tirsdag 4. september 2012
tirsdag 28. august 2012
Skipperen avslutter
Siste etappe fra Invernes gjenstår. Tuppi er fortsatt ombord, og skipperen benytter anledningen til å få med de som ikke var med som planlagt, for som det heter: "Alle skal med". Knut Frederik røk lårmuskelen slik at han måtte stå over Antarktis, men nå er han tilstrekkelig restituert til å krysse Nordsjøen. Jon, som er "stand in" for Jacob som ikke fikk "sjølov", skal også bli med over Nordsjøen. Og så kommer Jan-Erik ombord på Lyngør. Han skulle vært med den andre veien, men en hjertestans stoppet den planen. Med "pacemaker" trygt plassert innenfor huden er han igjen klar for seilas - utrolig bra!
Vi provianterer og sjekker været som vanlig. Hele Nordsjøen er stille. Drar vi i morgen, søndag, blir det sansynligvis motring helt til Lindesnes. Venter vi til mandag, derimot, vil vi få en feiende flott innspurt etter motring i starten. Vi har tid til å vente og velger det siste. Jon og Knut Frederik benytter anledningen til en tur til Loch Ness og borgen der.
I sol og stille vær slipper vi gjennom Clachinaharry works lock, en togbro og ut av siste sluse i kanalen kl 1430. Det er over 4 m tidevann, og vi trenger høyvann både for å komme ut av slusene og få skikkelig medstrøm ut fjorden. Det er godt å være på havet igjen. Sundowner og deilig middag fra Tuppi, men det blir stort sett motring den første natten. Knut Frederik er yr etter å få satt seil, men først etter et døgn er det nok vind fra nord til å få fart på skuta. Om natten øker vinden til 20/22 knop og vi raser gjennom mørket i 8 knop med rev 1 i storseilet og full genoa. "Tor" styrer i mørket, men når det gryr av dag, overtar Knut Frederik - nå er det gøy å styre! Jon lærer hvorfor det er så mange håndtak ombord. Selv Anne Mari med sine 18 tonn i turmodus kaster seg i bølgene. Her gjelder det å holde seg fast: en hånd for deg, og en for båten. Utpå ettermiddagen nærmer vi oss Lindesnes og vinden øker ytterligere til sterk kuling fra NNV. Med strømmen imot er sjøen rotete, og vi får noen friske rortørner. Med klossrevet storseil roer skuta seg, men de gamle regattaseilerne ombord får virkelig oppfrisket sine gamle kunster bak rattet.
Rundt neset løyer vinden (som vanlig) og i skumringen kaster vi anker i Skjernøy rett utenfor Mandal. To døgn og 7 timer på knappe 400 nm er bra. Da er det også slutt på vinden og de neste tre dagene går vi stort sett for motor hele veien til Oslo, men med noen velkomne unntak. Første dagen til Brodersens brygge på Lyngør, der Jan-Erik også kommer ombord. Bloggmaster Mikkel med sin Aase kommer fra Kragerø, og det blir en utvidet ankerdram og ditto middag. Neste dagen ligger vi i bøya utenfor Tuppis "Knutut" på Brøtsø og har hele familien hennes ombord i solnedgangen. Jan-Erik trakterer oss med en raus og utsøkt kjøttmiddag som aspirerer til stjerne i "Anne Mari guiden".
11. august opprenner, dagen for hjemkomsten og "den store ankerdrammen". Det er planlagt både fest og eskorte, men hvordan vil det hele gå?! Til trots for sol og stille er det spent stemning ombord. "Sara Charlotte" med signalflagg og Henrik og Vippa ombord møter oss utenfor Vallø. De eskorterer oss til Bevøen der vi ankrer for brunsj. Det blir en god begynnelse.
Så er det på med "jern-genuaen" igjen, til Steilene. Underveis "shiner" vi opp båten, setter signalflagg og heiser gjesteflagg fra alle landene vi har besøkt. Vi er klare, men kommer det noen flere? Vi tusler videre i 4 knop. Først kommer Ingvald i sin "Notus" med Gitte og Bente S ombord, deretter Wilhelm i "Iolare" med Elisabeth, Paal, Mona og Niels ombord, og så Edvard i "Sascha" med Agnes, Knut og stuert og kokk fra "Fram", vennskapsskipet vårt fra Antarktis. Tilslutt kommer Eivind A i sin nyoppussete Hankøterne, feiende med et kjempeflagg og fører an til Langviksbukten.
