Skipperen avslutter

Siste etappe fra Invernes gjenstår. Tuppi er fortsatt ombord, og skipperen benytter anledningen til å få med de som ikke var med som planlagt, for som det heter: "Alle skal med". Knut Frederik røk lårmuskelen slik at han måtte stå over Antarktis, men nå er han tilstrekkelig restituert til å krysse Nordsjøen. Jon, som er "stand in" for Jacob som ikke fikk "sjølov", skal også bli med over Nordsjøen. Og så kommer Jan-Erik ombord på Lyngør. Han skulle vært med den andre veien, men en hjertestans stoppet den planen. Med "pacemaker" trygt plassert innenfor huden er han igjen klar for seilas - utrolig bra!

Vi provianterer og sjekker været som vanlig. Hele Nordsjøen er stille. Drar vi i morgen, søndag, blir det sansynligvis motring helt til Lindesnes. Venter vi til mandag, derimot, vil vi få en feiende flott innspurt etter motring i starten. Vi har tid til å vente og velger det siste. Jon og Knut Frederik benytter anledningen til en tur til Loch Ness og borgen der.

I sol og stille vær slipper vi gjennom Clachinaharry works lock, en togbro og ut av siste sluse i kanalen kl 1430. Det er over 4 m tidevann, og vi trenger høyvann både for å komme ut av slusene og få skikkelig medstrøm ut fjorden. Det er godt å være på havet igjen.  Sundowner og deilig middag fra Tuppi, men det blir stort sett motring den første natten. Knut Frederik er yr etter å få satt seil, men først etter et døgn er det nok vind fra nord til å få fart på skuta. Om natten øker vinden til 20/22 knop og vi raser gjennom mørket i 8 knop med rev 1 i storseilet og full genoa. "Tor" styrer i mørket, men når det gryr av dag, overtar Knut Frederik - nå er det gøy å styre! Jon lærer hvorfor det er så mange håndtak ombord. Selv Anne Mari med sine 18 tonn i turmodus kaster seg i bølgene. Her gjelder det å holde seg fast: en hånd for deg, og en for båten. Utpå ettermiddagen nærmer vi oss Lindesnes og vinden øker ytterligere til sterk kuling fra NNV. Med strømmen imot er sjøen rotete, og vi får noen friske rortørner. Med klossrevet storseil roer skuta seg, men de gamle regattaseilerne ombord får virkelig oppfrisket sine gamle kunster bak rattet.

Rundt neset løyer vinden (som vanlig) og i skumringen kaster vi anker i Skjernøy rett utenfor Mandal. To døgn og 7 timer på knappe 400 nm er bra. Da er det også slutt på vinden og de neste tre dagene går vi stort sett for motor hele veien til Oslo, men med noen velkomne unntak. Første dagen til Brodersens brygge på Lyngør, der Jan-Erik også kommer ombord. Bloggmaster Mikkel med sin Aase kommer fra Kragerø, og det blir en utvidet ankerdram og ditto middag. Neste dagen ligger vi i bøya utenfor Tuppis "Knutut" på Brøtsø og har hele familien hennes ombord i solnedgangen. Jan-Erik trakterer oss  med en raus og utsøkt kjøttmiddag som aspirerer til stjerne i "Anne Mari guiden".

11. august opprenner, dagen for hjemkomsten og "den store ankerdrammen". Det er planlagt både fest og eskorte, men hvordan vil det hele gå?! Til trots for sol og stille er det spent stemning ombord. "Sara Charlotte" med signalflagg og Henrik og Vippa ombord møter oss utenfor Vallø. De eskorterer oss til Bevøen der vi ankrer for brunsj. Det blir en god begynnelse.

Så er det på med "jern-genuaen" igjen, til Steilene. Underveis "shiner" vi opp båten, setter signalflagg og heiser gjesteflagg fra alle landene vi har besøkt. Vi er klare, men kommer det noen flere? Vi tusler videre i 4 knop. Først kommer Ingvald i sin "Notus" med Gitte og Bente S ombord, deretter Wilhelm i "Iolare" med Elisabeth, Paal, Mona og Niels ombord, og så Edvard i "Sascha" med Agnes, Knut og stuert og kokk fra "Fram", vennskapsskipet vårt fra Antarktis. Tilslutt kommer Eivind A i sin nyoppussete Hankøterne, feiende med et kjempeflagg og fører an til Langviksbukten.

Vi ankommer presis kl 1600 - som planlagt -  og klapper til kai etter en æresrunde. Det skytes salutter og tutes så det høres helt til byen. Det står mange på land, og vi blir over 60. Bente K og Tore har ordnet til fest, og med god hjelp blir det champis, pølser, øl og dram, caipirinja, kaker, og etter hvert nattmat og vin. Historiene er mange og gjensynsgleden stor, så det er langt på natt før de siste sykler hjem eller tusler ned i båtene sine. Neste morgen ligger fortsatt de tre følgebåtene med mannskapet utenpå Anne Mari, og vi avrunder med en lang og hyggelig frokost.
En perfekt avslutning!

Hilsen skipper Svenning

Bilder nesten ved reisens slutt. Lyngør 9. august.

