Gode Antarktis-dager

Vi våknet til stille og pent vær fredag 3. februar og efter at genoafallet ble inspisert i mastetoppen for n'te gang var det tur inn til den britiske Port Lockroy-basen.  Der ble vi vennlig tatt imot av to av de fire unge damene som bemanner basen dette sommerhalvåret + en mann. Havnen ble oppdaget av en fransk videnskapsekspedisjon i 1904.  Senere var det landstasjon for norske hvalfangere med deres fabrikkskip fra 1911-31.  Engelskmennene anla en base der i 1944, litt av militrære grunner og kanskje også for å markere seg ovenfor Chile og Argentina som også hadde og har markeringsbehov i området.

Efter krigen overtok videnskapsmenn og det ble drevet seriøs forskning helt til 1962. Hovedbygningen var gjort om til et meget severdig museum som viste alle mulige apparater fra forskning av ionossfæren og alt var holdt i en genuin stil med pinup'er malt over sengene etc.  Til og med suvenirsalg og postkontor fantes der. Spor efter hvalfangsten begrenset seg til hvalskjelettene, et par robåtvrak og kraftige kjetting og vaier- fortøyninger rundt bergnabber.

På eftermiddagen hadde vi nydelig skitur opp en bre med dramatiske fjell på begge sider og fantastisk utsikt utover havet og de flotte høye fjell som de større øyene består av.  Her er det lyst og fint å gå til langt ut på kvelden.

Lørdag 4. blåste det opp igjen til sydøstlig 30-35 knop og det ble lesedag for det meste.  Vi besøkte HAKEA med et hyggelig fransk par Gerard og Maryse som vi har hatt kontakt med nå og da siden Mar del Plata.  På Girards spørsmål kunne Knut brilhjere med å utvikle formeler for å beregne gjenværende diesel i runde tanker.

Søndag 5. stille vær og solen tittet frem og vi gikk igjen på breen. Efter fem netter i Port Lockroy dro vi mandag 6. februar sørover for å sjekke om vi kunne komme gjennom Lemairekanalen hvor vi hadde hørt det var for mye is. Våre franske venner på HAKEA tok følge.  Vi var så heldige å få nydelig stille vær og nød de fantastisk bratte fjellene og brefall på begge sider og vi forserte isen ganske greit og kom gjennom til sydutløpet.  Der åpnet det seg mot vest et isfjellandskap som var flottere enn noe vi hadde sett hittil med  fantastiske formasjoner og skikkelig størelse også.  Vi bare drev rundt på solblank havflate.  På mange av de mindre flakene lå sel og dovnet seg og gad så vidt å snu seg for å se efter oss.  Vi er blitt eksperter på å se forskjell på crabeatersel (kobbe?) og leopardselen som er troendes til å bite hull i gummibåter.

Rundt oss har vi hele tiden pingviner, særlig gentoo'er som vralter rundt på sin chaplinmåte og setter oss i godt humør.  Kan Solan Gundersens efternavn være en avledning av Gentoo?  De flokker seg sammen i store kolonier og reder bygger de av småsten.  Også på forskningsstasjonene vrimler det av dem, de ser faktisk ut til å trives blandt mennesker.  En årsak til det kan være at rovfugler som skuaer holder seg mer borte. De flotte fuglene svever over koloniene klar til å kaste seg over et ubeskyttet pingvin-egg eller unge.

P g a isen gikk vi ikke videre sørover (hittil 65 gr. 06'S) men la oss til ankers på yttersiden av Booth Island som danner vestsiden av Lemairekanalen.  Stedet ble oppdaget av en tysker allerede i 1873.  To av oss tok seg opp i fjellskråningen og måtte erkjenne at pingvinene vandrer helt opp til 200 m o h.  Vi har ikke skjønt hvorfor, for det blir lang vei opp fra sjøen. Kanskje gleden ved å rutsje ned sneen som lekne barn er årsaken.

Tirsdag 7. februar våknet vi til 10 cm nysne på dekk og nydelig sol og stille.  Vi delte oss i et fjellag og et skilag og var bortom en varde som var sjømerke og visstnok hatt en liten lykt da hvalfangerne holdt på.  I den aktive perioden satt norske hval- fangstselskaper selv opp smålykter og driftet disse.  Vi blir stadig imponert over det sjømannskap de må ha utvist ved å manøvrere ganske store skip i denne skjærgården, selv om vi ikke synes noe om den rovdriften som fant sted.  Here nede var de helt enerådende og voktet vel på sine kunnskaper og teknologi.  Bare Salvesen rederiet i Skottland var av noen betydning, men de var jo utvandrete nordmenn.

Ellers har vi det strålende ombord med hverdagens dont godt parkert.  Fra biblioteket leser vi oss opp på naturen og historien her.  Vi har ubegrenset med musikk fra CD'er og i-poder.  Alle viser sine beste sider. Svenning er påpasselig med værprofeten Fritz, og skaper god stemning og konsensus ved alle veivalg.  Edvard er mesterkokken som overrasker selv når det ikke er hans dag.  Og iherdig på jobb med sine mikrofoner for å fange stemninger og naturlyder og intervjuer alle mulig mennesker vi kommer i kontakt med.  Han har også fixet ekstra mat og drikke fra to cruiseskip vi har møtt.  Knut er vår klippe på land med sikkerhet og fornuft i forsetet. Dessuten viste han gamle studiekunnskaper ved å påpeke at batteriinstallasjonen fra Salvador var feil og han og Svenning har ryddet opp i det. Wilhelm er et oppkomme av tekniske løsninger på våre små og større tekniske utfordsringer og alltid klar for tur. Tore tar seg av spansken og turer opp i mastetoppen hvor genoafallet fortsatt byr på problemer.

Til frokost roterer vi ord for dagen som kan være dikt eller tanker rundt noe vi leser om.  Wilhelm debuterte som skipskomponist med The Watermaker Blues fremført på munnspill og i perfekt takt med watermakern's  trofast dunking.

Dessverre er værprognosene for Drake Passage ikke gode denne uken.  Vi håper på et vindu neste uke.  I mellomtiden nyder vi hver dag.

Tore