Fritz er på plass!

29/2
Hi Fritz,
My Gribs did not go that far, good to have you to see the whole picture.
With the delay we will have to go the full distance in one go. And 25/30 kts from behind is OK. For your dates, I suppose you refer to departure from the entrance of the Magallanes strait, it will take us a day to get there.
Eagerly awaiting your updates,
Svenning

29/2
Hi Svenning,
The trouble is not saturday but sunday where wind pick's up again. For now it still looks that there is a possibility to leave on monday or tuesday. You can tgo near the coast where with NW there will be less wind but strong gusts wuill come falling from the mountains!!!!!
Another issue is that with strong northerly wind against the malvinas current you may get very choppy seas.

Now it is calm but from 1/03 00 utc N 20 kts outside and tomorrow (thursday) a cold front passes by and the N-wind goes up to 30 kts. Friday wind backs to NW and calms down. On saturday wind calms further down and shifts even to SE. BUT on sunday 4/03 a depression passes just south of the Horn and wind goes up to NW 35 kts on sunday 18 utc.

After that it very quickly calms down. The only thing to keep an eye at is a low that passe over Cabo Blanco on monday and gives 30-35 kts N-wind , on the north side of Cabo Blanco. As the low heads east on tuesday the wind backs to SW, 25-30 kts at first (but you can take to from behind so perhaps manageable???) and then calms down and the wind stays in the SW-W corner.

To be continued!!!
greetz,
Fritz

Værfast, mens mannskapet på landlig ekspedisjon

Hei Mikkel,
Som du kan se fra bloggen, så har vi hatt en fantastisk fin tur hit til Punta Arenas. Men så venter vi på bør! Utenfor Argentina kommer det nordavind - 25 kts. Legg til 50 % (skipperen på Fram sier 100 %) så får du sterk kuling midt imot og det er ikke morsomt på en kyst uten le. Vi venter derfor på bedre bør, som du kan se av korrespondansen med vår gode værmann Fritz. Turen fra Carbo Virgenes (utløpet av Magellanstredet) til Mar del Plata er på knapt 1000 nm og vil ta en uke med vanlig bør. Det blir liten margin for hjemturen til mannskapet, men vi har satt av en uke i MdP til vedlikehold som vi kan spise litt av, så turen videre med Anne Mari vil gå som planlagt.

Vi regner nå med å ligge her i alle fall til fredag. Mannskapet dro i dag på en tre dagers biltur til Pt Natales og nasjonalparken i nærheten. For å se og gå på tur, det skal visst være ganske fantastisk. Men den historien får du nok senere... Mens jeg passer på Anne Mari, som ligger å gynger på reden, puster ut og prøver å komme ajour med mange ting.
Hilsen,
Svenning

29/2:
Hi Fritz,
Good news that the weather seems to improve next week. Right now we have clear weather and no wind in Punta Arenas, and we just went through a beautiful sunset. I have been looking closely at my Gribs, and to me it seems possible to depart from Carbo Virgenes on Saturday, provided we stay close to shore. Or do you still think we have to wait until sunday or monday - my gribs  don't go that far...
Regards,
Svenning

28/2:
Hi Svenning,
The new run confirms yesterday's story. Still bad weather on Sunday but next week seems to improve!
I will keep you posted so you can make your preparations in time.
Greetz,
Fritz

28/8
Hi Fritz,
That was bad news, as we feared.
We can not reach Pt Deseado by thursday as we first have to check out, and it was too late in the day to do that today. So we were stuck. It is important for us to know about how long you think we have to
wait, as we have to make alternative plans. Also we have to consider that it will take a day and a half from we decide to go and to when we are out of Magellan strait, so we have to plan ahead.
Regards,
Svenning

27/2:
Hi Svenning,
It does not look so good. Very unstable conditions.
Tomorrow a low settles over Bahia Blanco and the Golfo de San Jorge, so on it's southern side you first have an easterly flow. as the low moves to the northeast the eastely flow is replaced by a northern flow. This northern flow gets stronger on Thursday 1 March: 25  kts. On Friday backing to northwest 20 kts.
Saturday 3 March give a southernflow which is again replaced by a Northerly on Sunday and Monday, and this time it is a very strong northerly flow. Ideal  should be to be in port, puerto Deseado before Thursday noon. But is that possible??? I seems not wise to sail on Sunday and Monday.
Greetz,
Fritz


27/2:
Hi Fritz,
We are now on our long way home. We arrived in Punta Arenas this morning on our way to Mar del Plata. Our crew hope to fly out of there Saturday  18.02 - so we are short of time (as usual) as the trip requires about 8  days of sailing. There are harbors after 2 and 3 days of sailing - if we get time or have to wait for weather. Looking at my Grib-files the weather pattern does not look good the  with wind from north. I hope you can help us again to find a good window starting from Cabo Virgenes N 53 20 W 68 20 at the outlet of  Magellan strait, it will take us about 24 hrs to reach that from Punta Arenas.

We hope to depart PA Tuesday morning, timed for the tide current, weather permitting. If possible, I hope to get some guidance tomorrow morning.
Regards,
Svenning

Carambakamerateneskamera

Caramba-gjengen tar over

Lørdag kveld 18. februar landet det nye mannskapet ("Caramba-ungdomsscrewet") med Ina (17.5+), Nils (18+), Jørgen (19+) og Odd (23+/- ) i Ushuaia i Argentina. Vi traff et råbarket og fornøyd mannskap ("seniorcrewet") nettopp ankommet fra Antarktis. Felles middag på den lokale favorittrestauranten Volver med utmerket mat og drikke, gode historier fra Antarkisturen, utveksling av erfaringer og gode ønsker, ble en verdig og fin milepælsseremoni for både av- og påmønstrende mannskap under ledelse av skipper Svenning (litt eldre enn Odd).

Caramba crewet skal lede Anne Mari fra Ushuaia (ut av Argentina) til Pt. Williams (inn i Chile), deretter følge i fotsporene til HMS Beagle den ca 200 nm lange Beaglekanalen (oppkalt etter HMS Beagle-eskpedisjonen som startet i 1830) og ut i Stillehavet. Så gjelder det å finne porten inn til Magellanstredet (Ferdinand Magellan fant denne sjøveien i 1520) og innom Punta Arenas før seilasen går ut i Atlanterhavet og nordover til Mar del Plata nord i Argentina.

Vi startet turen med en fin seilas 30 nm østover over landegrensen til Chile for å få papir og stempler i orden. En fantastisk leken sel som het Selfinala og som lignet på ett monster fra en annen verden geleidet oss ut fra Ushaia og ønsket oss lykke til på ferden.