Vi ankommer presis kl 1600 - som planlagt - og klapper til kai etter en æresrunde. Det skytes salutter og tutes så det høres helt til byen. Det står mange på land, og vi blir over 60. Bente K og Tore har ordnet til fest, og med god hjelp blir det champis, pølser, øl og dram, caipirinja, kaker, og etter hvert nattmat og vin. Historiene er mange og gjensynsgleden stor, så det er langt på natt før de siste sykler hjem eller tusler ned i båtene sine. Neste morgen ligger fortsatt de tre følgebåtene med mannskapet utenpå Anne Mari, og vi avrunder med en lang og hyggelig frokost.
En perfekt avslutning!
Hilsen skipper Svenning
Vi provianterer og sjekker været som vanlig. Hele Nordsjøen er stille. Drar vi i morgen, søndag, blir det sansynligvis motring helt til Lindesnes. Venter vi til mandag, derimot, vil vi få en feiende flott innspurt etter motring i starten. Vi har tid til å vente og velger det siste. Jon og Knut Frederik benytter anledningen til en tur til Loch Ness og borgen der.
I sol og stille vær slipper vi gjennom Clachinaharry works lock, en togbro og ut av siste sluse i kanalen kl 1430. Det er over 4 m tidevann, og vi trenger høyvann både for å komme ut av slusene og få skikkelig medstrøm ut fjorden. Det er godt å være på havet igjen. Sundowner og deilig middag fra Tuppi, men det blir stort sett motring den første natten. Knut Frederik er yr etter å få satt seil, men først etter et døgn er det nok vind fra nord til å få fart på skuta. Om natten øker vinden til 20/22 knop og vi raser gjennom mørket i 8 knop med rev 1 i storseilet og full genoa. "Tor" styrer i mørket, men når det gryr av dag, overtar Knut Frederik - nå er det gøy å styre! Jon lærer hvorfor det er så mange håndtak ombord. Selv Anne Mari med sine 18 tonn i turmodus kaster seg i bølgene. Her gjelder det å holde seg fast: en hånd for deg, og en for båten. Utpå ettermiddagen nærmer vi oss Lindesnes og vinden øker ytterligere til sterk kuling fra NNV. Med strømmen imot er sjøen rotete, og vi får noen friske rortørner. Med klossrevet storseil roer skuta seg, men de gamle regattaseilerne ombord får virkelig oppfrisket sine gamle kunster bak rattet.
Rundt neset løyer vinden (som vanlig) og i skumringen kaster vi anker i Skjernøy rett utenfor Mandal. To døgn og 7 timer på knappe 400 nm er bra. Da er det også slutt på vinden og de neste tre dagene går vi stort sett for motor hele veien til Oslo, men med noen velkomne unntak. Første dagen til Brodersens brygge på Lyngør, der Jan-Erik også kommer ombord. Bloggmaster Mikkel med sin Aase kommer fra Kragerø, og det blir en utvidet ankerdram og ditto middag. Neste dagen ligger vi i bøya utenfor Tuppis "Knutut" på Brøtsø og har hele familien hennes ombord i solnedgangen. Jan-Erik trakterer oss med en raus og utsøkt kjøttmiddag som aspirerer til stjerne i "Anne Mari guiden".
11. august opprenner, dagen for hjemkomsten og "den store ankerdrammen". Det er planlagt både fest og eskorte, men hvordan vil det hele gå?! Til trots for sol og stille er det spent stemning ombord. "Sara Charlotte" med signalflagg og Henrik og Vippa ombord møter oss utenfor Vallø. De eskorterer oss til Bevøen der vi ankrer for brunsj. Det blir en god begynnelse.
Så er det på med "jern-genuaen" igjen, til Steilene. Underveis "shiner" vi opp båten, setter signalflagg og heiser gjesteflagg fra alle landene vi har besøkt. Vi er klare, men kommer det noen flere? Vi tusler videre i 4 knop. Først kommer Ingvald i sin "Notus" med Gitte og Bente S ombord, deretter Wilhelm i "Iolare" med Elisabeth, Paal, Mona og Niels ombord, og så Edvard i "Sascha" med Agnes, Knut og stuert og kokk fra "Fram", vennskapsskipet vårt fra Antarktis. Tilslutt kommer Eivind A i sin nyoppussete Hankøterne, feiende med et kjempeflagg og fører an til Langviksbukten.
Vi ankommer presis kl 1600 - som planlagt - og klapper til kai etter en æresrunde. Det skytes salutter og tutes så det høres helt til byen. Det står mange på land, og vi blir over 60. Bente K og Tore har ordnet til fest, og med god hjelp blir det champis, pølser, øl og dram, caipirinja, kaker, og etter hvert nattmat og vin. Historiene er mange og gjensynsgleden stor, så det er langt på natt før de siste sykler hjem eller tusler ned i båtene sine. Neste morgen ligger fortsatt de tre følgebåtene med mannskapet utenpå Anne Mari, og vi avrunder med en lang og hyggelig frokost.
