Høystemt overfor naturen

En hval slår med halen forut. Vi har forlatt Deception Iceland, vår første havn siden Kapp Horn. Øya er et gammelt vulkankrater og ble en naturlig lokasjon for den norske hvalstasjonen Hektor i 1935. Nå ligger installasjonene delvis dekket av lavastøv og grus. Naturen tar dem tilbake.

Kursen er sydvest. Vi har fin bør mot Enterprise Iceland. 3 rev og kutterfokk. Hvalen blåser om styrbord. I langsom kino. Rytmen er annerledes her nede. Lyset sterkere. Mot horisonten i vest ruver siluetten av kolosser. Det er isfjell formet som  fregatter, fullriggere,fabeldyr, katedraler med høye spir og utsnitt av kvinner. Kysten mot øst er av blåis som presses mot havet av breene bak.

Man blir høystemt av slikt. Av formatet. Jeg opplever oss som små pilgrimmer som har nådd til en helligdom som er større enn vi  kan fatte. Jeg blir svimmel av å tenke på hvor vi er. Helt nederst på kloden. Opp ned. Og hvor små vi er. Hvor sårbare. Og på den annen side opplever jeg - i korte glimt - en følelse av sikkerhet. Landskapet her er ribbet for referanser. Naturen er så intakt, så komplett og storslått at den setter alt annet i perspektiv. Man føler seg naken. Og litt ny. Det gjør godt. Men jeg tenker; - det går nok over når jeg om en tid kommer hjem. Da vil de gamle demonene innta sin vanlige plass. Men de korte øyeblikkene av en slags evighetsfølelse skal jeg ta med. De vil være der for alltid. Man blir høystemt - du får ta det for det som det er.

Etter drøyt 100 sjømil når vi Enterprise Iceland og  fortøyer til Guvernøren; vraket av en gammel norsk hvalbåt. Den tok fyr for nesten hundre år siden og ble satt på grunnn i bukta som ble oppkalt etter Sven Foyn. Her ligger den nærmest som et symbol på hva som skjer når man driver rov på ressursene. Nordmenn var ivrige sånn. Vi for vår del kaster ikke engang en sneip på sjøen. Tidene er i ferd med å forandre seg. Vi får satse på at det ikke er for sent.

Bukta er omgitt av kalvende breer. Skiene blir pakket ut og gummibåten sjøsatt. Knut leder an og fører oss trygt til  topps med tau og karabiner. Om kvelden kan vi kikke tilbake på de tynne linjene etter skisporene oppover breen mens vi feirer Tore og Svenning. De har bursdag. Duften av biff velter opp av luka. Edvard fornekter seg ikke. Utpå morgensiden er han atter i sving og servere omelett av 15 egg og stekte argentinske pølser før vi tørner inn. Og hvalen slår med halen ute i sundet.

Hilsen Wilhelm