Tross lykkeønskningene slapp vi ikke inn i Chile før dagen etter og Pt. Williams måtte se på Anne Mari for anker inntil stempelarbeiderene var på jobb igjen dagen etter. Før turen startet vestover neste morgen, måtte dermed crewet ta igjen den tapte kveld og nyte en formiddags øl i verdens sydligste yachtklubb(i ett nedsunket skip) og bearbeide det allerede flotte navn og rykte Anne Mari hadde fått... Med kuling og storm i mot senere på dagen var det godt å ha en øl, i tillegg til jernhesten og hydrokarboner, innabors for å sikre at fiskene også fikk sin del av kaka.

Kanalen gir oss stadige assosiasjoner til Jotunheimen, og vi alle nyter å endelig få anledning til å seile på fjellet. Og fjellet har vi stort sett for oss selv,foruten 3-4 seilebåter og ett par fiskeskøyter har vi kun kommet over en lokal Chilener i havnen Ferrrari, eller djevelbukta som den heter på norsk. Vi var meget glade for å ligge på svai med god avstand til vedkommende som hadde en hage full av avkappede hest- og oksebein. Her kunne forfatteren, Bjerke, skrevet en haug av bøker om døde mennesker i tjern osv.

I Chile er det veldig ryddige, byråkratiske forhold og regler og rapporteringer følges til punkt og prikke. Det gjennomføres kontroll og ettersyn dagelig over hvor vi er. Det skulle vise seg at  radio/kultur/språksjef, Ina, skulle få mange hyggelige vhf-samtaler med Armada-ansatte som sitter alene i sine små Aramadahus på nes og i fjorder. Siden den gjennomsnittlige armadaradiostemmen er så hyggelig så fungerer denne rapporteringen som en fin sikkerhetsfunksjon for oss.

Mange flotte havner og steder har blitt undersøkt. En av de flottere havnene vi har fått oppleve er Cta Beaulieu i fjorden, Seno Pia. For å komme inn i denne fjorden måtte Anne Mari liste seg forsiktig over en morenerygg. Det viste seg at "morenekjøringen" var en god investering.  Inne i fjorden var Anne Mari omkranset av mange små isfjell, breer, spisse topper og tett og værbitt skog. Med anker og to liner til land kunne vi med sikkerhet vite at vi hadde funnet verdens nydeligste havn. Tidlig dagen etter dro vi innerst i Fiordo Pia. Der møtes tre forskjellige isbreer med fjell på over 2000 meter i bakgrunnen. Et fantastisk syn med enorme isvegger som omkranset Anne Mari på tre kanter og tusenvis av små tøyseisfjell drivende rundt oss. Det var et fantastisk syn med enorme smell fra isen og torden fra et stort ras fra en hengebre noen kilometer opp i fjellheimen. Etter en time med isvakt i baugen kom vi atter ut i beagle kanalen og satte  kurs mot nye havner.

Etter Beagle kanalen gikk turen igjennom de vakre kanalene Bellanore, Brecknock, Ocasion,  Cockburn og Magdalena for så komme inn i Magallanes stredet. På utsiden av kanalene kunne vi skimte og føle dønninger fra det enorme Stillehavet. I Ocasion overnattet vi i en trang fjord i havnen Cta Brecknock. I den lille bukten som vi skulle ankre opp så viste seg at det var en liten skjøyte og en annen seilebåt som hadde lest de samme guidebøker som oss. Skøyta, Lista Light,  var forøvrig norsk produsert og brittene ombord kunne tilby svensk produsert snus til Anne Mari. Etter en meget hyggelig motakkelse så ble det gjort klart for at bukten kunne stappes helt full med de tre båtene. Havnen var så idyllisk og fotogen at vi rakk knapt å ta ankerdrammen før vi måtte på land med kameraer og naturkåte øyne.  Nautor Swan kunne sikkert få produsert dobbelt så mange swaner av typen Anne Mari hvis de fikk bildene våres. Noen stikkord er solskinn, regnbue, bekker, stup bratte fjellvegger, snøkledde topper, frodige skråninger og små innsjøer.

Da 72 grader vest ble pasert så snudde vi østover på vei til Punta Arenas. På veien tok vi oss tid til en stopp i nok en ny fantastisk fjord med stup bratte vegger og sprakende isbreer, samt yrende comorantes fugler (minner om en blanding av pingvin og svane) som tok pusten fra samtlige ombord. I følge andre utgave av den lokale bibelen, Patagonia & Tierra del Fuego, skrevet av et italiensk par 2005 år etter kristus død, så er denne fjorden vurdert som av de flottere. Det viste seg bibelen inneholdt kloke ord denne gangen også - og Anne Mari og co var strålende fornøyd.

Magallanes stredet ble det startet i nattmørket og mannskapet fikk bryne seg på hvordan menneske, båt og utstyr fungerte uten dagslys. Kapteinen hadde på forhånd gått nøye igjennom sikkerhet og vaktrutiner, og mannskapet kunne lett oppsummere at nattseilingen gikk fint.

Vi har opplevd alle værtyper; sol, overskyet, regn, sludd, snø, haggel og temperaturer mellom minus -1 og 15++ oC. I et par dager har til og med solen steiket så kraftig at solkrem og bar hud har kommet på dekk.

Trivselen er stor. Mat og drikke er perfekt. Vi fisker, setter garn og prøver å lokke lokale fiskere til oss daglig, men får bare tang og tare på kroken. Om ikke annet så spriter det opp fiskesuppa. Kombinasjonen av mange inntrykk, mektige middager og noe vin har ført til at alle har fått oppleve at de andre har sittet med øynene igjen innen måltidet er ferdig. Vi følger opp tradisjonen med ord for dagen som går på rundgang, og blir visere og visere for hver dag som går...

Ukens heftigste og viktigste diskusjon har gått rundt hvilken dag det er, fredag eller lørdag.  Etter uttallige utregninger har vi kommet frem til at vi har mistet minst en dag. Vi lurer på hvor den ble av? Hvis noen har funnet den er det bare å gi den tilbake, gjerne med renter, for her vil vi gjerne være en stund til!

Neste eventyr går fra Punta Arenas ut i Atlantern og til Mar del Plata, et strekk på 1100 nm. Avhenging av vindgudene så er det mulig at det blir et par stopp på veien.

Hilsen fra Caramba-ungdomsscrewet

Flere smakebiter

Foto Wilhelm:

                                                               Var det noen som sa is?