En perfekt avslutning!
Hilsen skipper Svenning
tirsdag 21. august 2012
søndag 12. august 2012
fredag 3. august 2012
Hilsen fra Charlotte i køya
Jeg bråvåkner. Selv med ørepropper er lyden umiskjennelig. Jeg har begynt å telle takten. Først lyden av pumpingen - hele ti ganger. Deretter fire tak for å fylle vann, etterfulgt av ti nye pumpetak. Så en siste runde med vann i doskålen. Denne gangen er det ikke kapteinen som er på do. Han pumper så hardt at hele båten rister. Vannkranen skrus på. Den utløser vannpumpen som setter i å dure som en båtmotor. Når jeg tenker meg om har jeg en blære som holder på å sprenge. Men jeg vil ligge litt til, så jeg snur meg rundt. Først da legger jeg merke til at hodeputen min er most opp til skottet og at jeg har sovet med hodet i nesten 90 graders stilling. Jeg trekker meg nedover. Retter på puten og kjenner føttene treffe baugen på båten. Jeg ligger sidelengs og lener meg bakover for å ligge på rygg, men treffer i stedet skroget. Jeg har nå en 45 graders liggestilling med kroppen fastklemt mellom skroget og madrassen, men jeg er for lat til å gjøre noe med det. Så jeg blir liggende, helt til musklene verker og blodtilførselen stopper. Først da gir jeg opp. Vage stemmer høres gjennom døren og båtmotoren er i gang. Jeg har lyst til å sjekke været, men rullgardinen som dekker takluken er ødelagt. Jeg setter meg opp og lager en sprekk i gardinen for å få et glimt ut. Ingen sol i sikte. Jeg hopper ned fra køya og karrer meg forbi alle jakkene som stjeler halve plassen i lugaren. Jeg må på do! Det er bare å ta tak og begynne på dagens repetisjonsøvelse.
Jeg går inn i lugaren igjen. Henter frem ullundertøy, skjerf og ullgenser fra skapet. Så pakker jeg meg inn i alt jeg eier av varme klær mens båten vugger frem og tilbake i bølgene. Vi har allerede begynt på neste seiletappe og jeg kjenner at jeg må over dekk før kvalmen tar overhånd. Jeg klamrer meg fast i alt jeg finner på veien opp til akterdekket. "Hallo" sier kapteinen og hans matros i det jeg stikker hodet opp av luken. Først nå skjønner jeg hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Jeg har våknet til en ny dag på et nytt sted. Sjøsprøyten skyller over båten og den friske sjølukten gir liv i en morgentrøtt kropp.
Charlotte
Avtroppende matros på Anne Mari.
Jeg går inn i lugaren igjen. Henter frem ullundertøy, skjerf og ullgenser fra skapet. Så pakker jeg meg inn i alt jeg eier av varme klær mens båten vugger frem og tilbake i bølgene. Vi har allerede begynt på neste seiletappe og jeg kjenner at jeg må over dekk før kvalmen tar overhånd. Jeg klamrer meg fast i alt jeg finner på veien opp til akterdekket. "Hallo" sier kapteinen og hans matros i det jeg stikker hodet opp av luken. Først nå skjønner jeg hvorfor jeg utsetter meg selv for dette. Jeg har våknet til en ny dag på et nytt sted. Sjøsprøyten skyller over båten og den friske sjølukten gir liv i en morgentrøtt kropp.
Charlotte
Avtroppende matros på Anne Mari.
Hilsen fra matros Charlotte
Etter en natt i Dublin, tok jeg toget til Belfast der jeg møtte mannskapet som skulle være min familie den neste uken. Båten lå fortøyd i marinaen til Titanic Quarter, der det nye Titanic museet har åpnet. Ved inngangen til kaien hang det en plakat med følgende tekst: "The world`s only Titanic boat tours"... Man kan jo bare håpe det ikke det er den siste folk får. Under denne teksten, med liten skrift, sto det: "She was alright when she left here". Godt de har humor, tenkte jeg, og krysset fingrene for at ulykken ikke villle ramme Anne Mari.
Vi kjører, i skrivende stund, for full motor over Loch Ness. Så langt har vi ikke sunket, men noe annet har slått meg. Folks fasinasjon for denne båten. En 47 fots Swan. Vel er jeg båtvandt og har sett mange fine seilbåter i mitt liv, men den oppmerksomheten som denne båttypen tiltrekker seg har gått meg hus forbi. Hvor enn vi har vært har mange tatt bilder og kommentert båten. I Port Ellen (Skottland) kom fire eldre franske herrer bort til meg og spurte, "Er dette en Swan?!". De hadde selv en fin seilbåt, men lot seg mektig imponere da jeg bekreftet dette.
