnes der. Vi passerte også de to basene på østsiden av bukta, en spansk og en argentinsk, uten at vi var i kontakt med dem.
Tirsdag 24.1. startet med enkel men verdig markering av Tores og Svennings fødselsdag. Utpå formiddagen dro vi avgårde til Enterprise Island, som vi ankom etter ca. 20 timers seilas, onsdag 25.1. om formiddagen. Ingen av oss var spesielt tilfredse med omfanget av feiringen av den doble fødselsdagen. Det ble derfor vedtatt at denne dagen også var tirsdag 24.1., og feiringen kunne fortsette med ny og forsterket kraft.
Trygt fortøyet til den gamle norske hvalbåten "Guvernøren" fra 1916 som siden 1930-årene har ligget utbrent og halvveis senket i en trygg bukt ved Enterprise Island, nøt vi en god og verdig frokost i solskinnet, vindstille og de mest fantastiske omgivelser. En eventyrlig stund.
Så skjedde noe som rystet oss alle langt inn i sjelen. Som hensatt til en James Bond-film av ypperste klasse ble vi i løpet av sekunder nærmest invadert av 10 - ti - rib'er som kom fykende rundt nærmeste pynt og fosset i full fart mot oss, dvs. mot stedets severdighet, den nedsenkede skuta som var vår, ja akkurat VÅR, ankringsplass. Det forventet at vi smilte og vinket og poserte på deres ganske så tallrike bildeknips. Noen av oss var høflige, noen var så nedtrykt at de forholdt seg noe mer avventende til hele invasjonen. Man kunne jo håpe at det gikk over, hvilket det naturligvis også gjorde, men vi fikk en interessant diskusjon om vi var blitt invadert, eller om vi selv var en del av invasjonen. Referenten antyder (herved) at det kanskje beror på oppfatningen om hva eller hvem som invaderes - var det oss i den forventede monumentale ensomhet, eller dette kontinentet som slett ikke må invaderes av noen som helst?.
Stemningen steg til de normale høyder da vi samme ettermiddag fikk vår første skitur! Øya er bare omkring 2 km lang og delt på midten av en smal snerygg som det er vanskelig å passere. Vi valgte først nordsiden, gikk i land med jolla, rundet en sel (crabeater) som vi tror restituerte seg etter et slagsmål, bar skiene opp den første bratte skråningen, bandt oss forskriftsmessig inn i tau og ruslet i litt tåkete vær opp de snaue 150 høydemeter opp til den nordre toppen og gledet oss stort over omgivelsene.
Utover kvelden fortsatte feiringen av Svenning og Tore, og vi erklærte at neste dag skulle være torsdag 26.1. Onsdag 25. så vi ingenting til. Det skapte fortsatt litt forvirring, men vi er etterhvert kommet tilbake til den gamle tidsregning.
Torsdag var det strålende vær, vi fikk en enda finere skitur på den søndre toppen. Utsikten var ubeskrivelig. Vi følte at vi var kommet over i en annen virkelighet. Andre dimensjoner, andre og enklere gleder.
Fredag 27.1 gikk vi til Orne Bay. Her gikk vi uten tau opp en snebakke til en stor chinstrap-koloni, på den andre siden hadde de sin "lange mars" ned de ca 150 høydemeter ned til sjøen, hentet mat og kom opp igjen for å fore sine unger. Wilhelm og undertegne gjorde et (ikke veldig heroisk) forsøk på å nå toppen av Spigot Peak, men vi gikk på joggesko og selv med hugging av trinn i den harde skaren i de bratteste skråningene og fant ut at marginene ble for små. Hadde vi skidd ut ville rutsjeturen blitt for lang og ukontrollert. For langt til nærmeste legevakt. Vi returnerte, godt fornøyd med opplevelsen likevel.
Om ettermiddagen gikk vi til Cuverville, nabo til den vakre Ronge Island, og ankret trygt og sikkert, godt skjermet for de fleste vindretninger.
Lørdag 28.1. gikk vi, korrekt utstyrt med støvler med stegjern og alskens sikrings-skrammel i sekken, opp først en bratt snebakke tidligere kun besteget av pingviner (ganske imponerende - av pingvinene, faktisk!), deretter en herlig snøbakke i sikksakk (i menneskespor) opp til toppen på 227 moh. Også her var det vindstille og skyfritt, kanskje enda vakrere enn på Enterprise Island. Nå var vi i en del av det aller vakreste terrenget på hele den Antarktiske halvøya, under værforhold som ikke kunne bli bedre. Vi gned oss i ansiktet - og i sjelen - med inntrykkene av bare å være her, og utsynet over de kjente og ubeskrivelig vakre øyene Anvers, Brabant, Ronge, Wiencke og de andre øyene som vi hadde lest om i omtrent et år.