                                                                       Le Maire Stredet

                                                                     Fra Paradise Bay

Smakebiter fra is-eventyret

Knut har sendt disse bildene fra Antarktishalvøya:

Tilbakeblikk fra Edvard

Lørdag 14. januar.
Stemningen ombord på Anne Mari er full av forventning. Kanskje skal vi heise seil og dra sydover til det store eventyret. Frokost og kaffe blir servert. Skipperen setter seg ved kartbordet for n`te gang og sjekker gribfilene. Det meste ser lovende ut. Det meste.

Så venter vi bare på mail fra Fritz - vår egen værguru. Hans ord er loven ombord. Før han har sagt sitt blir ingen avgjørelse tatt. Så kommer mailen - som vanlig til avtalt tid. Beskjeden fra Brüssel er klar: "No go. No go. The start of Drake looks promising, but on arrival you will get a very deep and menacing low. No go." Dermed er saken klar; ikke sydover, men vestover skal ferden gå. Ikke ut på den beryktede Drake passage, men innover i de milde fjorder. Ren lystseilas i sol med laber bris. Knut skal til å klistre på seg Scopodermen for alle tilfelles skyld, men Svenning sier han ikke behøver. - Vi skal seile innaskjærs, Knut. Det blir ikke sjøer her. Du kommer ikke til å merke noen ting.

Omtent en time etter å ha kastet fortøyiningene i Puerto Williams er vindstyrken oppe i 30 knop, så stiger den videre oppover. Sjøene er ganske store og de er korte og illsinte. - Skjønner ikke dette, sier skipperen, - det pleier da ikke sjøe så mye her...?! Knut skjønner ikke så mye av det han heller, han bare merker at alt det han har gruet seg for med hensyn til sjølivets gleder nå viser seg å stemme.
Anne Mari som vanlgvis er ganske lett på foten sliter nå i den tunge sjøen med tre rev i stor`n og tre tusen omdreininger på jernhesten.  For Knut virker hun mer som en drektig ku i vll panikk over lettkupert myrterreng. Det blir for mye for ham. Magen gjør opprør. Først kommer siste dagers mat opp. Så kommer middagen fra flytuen og til sist torsdagens middag på Gardermoen. I kjølvannstripen blander det seg nå rødgrønne, brune og grønne farger som vitner om Knuts kulinariske opplevelser over flere kontinenter. Vi syns alle synd på ham. For Edvard og Wilhelm er derimot dagen en kjærkommen anledning til å bli bedre kjent med damen som kal bringe oss alle trygt til Syden og tilbake. Vi er glade vi får denne kulingen i Beagle Channel og ikke på Drake'n. Etter ca syv timers mareritt eller morro - alt ettersom hvodan man tar det - er vi fremme ved Caleta Ferrari og kaster anker. Den nødvendige drammen blir bragt opp i cockpitten og herlig middag følger. Knut vender tilbake fra de døde.

Søndag 15. januar.
Vi letter anker og seiler videre nordover. Knut har for lengst klistret på seg Scopodermen, men da vinden og sjøen tar en encore må han melde pass igjen. Stakkars mann. Og dette er bare starten. Det hjelper litt utpå dagen da vi seiler med vinden litt rommere og sjøene får dårligere tak på Knuts indre øre. Noen horisont finnes ikke, men det er sandelig nok å feste øynene på. Landskapet er rett og slett overveldende. Snart titter solen frem. Fjorden er mørkeblå med hvite hester på sjøene.  Fjelltoppene er dekket med snø og breene går helt ned i vannkanten. Det minner om Nord Norge, men er enda mektigere og det finnes knapt tegn til folk noe sted.  Utpå ettermiddagen kommer vi frem til en vakker liten strand omkranset av trær - Caleta Olla. Anker i bånn og to liner til lands. Deretter ut på gummibåten og tur på land.

Endelig er Knut i sitt rette element og fører an i ulendt terreng. Det er tette kratt og lave trær, myrer og små dammer og elver overalt - som skapt for bever. Det er nettopp de som regjerer her og vi er så heldige å få øye på noen prakteksemplarer. Omtrent ved hver femte meter kommer vi over stubber som er gnaget over. De ser ut som enden av en blyant som nettopp har vært en tur innom spisseren - de er nesten perfekt symmetrisk fortært fra 360 grader.Noen ganger har trærme vært for store. Beveren har gått til verks med sin vanlige iver, men har måttet gi opp sånn ca halvannen meter inn i stammen. Det som står igjen er nok til at treet holder seg oppreist og ikke stuper. Naturen er snodig. Etter denne oppløftende turen på terra-nesten-ferma har Knut igjen fått appetitt og kveldens svinestek blir nesten for liten.

Mandag 16. januar.
Endelig er det stille og fint. Ingen blir sjøsyke. Ingen seil må reves. Vi trenger ikke rustningen fra Musto. I vakkert sommervær tøffer vi videre til enden av Pia-fjorden hvor Darwin-breen  velter helt ned i vannkanten og fjellene bak rager 2800 meter rett til værs. Vi brøyter oss vei gjennom isen og går så tett som vi våger inntil brekanten som går ca 10-15 meter  rett opp fra sjøen. Skulle det kalves er det greit å ligge et stykke unna. Så kutter vi motoren. Tore gjør et sprang overbord og skaffer oss isbiter på noen tusen års alder til GT`en. Jeg vet det er barnslig, men det er gøy allikevel. Det blir skålt og smilt og ledd. Mens vi hører dumpe brak og dunder fra breen over oss blir lunchen satt til livs. Hvem trenger Draken når vi har det slik?

Full av inntrykk river vi oss løs og setter kursen mot syd til Caleta Beaulieu - den vakre bukten. Navnet lyver ikke. Her er så vakkert at det tar pusten fra oss. Vi drar iland og bestiger nærmeste topp som er bestigelig for hele mannskapet. Ikke alle er like spreke på landjorden. Hofter og rygger gjør sitt, men på demokratisk vis kommer vi i alle fall såpass høyt at vår stolte Anne Mari ser svært så liten ut der hun duver under oss. Vi knipser i vei og er lykkelige over denne fantastiske dagen.