Jeg forstår fortsatt ikke hva som er så bra med denne båten, men så lenge stoltheten får vokse kan det være det samme. Jeg elsker å være del av det flytende sirkuset og stiller gjerne opp på bilder om folk spør:)
Charlotte
Matros ombord på Anne Titanic Mari.
Ps. Båten er veldig fin altså!
Vi kjører, i skrivende stund, for full motor over Loch Ness. Så langt har vi ikke sunket, men noe annet har slått meg. Folks fasinasjon for denne båten. En 47 fots Swan. Vel er jeg båtvandt og har sett mange fine seilbåter i mitt liv, men den oppmerksomheten som denne båttypen tiltrekker seg har gått meg hus forbi. Hvor enn vi har vært har mange tatt bilder og kommentert båten. I Port Ellen (Skottland) kom fire eldre franske herrer bort til meg og spurte, "Er dette en Swan?!". De hadde selv en fin seilbåt, men lot seg mektig imponere da jeg bekreftet dette.
Jeg forstår fortsatt ikke hva som er så bra med denne båten, men så lenge stoltheten får vokse kan det være det samme. Jeg elsker å være del av det flytende sirkuset og stiller gjerne opp på bilder om folk spør:)
Charlotte
Matros ombord på Anne Titanic Mari.
Ps. Båten er veldig fin altså!
Noter fra Caledoniakanalen.
Seiltur gjennom Caledoniakanalen? En umulighet; ikke lov med seil i kanal- og slusestrekninger; og seilemulighetene på de to store sjøene Loch Lochy og Loch Ness viste seg å bli svært begrensede; kun et par små fokkeslepp.
Maktbalansen vann -land ble forskjøvet kraftig,- Svennings suverende lederrolle utfordret noe som ga seg utslag på flere måter. "'"Land Manager "s rolle fikk større betydning og mannskapet begynte med lett utagerende adferd. Tre døgn med land som regel ikke mer enn 10 meter unna, resulterte bla i en intens landdojakt for å slippe unna fasilitetene på Anne Mari. Ikke noe galt med disse, men selv enkle ærend krever jo haugevis med operasjoner i trange bur. Besøkende på land var befriende med god plass til armer og bein og legio muligheter for å utstøte effektive dogrynt!. Felllesnøkkelen til kanalens toaletter og dusjfasiliteter var det stor rift om - - ! (det må nevnes at skipperen også toaletterte hyppig på land - - - ).
Slusepassering ble en "høydare" ! De 20-25 sluser i kanalen ble passert med eleganse takket være eminent samarbeid mellom mannskapet. Flere effektive team ble opprettet med klare oppgaver og titler: Chief Feder Management Team (CFMT): Tuppi og Inger, Bow Rope Management Team (BRMT): Signe og Haakon, Stern Rope Management Team (SRMT) ; Charlotte og Svenning,- -sistnevnte som jo også styrte. Høydepunktet i slusepasseringen var uten tvil Fort Augustus: - stor tilskuerskarer med kameraer ble vennlig skjøvet tilside av BRMT, folk hoppet om bord for å la seg fotografere mens alle i teamene lydløst og uten kommandoer sørget for at Anne Mari skred vakkert ned gjennom slusene. (Applaus vanket; - trodde vi - - , inntil vi etter to sekunder skjønte at applausen var for sekkepipeblåseren!).
Mange andre minneverdige tildragelser utspant seg; lange spaserturer, møte med sur slusekjerring på Kytra Loch, bruk av radar under middagen ( rompestart) - en minneverdig kanalpassering!!
Haakon
Maktbalansen vann -land ble forskjøvet kraftig,- Svennings suverende lederrolle utfordret noe som ga seg utslag på flere måter. "'"Land Manager "s rolle fikk større betydning og mannskapet begynte med lett utagerende adferd. Tre døgn med land som regel ikke mer enn 10 meter unna, resulterte bla i en intens landdojakt for å slippe unna fasilitetene på Anne Mari. Ikke noe galt med disse, men selv enkle ærend krever jo haugevis med operasjoner i trange bur. Besøkende på land var befriende med god plass til armer og bein og legio muligheter for å utstøte effektive dogrynt!. Felllesnøkkelen til kanalens toaletter og dusjfasiliteter var det stor rift om - - ! (det må nevnes at skipperen også toaletterte hyppig på land - - - ).