Edvard var på land i timesvis om ettermiddagen og festet både i sjelen, på lydbånd og video inntrykk som kanskje gikk enda dypere inn i denne eventyrverdenen enn vi andre klarer sånn på sparket. Vi tror hans beretning blir en berikelse både for oss som selv fikk oppleve det selv, og for alle andre som ønsker å ta til seg noen av inntrykkene.
Søndag 29.1 gikk vi til Paradise Bay. Dette området er kjent som noe av det aller flotteste. Vi kom dit i ganske kraftig vind, lave skyer og snøvær, strevde litt med å finne riktig ankerplass men endte rett utenfor den Argentinske basen Almirante Brown sammen med den argentinske seilbåten "Antarktikos". Det viste seg å være et godt valg, vi lå trygt selv om det trykket ganske bra på ned isfjell en stund - men det løste seg opp, og resten av de to nettene vi lå der var det ganske rolig. Været ble stilere men ikke så mye klarere.
Mandag 30.1. besøkte vi den Argentinske basen. Vi fikk inntrykk av at aktiviteten ikke var så veldig høy, det dreide seg mest om vedlikehold av anlegget og beredskap og support til båttrafikken i området. Det fikk vi selv nytte av, en del av vindroret hadde brukket og vi kom ombord i det Argentinske marinefatrøyet Castillo som likevel var på tur i området, som sveiset den brukne del på plass. Riktignok ble det grovsveising på deler som strengt tatt krevet finsveising, men Tore som hang over skulderen på smeden langt inni fartøyets indre, grep inn i sveisingen på det helt optimale stadium i reparasjonsprosessen (lenge før mannskapet mente de var ferdige), takket mannskapet med sitt uklanderlige spansk og en uklanderlig flaske vodka, snappet til seg de kritiske deler og forlot fartøyet sammen med Edvard. Alle var fornøyde, tror vi da. Vi ble fornøyde etter at Wilhelm og Tore utførte et ganske omfattende etterarbeid og fikk hele vindroret på plass i skjønneste ortden.
Om ettermiddagen fikk vi en hyggelig liten tur til et par topper rett bak basen, den fjerneste en liten kilometer sydover, i dyp og våt nysne som vi sank dypt ned i. Vi var glade for at vi gikk med tau, men trokket aldri helt gjennom og ned i noen lumsk sprekk. Sannsynligheten for det var også liten, vi gikk antakelig på en stor snøfonn og de har som kjent ikke bresprekker.
Tirsdag 31.1. fikk sin egen store opplevelse, dog av en annen art. Vi ankret ved den Chilenske basen Gabriel Gonzales Videla. Der ankret også Hurtigruteskipet Fram opp for noen timer. Og gjett hva, Edvard kjente nestkommanderende ombord, vi ble alle invitert ombord for noen timer, Edvard tok noen intervjuer med skipssjefen og andre ledende offiserer, vi fikk alle dusjet og servering som egnet seg for denne særgene situasjon. Kjempehyggelige samtaler, nærgående spørsmål fra skipssjefen om vi hadde alt vi trengte eller om vi hadde noen problemer. Vi kom ikke tomhendt derfra - noe fikk vi som gave og noe var det mest naturlig å kjøpe. Som nr. 2 av storslagne gaver var et antall flasker øl som de hårdnakket hevdet hadde gått ut på dato. Etter nærmere vurdering fant vår skipper å kunne akseptere denne gaven. Men Svenning ble rørt, og det ble vi alle på hans og Tores vegne, da de overrakte, i nydelig eikekasse, en flaske fantastisk XO-congnac fra 2009 med individuell, datert signatur av skipssjef Rune Andreassen. Glade og utørste ble vi kjørt tilbake til Anne Mari i en av deres rib'er. Denne gangen syntes alle det var OK med rib.
Onsdag 2.1. tok vi et kort besøk på den Chilenske basen (Videla) - der var det SAR-beredskap men ingen vitenskapelig virksomhet i år. Basen er bemannet fra desember til mars med 13 mann (menn). Deretter gikk vi til Port Lockroy og ankret i bukten sør for Jougla point på Wiencke Island. Vinden var såpass at det ikke inviterte til kveldstur over sundet bort til selve stasjonen på naboøya Goudier Island.
Vi tok tidlig kveld, og nøt perfekt ankring og to solide akterfester på land - betryggende ettersom vinden om natten kom opp i 40 knop. Vi lå trygt og sov godt og lenge.
Torsdag 2.2. blåste det fortsatt kraftig - en mindre delegasjon trakk seg i land i jolla langs aktefestet, og rett over en rygg kom vi over to svære og forholdsvis intakte hvalskjeletter. Nok en opplevelse som ga litt mer innsikt i livet på dette kontinent hvor dyrenes tilpasning har gjort det mulig for dem å leve i årtusener på et sted hvor ingen mennesker kunne leve lenge uten nåtidens tekniske hjelpemidler og ressurser.
Vi har begynt å tenke på neste værvindu på vei hjem. Mer om det senere.
Hilsen fra oss alle!
Knut (Støren)
Abonner på:
Innlegg (Atom)