Tirsdag den 17. januar.
Våknet til strålende vær. Skipperen sjekker gribben. Joda, vi har ikke glemt Draken. Vi SKAL sydover på tross av at hverken Scopoderm eller Stugeron eller noe annet kan redde Knut fra sjøsyken. Han gleder seg voldsomt til Antarktis, men gruer seg like voldsomt til overfarten. Vi føler med ham selv om det er fattig trøst. Men Svenning er som vanlig full av optimisme - været begynner å bedre seg. Fritz er også med på notene. Joda, det kan hende at det åpner seg et værvindu om noen dager. Dermed er det opp med ankeret og inn med landlinene og fulle seil østover de 85 milene til Puero Willliams.

Anne Mari skummer avgårde. Det er som hun merker at noe helt spesielt er på gang...Kanskje skal hun snart få vise hva hun virkelig er god for. Det er lett å bli overtroisk til sjøs. Enda lettere er det i dette farvannet. Her seiler vi i samme strøk som Darwin og Fitzroy. Vi seiler forbi øyer som er oppkalt etter de innfødte de møtte og tok med seg tilbake tl England for å "sivilisere" dem. Det eksperimentet gikk selvfølgelig helt galt. Ikke at ikke Button og de andre lærte seg noen manerer, men de ble selvfølgelig utstøtt da de kom tilbake. Utstøtt og ulykkelige. Men navn på kartet, det fikk de. Button Island. Og her seiler vi fem. Fire av oss har drømt om Kapp Horn og Antarktis i tilsammen minst to hundre år.Vi skal bare stoppe i Puerto Wiliams og bunkre litt til, sjekke gribbene, lytte til Fritz og så lytte på skipperens avgjøerlse og så skal vi ut på det store eventyret. Ikke rart vi må innom baren på Micalvi før vi køyer. Øre i hodet av inntrykk fra de siste dagene, mette og fornøyde kommer søvnen. Snart skulle våre drømmer bli virkelighet.

Edvard

Mot slutten av en eventyrlig ferd

We got to Cape Horn yesterday at 2030 UTC, and arrived at Pt Williams this morning (17.02) at 1030.
The crossing went well, with westerly wind at 20/25 kts most of the time. It was even pleasent to round the horn. So all onbord are very happy about the weather window!
Around 1500 UTC, we will leave for Ushuaia.
Svenning

Tilbake i Sør Amerika

Kl 1430 lokal tid er det ca seks timer til Hornet. Det blåser 15 - 20 knop fra vest, og vi har et lite stikk i skjøtet slik at vi marsjer 7 - 8 knop. Fra Hornet til Pt Williams er det rundt 12 timer, avhengg av været. Så er det formaliteter med myndighetene for å sjekke ut av Chile, så 30 nm til Ushuaia.

Vi setter stadig på Trackeren, men den slår seg av. Vi har også snakket med andre seilere på "Halvøya", og som ikke har fått den til å virke. Kanskje det er dårlig dekning så langt syd.
Hilsen Svenning

Varmere i vannet

Hi Fritz,
All is fine. We are now heading due north at 7 kts in 20 kts from WNW. The moon is shining with occational rainstorms with more wind. Water is getting warmer, now 6 deg
Posn.: S 57 40,4 W 67 33,6 at 0630 UTC.
Regards,
Svenning

To: SY Anne Mari (annemari@gmn-usa.com)
From:  (fritz.buyl@weather4expeditions.com)
Subject: AnneMari 15 feb
Date: 15.2.2012 8:54:40

Hi Svenning,
You are doing great! I will have to change the calculation to a 110% (no
just joking!)
Today the wil become more and more W. An tommorrow the wind will veer to
WNW. So it is very good you are a 40 NM west from the rhumbline! Try to
get as west as possible and than fiollow the wind in going more east!
Wind is mostly 20 kts but is a little stronger at the Cape (as always).
I always start the calculation on your last position (250 NM in 2 day s,
so not so bad!)
Greetz,
Fritz

Rask overfart

Hi Fritz,
Things are going fine. It is blowing 20 kts from WSW and we are dong 7 to 8 kts. Now it is midnight, between 14 and 15. The heater is on, so it is warm downstairs, but its cold to be on watch. Current position: S 60 39 W 66 07. When you make a new run remember that we started at Melcior Island 13.02 at 1800 UTS.
Regards,
Svenning

To: SY Anne Mari (annemari@gmn-usa.com)
From:  (fritz.buyl@weather4expeditions.com)
Subject: AnneMari 14 feb
Date: 14.2.2012 9:11:19

Hi Svenning,
Good to hear all is well onboard!!!!
No significant changes in the forecast! Still looking good! You're still
in for a fast crossing.
Today possibly some showers becoming mostly dry.
Windspeeds stay around 20 kts. Mostly W.
The first 24 hours wind should be more 260° later more 270°. So i would
still, if possible, head a little more to west so later you can ease the
sheets.
Greetz,
Fritz

Mot nord igjen

Hi Fritz,
At 0700 UTC, its a clear but cold night, blowing 20 kts from WSW and we are doing 8 kts. Posn is: S 62 59,2 W 64 24,4. I think 90 % of polars are fine.
All onboard are well,
regards,
Svenning

To: SY Anne Mari (annemari@gmn-usa.com)
From:  (fritz.buyl@weather4expeditions.com)
Subject: Re: AnneMari 13 feb
Date: 13.2.2012 15:29:03

Hi Svenning,

Here is the new calculation!!! Looks good! I should go a little bit more
to the west the first 36 hours (just to play safe!) As well because the
wind is light at the beginning, from than on it is W all the way and
easier to eas the sheets!
From than on it is straigt to port! it will be a fast one.

I made the calculation with 90% of the spêed of a polar Swan 46. (Is this
looking more correct?) If not i can bring it down to 80 or 85%.

If possible send your position of 06 utc each day than i well mke an up to
date calculation.

Have a safe trip!
greetz,
Fritz

Fra Wilhelms dagbok

Onsdag 8. februar.
Innedag. Surt utenfor. En dag etter natt med vind over 40 knop og snedrev egner seg best for en kort fjelltur til fots - med fare for å miste balansen i kastene. Pingvinene på sin side driver med sitt uansett vær og føre, og foretar de lange marsjene fra redet til havet og retur til ungene som nå er i ferd med å skifte fra dunkledning til fjær.