Slusepassering ble en "høydare" ! De 20-25 sluser i kanalen ble passert med eleganse takket være eminent samarbeid mellom mannskapet. Flere effektive team ble opprettet med klare oppgaver og titler: Chief Feder Management Team (CFMT): Tuppi og Inger, Bow Rope Management Team (BRMT): Signe og Haakon, Stern Rope Management Team (SRMT) ; Charlotte og Svenning,- -sistnevnte som jo også styrte. Høydepunktet i slusepasseringen var uten tvil Fort Augustus: - stor tilskuerskarer med kameraer ble vennlig skjøvet tilside av BRMT, folk hoppet om bord for å la seg fotografere mens alle i teamene lydløst og uten kommandoer sørget for at Anne Mari skred vakkert ned gjennom slusene. (Applaus vanket; - trodde vi - - , inntil vi etter to sekunder skjønte at applausen var for sekkepipeblåseren!).
Mange andre minneverdige tildragelser utspant seg; lange spaserturer, møte med sur slusekjerring på Kytra Loch, bruk av radar under middagen ( rompestart) - en minneverdig kanalpassering!!
Haakon
mandag 30. juli 2012
På samme kart som Norge
Etter snart 14 måneders ferd er Anne Mari igjen på samme kart som Norge. Om 12 dager legger båten til hjemme i Langviksbukta.
fredag 27. juli 2012
Falmouth - Belfast
Til Falmouth kom Signe Kristoffer, Kai og Haakon med ulike tog fra Heatrow. Toget siste strekket fra Truro var smalsporet skrangletog uten billettkontroll; rene Tertitten!.De tre eldre nyankomne booket inn på Royal Dutchy Hotel ( very posh!) for å skaffe oss litt "luksuskapitqal" før mer kummerlige forhold i Anne Mari. Tapas på byen med gammelt og nytt mannskap!.
En ekstra dag i Falmouth var nødvendig for å innstallere nytt varmeapparat og skaffe nye forsyninger. Falmouth har mye å by på som mondèn ferieby, med et flott maritimt museum , borger, butikker m.m. og med nydelig vær falt ikke ventetiden lang.
Sørlandets store sønn (eget utsagn!) Kristoffer hadde med klippfisk til kveldens festmiddag ombord som Ingvald også fikk med seg; Knut hadde forlatt oss (1 av de fire i " Firerbanden").
Så dagen etter kl 1058 kom vi avgårde i nydelig vær, motring vestover rundt Lands End men så økende vind fra sør og platt lens nordover.Vind opp mot liten kuling. Tor styrte gjennom natten. Etter 32 timer var i i Howth utenfor Dublin. 444 km (240 sjømil) tilbakelagt!! Et høydepunkt var flere besøk av delfiner som lekte seg rundt baugen ! Fantanstisk morsomt; kameraene gikk ;- dette var noe annet enn å se Flipper på svart- hvitt TV eller marinaoppvisninger! Lang, fin, men slitsom seilas!
I Howth var det regenerering, dusj og mentale forberedelser til Dublintur dagen etter. Toget fra Howth brakte oss fint fram og tilbake til sentrum. Vi fikk med oss "latinterkvarteret" (Temple Bar) , viking,- og middelalderkvarter og ikke minst fikk alle gutta med seg turistmaskinen på Guinness- bryggeriet. Interessant og inkludert i billetten en pint Guinness i 9 etasje med panoramautsikt ( det var ganske tåkete). Guinness-ølet falt ikke helt i smak; Odd og Kristoffer satte igjen halvfulle glass !!
Flanering resten av dagen, middag på en eksklusiv fiskerestaurant i Howth med flott havutsikt. 1. klasses sjømat !!
Hilsen Haakon
Howth - Isle of Man
Reveljen gikk kl 0600 onsdag 25.Svenning tok Anne Mari gjennom stakeleden i havna og ut til en grå morgen med motvind og duskregn. Men, som så mang en gang" ei morrasur kjerring gir en frydefull dag". Vinden rommet, motor av, storseil og genoa i bidevinds bris til liten kuling. Det været seg opp, sola kom og med ett rev i storen stod vi helt opp til vikingenes gamle Isle of Man etter 65 mn nydelig kryss og gjorde strandhugg i Port St Mary. Store tidvannsforskjeller medførte fortøying i dertil utlagt bøye (moor at your own risk). Klassisk rett av blomkål og bacon gjorde susen etter strabasene.
Neste morgen la vi oss inntil moloen. Største faremoment hittil må være den 6m lage leideren opp til molotoppen. Turguidene Haakon og Kai sørget for leiebil og utmerket rundtur til øyas 5 ytterligere byer, nemlig Castletown, Douglas, Ramsey, Peel og Port Erin. På Isle of Man har vikingene satt sine spor og det merkes at det å være norsk skaper interesse. Vi besøkte ett av Europas best bevarte slott bygd i Castletown på 1200-tallet og vi lærte at Isle of Man har en tuesnårig forfatning og ikke hører under UK, men er selvstending. Videre gikk turen til lunsj i Douglas (hovedstaden) med "qweenies" til de sjømatelskende matrosene.