Hilsen fra Charlotte i køya

Jeg bråvåkner. Selv med ørepropper er lyden umiskjennelig. Jeg har begynt å telle takten. Først lyden av pumpingen - hele ti ganger. Deretter fire tak for å fylle vann, etterfulgt av ti nye pumpetak. Så en siste runde med vann i doskålen. Denne gangen er det ikke kapteinen som er på do. Han pumper så hardt at hele båten rister. Vannkranen skrus på. Den utløser vannpumpen som setter i å dure som en båtmotor. Når jeg tenker meg om har jeg en blære som holder på å sprenge. Men jeg vil ligge litt til, så jeg snur meg rundt. Først da legger jeg merke til at hodeputen min er most opp til skottet og at jeg har sovet med hodet i nesten 90 graders stilling. Jeg trekker meg nedover. Retter på puten og kjenner føttene treffe baugen på båten. Jeg ligger sidelengs og lener meg bakover for å ligge på rygg, men treffer i stedet skroget. Jeg har nå en 45 graders liggestilling med kroppen fastklemt mellom skroget og madrassen, men jeg er for lat til å gjøre noe med det. Så jeg blir liggende, helt til musklene verker og blodtilførselen stopper. Først da gir jeg opp. Vage stemmer høres gjennom døren og båtmotoren er i gang. Jeg har lyst til å sjekke været, men rullgardinen som dekker takluken er ødelagt. Jeg setter meg opp og lager en sprekk i gardinen for å få et glimt ut. Ingen sol i sikte. Jeg hopper ned fra køya og karrer meg forbi alle jakkene som stjeler halve plassen i lugaren. Jeg må på do! Det er bare å ta tak og begynne på dagens repetisjonsøvelse.

Jeg går inn i lugaren igjen. Henter frem ullundertøy, skjerf og ullgenser fra skapet. Så pakker jeg meg inn i alt jeg eier av varme klær mens båten vugger frem og tilbake i bølgene. Vi har allerede begynt på neste seiletappe og jeg kjenner at jeg må over dekk før kvalmen tar overhånd. Jeg klamrer meg fast i alt jeg finner på veien opp til akterdekket. "Hallo" sier kapteinen og hans matros i det jeg stikker hodet opp av luken. Først nå skjønner jeg hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Jeg har våknet til en ny dag på et nytt sted. Sjøsprøyten skyller over båten og den friske sjølukten gir liv i en morgentrøtt kropp.

Charlotte
Avtroppende matros på Anne Mari.

Hilsen fra matros Charlotte

Etter en natt i Dublin, tok jeg toget til Belfast der jeg møtte mannskapet som skulle være min familie den neste uken. Båten lå fortøyd i marinaen til Titanic Quarter, der det nye Titanic museet har åpnet. Ved inngangen til kaien hang det en plakat med følgende tekst: "The world`s only Titanic boat tours"... Man kan jo bare håpe det ikke det er den siste folk får. Under denne teksten, med liten skrift, sto det: "She was alright when she left here". Godt de har humor, tenkte jeg, og krysset fingrene for at ulykken  ikke villle ramme Anne Mari.

Vi kjører, i skrivende stund, for full motor over Loch Ness. Så langt har vi ikke sunket, men noe annet har slått meg. Folks fasinasjon for denne båten. En 47 fots Swan. Vel er jeg båtvandt og har sett mange fine seilbåter i mitt liv, men den oppmerksomheten som denne båttypen tiltrekker seg har gått meg hus forbi. Hvor enn vi har vært har mange tatt bilder og kommentert båten. I Port Ellen (Skottland) kom fire eldre franske herrer bort til meg og spurte, "Er dette en Swan?!". De hadde selv en fin seilbåt, men lot seg mektig imponere da jeg bekreftet dette.

Jeg forstår fortsatt ikke hva som er så bra med denne båten, men så lenge stoltheten får vokse kan det være det samme. Jeg elsker å være del av det flytende sirkuset og stiller gjerne opp på bilder om folk spør:)

Charlotte
Matros ombord på Anne Titanic Mari.

Ps. Båten er veldig fin altså!

Noter fra Caledoniakanalen.

Seiltur gjennom Caledoniakanalen? En umulighet; ikke lov med seil i kanal- og slusestrekninger; og seilemulighetene på de to store sjøene  Loch Lochy og Loch Ness viste seg å bli svært begrensede; kun et par små fokkeslepp.

Maktbalansen vann -land ble forskjøvet kraftig,- Svennings suverende lederrolle utfordret noe som ga seg utslag på flere måter. "'"Land Manager "s rolle fikk større betydning og mannskapet begynte med lett utagerende adferd. Tre døgn med land som regel  ikke mer enn 10 meter unna, resulterte bla i en intens landdojakt for å slippe unna fasilitetene på Anne Mari. Ikke noe galt med disse, men selv enkle ærend krever jo haugevis med operasjoner i trange bur. Besøkende på land var befriende med god plass til armer og bein og legio muligheter for å utstøte effektive dogrynt!.  Felllesnøkkelen til kanalens toaletter og dusjfasiliteter var det stor rift om - - ! (det må nevnes at skipperen også toaletterte hyppig på land - - - ).

Slusepassering ble en "høydare" ! De 20-25 sluser i kanalen ble passert med eleganse takket være eminent samarbeid mellom mannskapet. Flere  effektive team ble opprettet med klare oppgaver og titler: Chief Feder Management Team (CFMT): Tuppi og Inger, Bow Rope Management Team (BRMT): Signe og Haakon, Stern Rope Management Team (SRMT) ; Charlotte og Svenning,- -sistnevnte som jo også styrte. Høydepunktet i slusepasseringen var uten tvil Fort Augustus: - stor tilskuerskarer med kameraer ble vennlig skjøvet tilside av BRMT, folk hoppet om bord for å la seg fotografere mens alle i teamene lydløst og uten kommandoer sørget for at Anne Mari skred vakkert ned gjennom slusene. (Applaus vanket; - trodde vi - - , inntil vi etter to sekunder skjønte at applausen  var for sekkepipeblåseren!).

Mange andre minneverdige tildragelser utspant seg; lange spaserturer, møte med sur slusekjerring på Kytra Loch, bruk av radar under middagen ( rompestart) - en minneverdig kanalpassering!!

Haakon