Utpå ettermiddagen hersker det for første gang en litt nervøs stemning ombord. Salongen blir ryddet, forpiggen fylles med halvvåte klær, varetrekkene rives av sofabenkene, dørken skrubbes, bordet poleres og kokken fintenker gjennom menyen. Vi skal ha gjester fra HAKEA - en fransk aluminiumsbåt. Vi har igrunnen følt oss ganske barske. Inntil nå. Alle  ombord har vært opptatt med framdrift gjennom isen, håndtering av seil og ikke minst fortøyning - døgnet rundt. Våre gjester er bare seg selv - to - en mann og en kvinne - Gerard og Marissa. Nå er ikke hun en hvilken som helst kvinne; -judoekspert, dykker og fallskjermhopper. Vi tipper på 40 år. Men hun forteller at hun er 59 og liker seg aller best på høye breddegrader. Velpleid, veldreid, velluktende. Slikt  blir det blues av etter champagnen - Blues for Marissa - med Watermaker`n taktfast i bakgrunnen. Gerard er et oppkomme av godt humør og med to gule fingretupper på never store som stekepanner blir vi litt overrasket over å høre at han er reguleringstannlege for småbarn. Det blir tre retter idag; skinke med parmesan og en dasj olivenolje til forrett etterfulgt av ovnsbakt kylling med hvitløk og ris, og til dessert; flamberte epleskiver surret i smør, pepper, honning og rosiner. Det hyler visst i riggen i natt også men vi sover trygt. Godt ankerfeste og tre liner i land fortøyd med wire til fast fjell er bra.

Torsdag 9. februar.
Værmann Fritz rapporter " Bad news Svenning". Lavtrykkene i Drake Passage gir seg ikke.Føler vi oss litt fanget ? Litt kanskje... Men framfor å vente der vi er velger vi en offensiv tilnærming: Vi stikker enda lengre sydover - mot Vernadsky basen som ble overtatt av Ukraina etter britene for ett pund i 1996. HAKEA har allerede reist avgårde. Vi ser den kjøre sikksakk  mellom iskossene et stykke framme. Plutselig er vi selv  inne i drivisen med en mann som utkikk i mastetoppen. Det går på tomgang - en meter av gangen. Timene går. Vi får oss et og annet dunk men ingen farlige. Easy does it - sier skippern, men er tydelig lettet når vi når fram  til  HAKEA som er isforsterket og kan  ligge i deres kjølevann den siste stekningen inn til basen.

Der blir vi tatt imot av 16 ukrainere, en blanding av forskere med lange titler og stasjonert personel. 
- Welcome ! You are the first boat to enter Vernadsky this year!   Mannskapet på basen har vært isolert på grunn av is helt fra desember og fire mann skulle vært fraktet ut i begynnelsen av januar. Vi gjør en deal; vi får fri diesel og en ost mot at vi tar med fire mann tilbake til Port Lockroy. Avtale ! Det blir omvisning i laboratorier fylt med mikroskoper, underlige fisk, mosedotter, bunnprøver og instrumenter for måling av ionosfæren og tykkelse av osonlag, alt sammen spedd opp med kalenderpiker fra langt tilbake og sure sokker.  Her drives det seriøst. Etter badstu og en nokså rask svømmetur blant isflak blir vi servert rester av hjemmebrent vodka (Penguin Juice), oppskåret ananas, fersken, små svart oliven og ostebiter. De forteller med tydelig bekymring at det går mot slutten av vodkaforsyningen. Jubelen står i taket når vi forteller at vi har med en gave: 10 kilo sukker. Isen smelter.

Fredag 10. februar
Det vinkes med laken og hoies fra dører og vinduer når vi stikker ut fra Vernadsky basen. Vi skal nordover igjen til Port Lockroy og er spent på om isen har pakket seg til i løpet av natten. Det går bra. Hurtigruta FRAM dukker opp. Vi passerer på kloss hold og blir loset gjennom et isbelte over VHFèn. De har god utsikt fra broen.  LaMaire stredet er også åpent. Vi er heldige. Våre fire passasjerer gleder seg på dekk. Litt vind mot slutten av dagen gir fin bør for seil. Å tjore ANNE MARI til de samme steinene som sist vi var her er som å komme hjem. Godt med bra feste i natt. Ved to- tiden er vindmåleren oppi 50 knop.

Lørdag 11. januar.
Vi våkner til sludd, sur nordøstlig vind og et oppkall på VHFèn: ANNE MARI ANNE MARI DETTE ER  FRAM - ER DET NOE DERE TRENGER - OVER ? " I løpet av en time sitter vi badstuen på 8de dekk mens klærne våre blir vasket og stuerten fyller en kasse med godsaker. Svenning holder flott tale ved kapteinens bord der vi blir invitert til lunsj. FRAM og ANNE MARI blir enstemming erklært som vennskapsbåter. Der og da. Hvlken raushet, hvilken hjelpsomhet og omtanke, hvilket hjerterom - vi finner ikke ord for hvor takknemlige og rørt vi er over møtene vi har hatt med FRAM. Slikt varmer.

Ettermiddagen går med til innesysler og en liten rotur i gummibåten. Jeg ror, Tore sitter på ripa bak. Det dukker opp en skygge i vannet. Så forsvinner den. Det er vel  bare en sel. Ingen fare. Så dukker den igjen på kloss hold og viser en imponerende hvit tanngard. Det er en leopardsel. De som har rykte på seg for å være glad i gummibåter. Den dykker -  kommer opp igjen. Vi  slår etter den med årene for å holde den unna. Den ler av oss og forsvinner. Vi padler litt slukørete tilbake mot land. Fint med dyreliv og sånn, men vi er enige om at pingviner er mer vår musikk.

UZAKLAR med Osman og Sibel er invitert på middag. Vi har møtt dem tidligere på turen. De seiler en slank, rød kutterrigget stålbåt på omlag 50 fot. Bare de to. Hun er til å spise opp, men vi serverer argentinsk biff, stekt løk og gratinerte ovnsbakte poteter. De er første tyrkiske båt som har vært i Antarktis. Det gratuleres, skåles, adresser utveksles. Alle er enige om at  - when you come to Norway...og.. when you come to Turkey you must osv.  Til forskjell fra tidligere: Vi tror hverandre. Vi deler en skatt. Det er bra.

Hilsen Wilhelm

Klar for retur tirsdag.

Hi Fritz,
Indeed very good news?
We have had a windy night with 50 kts gusts, as you predicted. But we are safely tied up in a small bay, so here is all well!
We are now preparing to depart from Melchior tuesday 14. in the morning. That will get us to Ushuaia just in time for the crew change.
Regards,
Svennning

To: SY Anne Mari (annemari@gmn-usa.com)
From:  (fritz.buyl@weather4expeditions.com)
Hi Svenning,
Good news!!!!!!!!

it's seems like the calming down from tuesday 14 feb on is confirmed! So
it seems like we have a weather window from tuesday untill friday!!!!!!