Qweenies er små, lokale kamskjell. Nydelig. Vi besøkte verdens største vannhjul, The Great Laxey Weel, brukt til å pumpe vann ut av sink- og kobbergruvene i området. Spennende for oss teknologiinteresserte. I Peel lå nok en imponerende vikingborg hvor blant annet Magnus Barfot holdt til som konge over Man. En "scenic route" tok oss tilbake til båten i Port St Mary via Port Erin. En vellykkket dag på gamle vikingtufter. ( Vi må ikke glemme den vakre og charmerende unge damen på bilutleiekontoret !!)
Hilsen Kristoffer
Port St. Mary, Isle of Man - Belfast
Fredag 27 gled vi fra vår utmerkede bøye " mooring at own risk" sharp kl.06:00. Alt for tidlig spør du meg, etter en sen horisontal natten før. Haakon fikk jo fantastisk hjelp av en vakker møyfrid da vi leide buss for rundtur på øya dagen før. Godt for sjelen spør du meg. Pen vind fra nord, noen varme solstråler samt svart kaffe med "låve-oppsop" (frokost) hjalp godt.
Fasinerende strømbelte på innsiden av Calf of Man før kursen til Nord Irland ble satt. Full seil-doning i skarp kryss med 6,5 knop gjorde skippern og alle glade. Fikk rorvakt etter Kristoffer som ikke ville gi fra seg roret og nøt kryssen mot Belfast. Tenkte litt tilbake på lens fra Falmouth hvor jeg klarte en flott ufrivillig jibb i kuling. Skåret ikke poeng hos skippern, men hadde heldigvis litt å gå på som slangereperatør.
Svenning fikk som nevnt byttet varmeapperat i Falmouth og ved påfylling av vann, ble vannlekkasje
under kartbordet oppdaget. Kunststykket var å ligge under kartbordet, vri deler av kroppen 90 gr. gjennom en liten luke til venstre for så bøye videre 90 gr. ned mot dørken for å skifte slange. Det gikk og varmen nytes i det gode kalde sommervær.
Runding av byen Bangor (2 røde og 1 grønn lysbøye) med kurs for fasinerende led inn til Belfast med 14 Beacon hvorav Beacon 6 ga klar melding om å bruke kanal 12 på VHF. Her slo Skipper og Signe til med god kommunikasjon. Klar melding:" seil ned i leden. Kun motor". Vi ankom Kl.16:35 ny spennede havn ved Titanic Quarter helt inne ved sentrum av Belfast.
Litt vemodig at uken er slutt med herlige Ann Mari som lojalt har fulgt oss dit vi ønsker, Nye hyggelige spennede venner har bidratt på en flott måte med masse latter. Takker spesielt til NIVA, og ikke minst til Odd og Kristoffers bysse- kunnskap med rumpestek siste middag som selv Bagatelle
ville misunne.
Hilsen Kai
Felles uttalelse fra deltakere på etappe 8c. Falmouth-Belfast: Herlig båt, kunnskapsrik skipper, trivelig samvær med med positivt innstilte venner - alt i alt en opplevelse for livet !!!
Signe, Odd, Kristoffer,Kai og Haakon.
En ekstra dag i Falmouth var nødvendig for å innstallere nytt varmeapparat og skaffe nye forsyninger. Falmouth har mye å by på som mondèn ferieby, med et flott maritimt museum , borger, butikker m.m. og med nydelig vær falt ikke ventetiden lang.
Sørlandets store sønn (eget utsagn!) Kristoffer hadde med klippfisk til kveldens festmiddag ombord som Ingvald også fikk med seg; Knut hadde forlatt oss (1 av de fire i " Firerbanden").
Så dagen etter kl 1058 kom vi avgårde i nydelig vær, motring vestover rundt Lands End men så økende vind fra sør og platt lens nordover.Vind opp mot liten kuling. Tor styrte gjennom natten. Etter 32 timer var i i Howth utenfor Dublin. 444 km (240 sjømil) tilbakelagt!! Et høydepunkt var flere besøk av delfiner som lekte seg rundt baugen ! Fantanstisk morsomt; kameraene gikk ;- dette var noe annet enn å se Flipper på svart- hvitt TV eller marinaoppvisninger! Lang, fin, men slitsom seilas!
I Howth var det regenerering, dusj og mentale forberedelser til Dublintur dagen etter. Toget fra Howth brakte oss fint fram og tilbake til sentrum. Vi fikk med oss "latinterkvarteret" (Temple Bar) , viking,- og middelalderkvarter og ikke minst fikk alle gutta med seg turistmaskinen på Guinness- bryggeriet. Interessant og inkludert i billetten en pint Guinness i 9 etasje med panoramautsikt ( det var ganske tåkete). Guinness-ølet falt ikke helt i smak; Odd og Kristoffer satte igjen halvfulle glass !!
Flanering resten av dagen, middag på en eksklusiv fiskerestaurant i Howth med flott havutsikt. 1. klasses sjømat !!
Hilsen Haakon
Howth - Isle of Man
Reveljen gikk kl 0600 onsdag 25.Svenning tok Anne Mari gjennom stakeleden i havna og ut til en grå morgen med motvind og duskregn. Men, som så mang en gang" ei morrasur kjerring gir en frydefull dag". Vinden rommet, motor av, storseil og genoa i bidevinds bris til liten kuling. Det været seg opp, sola kom og med ett rev i storen stod vi helt opp til vikingenes gamle Isle of Man etter 65 mn nydelig kryss og gjorde strandhugg i Port St Mary. Store tidvannsforskjeller medførte fortøying i dertil utlagt bøye (moor at your own risk). Klassisk rett av blomkål og bacon gjorde susen etter strabasene.
Neste morgen la vi oss inntil moloen. Største faremoment hittil må være den 6m lage leideren opp til molotoppen. Turguidene Haakon og Kai sørget for leiebil og utmerket rundtur til øyas 5 ytterligere byer, nemlig Castletown, Douglas, Ramsey, Peel og Port Erin. På Isle of Man har vikingene satt sine spor og det merkes at det å være norsk skaper interesse. Vi besøkte ett av Europas best bevarte slott bygd i Castletown på 1200-tallet og vi lærte at Isle of Man har en tuesnårig forfatning og ikke hører under UK, men er selvstending. Videre gikk turen til lunsj i Douglas (hovedstaden) med "qweenies" til de sjømatelskende matrosene.
Qweenies er små, lokale kamskjell. Nydelig. Vi besøkte verdens største vannhjul, The Great Laxey Weel, brukt til å pumpe vann ut av sink- og kobbergruvene i området. Spennende for oss teknologiinteresserte. I Peel lå nok en imponerende vikingborg hvor blant annet Magnus Barfot holdt til som konge over Man. En "scenic route" tok oss tilbake til båten i Port St Mary via Port Erin. En vellykkket dag på gamle vikingtufter. ( Vi må ikke glemme den vakre og charmerende unge damen på bilutleiekontoret !!)
Hilsen Kristoffer
Port St. Mary, Isle of Man - Belfast
Fredag 27 gled vi fra vår utmerkede bøye " mooring at own risk" sharp kl.06:00. Alt for tidlig spør du meg, etter en sen horisontal natten før. Haakon fikk jo fantastisk hjelp av en vakker møyfrid da vi leide buss for rundtur på øya dagen før. Godt for sjelen spør du meg. Pen vind fra nord, noen varme solstråler samt svart kaffe med "låve-oppsop" (frokost) hjalp godt.
Fasinerende strømbelte på innsiden av Calf of Man før kursen til Nord Irland ble satt. Full seil-doning i skarp kryss med 6,5 knop gjorde skippern og alle glade. Fikk rorvakt etter Kristoffer som ikke ville gi fra seg roret og nøt kryssen mot Belfast. Tenkte litt tilbake på lens fra Falmouth hvor jeg klarte en flott ufrivillig jibb i kuling. Skåret ikke poeng hos skippern, men hadde heldigvis litt å gå på som slangereperatør.
Svenning fikk som nevnt byttet varmeapperat i Falmouth og ved påfylling av vann, ble vannlekkasje
under kartbordet oppdaget. Kunststykket var å ligge under kartbordet, vri deler av kroppen 90 gr. gjennom en liten luke til venstre for så bøye videre 90 gr. ned mot dørken for å skifte slange. Det gikk og varmen nytes i det gode kalde sommervær.
Runding av byen Bangor (2 røde og 1 grønn lysbøye) med kurs for fasinerende led inn til Belfast med 14 Beacon hvorav Beacon 6 ga klar melding om å bruke kanal 12 på VHF. Her slo Skipper og Signe til med god kommunikasjon. Klar melding:" seil ned i leden. Kun motor". Vi ankom Kl.16:35 ny spennede havn ved Titanic Quarter helt inne ved sentrum av Belfast.