Day 1- Fri 10/2
--Wind: NE 5 kts, NE 20 kts, NE 15 kts
-Weather: overcast and dry, temporarely some sunny breaks later overcast
with snow from 18 utc
-Temp: -4°C rising to -1°C

Day 2- Sat 11/02
-Wind: NE 15 kts, NE 35 kts around 12 utc and gusts up to 45-50 kts,
later NE 15 kts -Weather: mostly overcast with snow showers
-Temp: 0°C

Day 3- Sun 12/02
-Wind: NE 15 kts, N-NW 5 kts
-Weather: overcast and mosly dry.
-Temp: -1°C

Day 4- Mon 13/2
-Wind: NE 15 kts, later E 30 kts
-Weather:at first overcast later sunny spells, dry
-Temp: -5°C

Day 5- Tue 14/02
- Wind: ESE 20 kts and dropping
-Weather: sunny spells
-Temp: -5°C
Greetz,
Fritz

Godt nytt fra "Vær-Fritz"

Hi Fritz,
That is very good news!
Port Lockroy is at S 64 50 W 63 30, and we plan to depart from Melchior Island S 64 21 W 62 54.
We like your daily weather reports, as it makes our planning better.
At 13 UTC we have wind 10/15 kts from NE, barometer 984 and cold.
Regards,
Svenning


Hi Svenning,
Oeps! Perhaps i have used the wrong coordinates? Port Lockroy is S 64°19'
W 63 29'? Correct?

From sunday 12 feb the wind in the Drake is calming down, there is only
one concern and that is a small low that passes the Orne! But the good
news is that the following day the calming stays!!! So we have to keep
ready to go by trhe end of the week or beginning of next week.
Greetz,
Fritz

Gode Antarktis-dager

Vi våknet til stille og pent vær fredag 3. februar og efter at genoafallet ble inspisert i mastetoppen for n'te gang var det tur inn til den britiske Port Lockroy-basen.  Der ble vi vennlig tatt imot av to av de fire unge damene som bemanner basen dette sommerhalvåret + en mann. Havnen ble oppdaget av en fransk videnskapsekspedisjon i 1904.  Senere var det landstasjon for norske hvalfangere med deres fabrikkskip fra 1911-31.  Engelskmennene anla en base der i 1944, litt av militrære grunner og kanskje også for å markere seg ovenfor Chile og Argentina som også hadde og har markeringsbehov i området.

Efter krigen overtok videnskapsmenn og det ble drevet seriøs forskning helt til 1962. Hovedbygningen var gjort om til et meget severdig museum som viste alle mulige apparater fra forskning av ionossfæren og alt var holdt i en genuin stil med pinup'er malt over sengene etc.  Til og med suvenirsalg og postkontor fantes der. Spor efter hvalfangsten begrenset seg til hvalskjelettene, et par robåtvrak og kraftige kjetting og vaier- fortøyninger rundt bergnabber.

På eftermiddagen hadde vi nydelig skitur opp en bre med dramatiske fjell på begge sider og fantastisk utsikt utover havet og de flotte høye fjell som de større øyene består av.  Her er det lyst og fint å gå til langt ut på kvelden.

Lørdag 4. blåste det opp igjen til sydøstlig 30-35 knop og det ble lesedag for det meste.  Vi besøkte HAKEA med et hyggelig fransk par Gerard og Maryse som vi har hatt kontakt med nå og da siden Mar del Plata.  På Girards spørsmål kunne Knut brilhjere med å utvikle formeler for å beregne gjenværende diesel i runde tanker.

Søndag 5. stille vær og solen tittet frem og vi gikk igjen på breen. Efter fem netter i Port Lockroy dro vi mandag 6. februar sørover for å sjekke om vi kunne komme gjennom Lemairekanalen hvor vi hadde hørt det var for mye is. Våre franske venner på HAKEA tok følge.  Vi var så heldige å få nydelig stille vær og nød de fantastisk bratte fjellene og brefall på begge sider og vi forserte isen ganske greit og kom gjennom til sydutløpet.  Der åpnet det seg mot vest et isfjellandskap som var flottere enn noe vi hadde sett hittil med  fantastiske formasjoner og skikkelig størelse også.  Vi bare drev rundt på solblank havflate.  På mange av de mindre flakene lå sel og dovnet seg og gad så vidt å snu seg for å se efter oss.  Vi er blitt eksperter på å se forskjell på crabeatersel (kobbe?) og leopardselen som er troendes til å bite hull i gummibåter.

Rundt oss har vi hele tiden pingviner, særlig gentoo'er som vralter rundt på sin chaplinmåte og setter oss i godt humør.  Kan Solan Gundersens efternavn være en avledning av Gentoo?  De flokker seg sammen i store kolonier og reder bygger de av småsten.  Også på forskningsstasjonene vrimler det av dem, de ser faktisk ut til å trives blandt mennesker.  En årsak til det kan være at rovfugler som skuaer holder seg mer borte. De flotte fuglene svever over koloniene klar til å kaste seg over et ubeskyttet pingvin-egg eller unge.

P g a isen gikk vi ikke videre sørover (hittil 65 gr. 06'S) men la oss til ankers på yttersiden av Booth Island som danner vestsiden av Lemairekanalen.  Stedet ble oppdaget av en tysker allerede i 1873.  To av oss tok seg opp i fjellskråningen og måtte erkjenne at pingvinene vandrer helt opp til 200 m o h.  Vi har ikke skjønt hvorfor, for det blir lang vei opp fra sjøen. Kanskje gleden ved å rutsje ned sneen som lekne barn er årsaken.

Tirsdag 7. februar våknet vi til 10 cm nysne på dekk og nydelig sol og stille.  Vi delte oss i et fjellag og et skilag og var bortom en varde som var sjømerke og visstnok hatt en liten lykt da hvalfangerne holdt på.  I den aktive perioden satt norske hval- fangstselskaper selv opp smålykter og driftet disse.  Vi blir stadig imponert over det sjømannskap de må ha utvist ved å manøvrere ganske store skip i denne skjærgården, selv om vi ikke synes noe om den rovdriften som fant sted.  Here nede var de helt enerådende og voktet vel på sine kunnskaper og teknologi.  Bare Salvesen rederiet i Skottland var av noen betydning, men de var jo utvandrete nordmenn.

Ellers har vi det strålende ombord med hverdagens dont godt parkert.  Fra biblioteket leser vi oss opp på naturen og historien her.  Vi har ubegrenset med musikk fra CD'er og i-poder.  Alle viser sine beste sider. Svenning er påpasselig med værprofeten Fritz, og skaper god stemning og konsensus ved alle veivalg.  Edvard er mesterkokken som overrasker selv når det ikke er hans dag.  Og iherdig på jobb med sine mikrofoner for å fange stemninger og naturlyder og intervjuer alle mulig mennesker vi kommer i kontakt med.  Han har også fixet ekstra mat og drikke fra to cruiseskip vi har møtt.  Knut er vår klippe på land med sikkerhet og fornuft i forsetet. Dessuten viste han gamle studiekunnskaper ved å påpeke at batteriinstallasjonen fra Salvador var feil og han og Svenning har ryddet opp i det. Wilhelm er et oppkomme av tekniske løsninger på våre små og større tekniske utfordsringer og alltid klar for tur. Tore tar seg av spansken og turer opp i mastetoppen hvor genoafallet fortsatt byr på problemer.

Til frokost roterer vi ord for dagen som kan være dikt eller tanker rundt noe vi leser om.  Wilhelm debuterte som skipskomponist med The Watermaker Blues fremført på munnspill og i perfekt takt med watermakern's  trofast dunking.

Dessverre er værprognosene for Drake Passage ikke gode denne uken.  Vi håper på et vindu neste uke.  I mellomtiden nyder vi hver dag.

Tore

Bilder fra julen i Beaglekanalen

Bente har sendt over disse bildene fra julen:

                                                        Inngang i det nye året i Ushaia

                                      Haberton. Til ankers ved en vakker ensom gård fra 1884

                                                                             I stormen

                                                                   Isen helt ned i fjorden

                                                                      Mange og uredde

                                                                              Haberton

                                                  Nydelige krabber. Fiskeren møtte oss

                                                                   Tore, Johan og Nino

                                                  Toro i Chile, verdens sydligste bosetting

Klart for returen

We are still in Port Lockroy (S 64 49,7 W 63 29,6). Yesterday was beautiful with glacier skiing, but today its blowing SE 30/35 kts, barometer 962 mb and snowing.
As I might have told you, our plan is to depart from Melchior Island (S 64 19,6 W 62 55,1) about 45 nm from here. This has been recommendet to us, as it is further west than Deception island, although it makes the crossing somewhat longer.
We eagerly follow the weather development.
Regards,
Svenning

Opplevelser i særklasse

Det har vært mye seiling! Og nå har det også blitt bra turliv på land!

Som tidligere nevnt ankom vi Deception Island søndag 22.1. Vi skulle gjerne ankret i Whalers Bay for å kunne gå i land på den gamle hvalfangststasjonen der. Men vi måtte nøye oss med å nyte severdighetene på avstand, driftsbygninger, svære oljetanker, en diger hangar og to rullebaner for fly. Ankerfetet var dårlig. Vi prøvde dagen etter, men det viste seg å stemme med våre opplysninger at ankerfestet på motsatt side av bukta var mye bedre. Der lå vi i to netter, i jevnt frisk vind, såpass at det ikke fristet å sette jolla på vannet, i hvert fall ikke å ro den i motvind.

Mandag 23.1. tok vi derfor et flott cruise rundt hele den flotte bukta, inkusive inn i Telefon Bay, men vinden var så sterk at vi alle takket nei til å dra i land og bade i de varme kildene som finnes der. Vi passerte også de to basene på østsiden av bukta, en spansk og en argentinsk, uten at vi var i kontakt med dem.

Tirsdag 24.1. startet med enkel men verdig markering av Tores og Svennings fødselsdag. Utpå formiddagen dro vi avgårde til Enterprise Island, som vi ankom etter ca. 20 timers seilas, onsdag 25.1. om formiddagen. Ingen av oss var spesielt tilfredse med omfanget av feiringen av den doble fødselsdagen. Det ble derfor vedtatt at denne dagen også var tirsdag 24.1., og feiringen kunne fortsette med ny og forsterket kraft.

Trygt fortøyet til den gamle norske hvalbåten "Guvernøren" fra 1916 som siden 1930-årene har ligget utbrent og halvveis senket i en trygg bukt ved Enterprise Island, nøt vi en god og verdig frokost i solskinnet, vindstille og de mest fantastiske omgivelser. En eventyrlig stund.
Så skjedde noe som rystet oss alle langt inn i sjelen. Som hensatt til en James Bond-film av ypperste klasse ble vi i løpet av sekunder nærmest invadert av 10 - ti - rib'er som kom fykende rundt nærmeste pynt og fosset i full fart mot oss, dvs. mot stedets severdighet, den nedsenkede skuta som var vår, ja akkurat VÅR, ankringsplass. Det forventet at vi smilte og vinket og poserte på deres ganske så tallrike bildeknips. Noen av oss var høflige, noen var så nedtrykt at de forholdt seg noe mer avventende til hele invasjonen. Man kunne jo håpe at det gikk over, hvilket det naturligvis også gjorde, men vi fikk en interessant diskusjon om vi var blitt invadert, eller om vi selv var en del av invasjonen. Referenten antyder (herved) at det kanskje beror på oppfatningen om hva eller hvem som invaderes - var det oss i den forventede monumentale ensomhet, eller dette kontinentet som slett ikke må invaderes av noen som helst?.

Stemningen steg til de normale høyder da vi samme ettermiddag fikk vår første skitur! Øya er bare omkring 2 km lang og delt på midten av en smal snerygg som det er vanskelig å passere. Vi valgte først nordsiden, gikk i land med jolla, rundet en sel (crabeater) som vi tror restituerte seg etter et slagsmål, bar skiene opp den første bratte skråningen, bandt oss forskriftsmessig inn i tau og ruslet i litt tåkete vær opp de snaue 150 høydemeter opp til den nordre toppen og gledet oss stort over omgivelsene.

Utover kvelden fortsatte feiringen av Svenning og Tore, og vi erklærte at neste dag skulle være torsdag 26.1. Onsdag 25. så vi ingenting til. Det skapte fortsatt litt forvirring, men vi er etterhvert kommet tilbake til den gamle tidsregning.

Torsdag var det strålende vær, vi fikk en enda finere skitur på den søndre toppen. Utsikten var ubeskrivelig. Vi følte at vi var kommet over i en annen virkelighet. Andre dimensjoner, andre og enklere gleder.

Fredag 27.1 gikk vi til Orne Bay. Her gikk vi uten tau opp en snebakke til en stor chinstrap-koloni, på den andre siden hadde de sin "lange mars" ned de ca 150 høydemeter ned til sjøen, hentet mat og kom opp igjen for å fore sine unger. Wilhelm og undertegne gjorde et (ikke veldig heroisk) forsøk på å nå toppen av Spigot Peak, men vi gikk på joggesko og selv med  hugging av trinn i den harde skaren i de bratteste skråningene og fant ut at marginene ble for små. Hadde vi skidd ut ville rutsjeturen blitt for lang og ukontrollert. For langt til nærmeste legevakt. Vi returnerte, godt fornøyd med opplevelsen likevel.

Om ettermiddagen gikk vi til Cuverville, nabo til den vakre Ronge Island, og ankret trygt og sikkert, godt skjermet for de fleste vindretninger.

Lørdag 28.1. gikk vi, korrekt utstyrt med støvler med stegjern og alskens sikrings-skrammel i sekken, opp først en bratt snebakke tidligere kun besteget av pingviner (ganske imponerende - av pingvinene, faktisk!), deretter en herlig snøbakke i sikksakk (i menneskespor) opp til toppen på 227 moh. Også her var det vindstille og skyfritt, kanskje enda vakrere enn på Enterprise Island. Nå var vi i en del av det aller vakreste terrenget på hele den Antarktiske halvøya, under værforhold som ikke kunne bli bedre. Vi gned oss i ansiktet - og i sjelen - med inntrykkene av bare å være her, og utsynet over de kjente og ubeskrivelig vakre øyene Anvers, Brabant, Ronge, Wiencke og de andre øyene som vi hadde lest om i omtrent et år.

Edvard var på land i timesvis om ettermiddagen og festet både i sjelen, på lydbånd og video inntrykk som kanskje gikk enda dypere inn i denne eventyrverdenen enn vi andre klarer sånn på sparket. Vi tror hans beretning blir en berikelse både for oss som selv fikk oppleve det selv, og for alle andre som ønsker å ta til seg noen av inntrykkene.

Søndag 29.1 gikk vi til Paradise Bay. Dette området er kjent som noe av det aller flotteste. Vi kom dit i ganske kraftig vind, lave skyer og snøvær, strevde litt med å finne riktig ankerplass men endte rett utenfor den Argentinske basen Almirante Brown sammen med den argentinske seilbåten "Antarktikos". Det viste seg å være et godt valg, vi lå trygt selv om det trykket ganske bra på ned isfjell en stund - men det løste seg opp, og resten av de to nettene vi lå der var det ganske rolig. Været ble stilere men ikke så mye klarere.

Mandag 30.1. besøkte vi den Argentinske basen. Vi fikk inntrykk av at aktiviteten ikke var så veldig høy, det dreide seg mest om vedlikehold av anlegget og beredskap og support til båttrafikken i området. Det fikk vi selv nytte av, en del av vindroret hadde brukket og vi kom ombord i det Argentinske marinefatrøyet Castillo som likevel var på tur i området, som sveiset den brukne del på plass. Riktignok ble det grovsveising på deler som strengt tatt krevet finsveising, men Tore som hang over skulderen på smeden langt inni fartøyets indre, grep inn i sveisingen på det helt optimale stadium i reparasjonsprosessen (lenge før mannskapet mente de var ferdige), takket mannskapet med sitt uklanderlige spansk og en uklanderlig flaske vodka, snappet til seg de kritiske deler og forlot fartøyet sammen med Edvard. Alle var fornøyde, tror vi da. Vi ble fornøyde etter at Wilhelm og Tore utførte et ganske omfattende etterarbeid og fikk hele vindroret på plass i skjønneste ortden.

Om ettermiddagen fikk vi en hyggelig liten tur til et par topper rett bak basen, den fjerneste en liten kilometer sydover, i dyp og våt nysne som vi sank dypt ned i. Vi var glade for at vi gikk med tau, men trokket aldri helt gjennom og ned i noen lumsk sprekk. Sannsynligheten for det var også liten, vi gikk antakelig på en stor snøfonn og de har som kjent ikke bresprekker.

Tirsdag 31.1. fikk sin egen store opplevelse, dog av en annen art. Vi ankret ved den Chilenske basen Gabriel Gonzales Videla. Der ankret også Hurtigruteskipet Fram opp for noen timer. Og gjett hva, Edvard kjente nestkommanderende ombord, vi ble alle invitert ombord for noen timer, Edvard tok noen intervjuer med skipssjefen og andre ledende offiserer, vi fikk alle dusjet og servering som egnet seg for denne særgene situasjon. Kjempehyggelige samtaler, nærgående spørsmål fra skipssjefen om vi hadde alt vi trengte eller om vi hadde noen problemer. Vi kom ikke tomhendt derfra - noe fikk vi som gave og noe var det mest naturlig å kjøpe. Som nr. 2 av storslagne gaver var et antall flasker øl som de hårdnakket hevdet hadde gått ut på dato. Etter nærmere vurdering fant vår skipper å kunne akseptere denne gaven. Men Svenning ble rørt, og det ble vi alle på hans og Tores vegne, da de overrakte, i nydelig eikekasse, en flaske fantastisk XO-congnac fra 2009 med individuell, datert signatur av skipssjef Rune Andreassen. Glade og utørste ble vi kjørt tilbake til Anne Mari i en av deres rib'er. Denne gangen syntes alle det var OK med rib.

Onsdag 2.1. tok vi et kort besøk på den Chilenske basen (Videla) - der var det SAR-beredskap men ingen vitenskapelig virksomhet i år. Basen er bemannet fra desember til mars med 13 mann (menn). Deretter gikk vi til Port Lockroy og ankret i bukten sør for Jougla point på Wiencke Island. Vinden var såpass at det ikke inviterte til kveldstur over sundet bort til selve stasjonen på naboøya Goudier Island.
Vi tok tidlig kveld, og nøt perfekt ankring og to solide akterfester på land - betryggende ettersom vinden om natten kom opp i 40 knop. Vi lå trygt og sov godt og lenge.

Torsdag 2.2. blåste det fortsatt kraftig - en mindre delegasjon trakk seg i land i jolla langs aktefestet, og rett over en rygg kom vi over to svære og forholdsvis intakte hvalskjeletter. Nok en opplevelse som ga litt mer innsikt i livet på dette kontinent hvor dyrenes tilpasning har gjort det mulig for dem å leve i årtusener på et sted hvor ingen mennesker kunne leve lenge uten nåtidens tekniske hjelpemidler og ressurser.

Vi har begynt å tenke på neste værvindu på vei hjem. Mer om det senere.

Hilsen fra oss alle!

Knut (Støren)