Litt vemodig at uken er slutt med herlige Ann Mari som lojalt har fulgt oss dit vi ønsker, Nye hyggelige spennede venner har bidratt på en flott måte med masse latter. Takker spesielt til NIVA, og ikke minst til Odd og Kristoffers bysse- kunnskap med rumpestek siste middag som selv Bagatelle
ville misunne.
Hilsen Kai
Felles uttalelse fra deltakere på etappe 8c. Falmouth-Belfast: Herlig båt, kunnskapsrik skipper, trivelig samvær med med positivt innstilte venner - alt i alt en opplevelse for livet !!!
Signe, Odd, Kristoffer,Kai og Haakon.
lørdag 21. juli 2012
Falmouth
Falmouth er en hyggelig liten kystby med en flott havn. Elvemunningen danner en bred og vakker bukt der seilbåter og ymse fartøyer trafikerer til og fra. En gammel borg med forsvarsverk (også fra nyere tid) ligger på odden ut mot innseilingen og beskytter byen. Her ligger vi godt fortøyd i marinaen som tilhører Pendennis Yacht Club. Et forholdsvis nytt, maritimt museum ble åpnet her i 2008. Det er verdt et besøk, og jeg vil bemerke at det er fint tilrettelagt også for den yngre garde. Les mer her: www.nmmc.co.uk Aktivitetetene i havnen bekrefter at det satses på de unge; her er et yrende regattaliv for jolleseilere, ro- og padleaktiviterer.
I går kom det nye mannskapet som skal seile Anne Mari videre nordover og til Dublin, i første omgang. Signe, Kai, Haakon og Kristoffer har installert seg ombord og kaster trolig loss på søndag sammen med Odd og skipper Svenning.
I dag har Knut mønstret av og undertegnede takker av i morgen. Vi har hatt det fantastisk ombord, det har vært en fasinerende reise i sjø og kameratskap. Vi gleder oss til gjensyn og grand finale på Bygdøy. lørdag 11. august kl 1600. Amigos para siempre!
Beste hilsen
Ingvald
I går kom det nye mannskapet som skal seile Anne Mari videre nordover og til Dublin, i første omgang. Signe, Kai, Haakon og Kristoffer har installert seg ombord og kaster trolig loss på søndag sammen med Odd og skipper Svenning.
I dag har Knut mønstret av og undertegnede takker av i morgen. Vi har hatt det fantastisk ombord, det har vært en fasinerende reise i sjø og kameratskap. Vi gleder oss til gjensyn og grand finale på Bygdøy. lørdag 11. august kl 1600. Amigos para siempre!
Beste hilsen
Ingvald
onsdag 18. juli 2012
Falmouth i sikte
Firerbanden ombord i Anne Mari er preget av lettere vemod ved det faktum at vi i skrivende stund styrer støtt mot Lizard Point og regner med å være Falmouth i løpet av onsdag kveld.Vi seiler platt lens med en liten kuling i seilene og gjør 8 knop i snitt.
Etappen fra Horta har gått over all forventning; vind og værforhold har virkelig stått oss bi! Straks vi kom ut av høytrykket over Azorene fikk vi sørvestlige vinder og har siden lenset i vei. Over 1200 nautiske mil er tilbakelagt på sju og et halvt døgn! Underveis har vi hatt besøk av lystige delfiner som har boltret seg foran baugen, og en og annen hval som har fattet interesse for Anne Maris tiltrekkende understell. Den mest nærgående kom glidende opp langs babord side, kun ca 15m unna, før han blunket kjekt og dykket arrogant like foran baugen. Flott syn!
Livet og rutinene ombord har ført oss sammen, vi har funnet en behagelig balanse der individualitet og kollektive øvelser er gått opp i en høyere enhet! Det tankevekkende og dype alvor har, nærmest sømløst, vekslet med gapskrattende utbrudd slik bare modne og belevne mannfolk behersker. En sann svir, i kameratskapets glade tegn!
Maten og serveringen ombord under denne overfarten har ved flere anledninger utløst spontane hurrarop og høystemt ros; Knut har hersket over byssa og skipets spiskammer og herfra tryllet frem omeletter, pytt i panne, pasta con amore, kålstuing med krydret pølse og kjøtt, salater, stekt laks, supper, pannekaker med bacon og syltetøy, og - sist, men ikke minst; varme, nystekte rundstykker til, nær sagt, alle døgnets tider! Nok en gang; et trefoldig hurra for Knut!! Ord blir fattige, rett og slett.
Og så er det Svennings "sundownere" da; våre daglige symposier omkring selvvalgte emner ledsaget av passende drikke i passende mengder. Til å begynne med klokken nitten, for så og fremskyndes skrittvis til vi i går dro det hele i gang klokken sytten.. Vi har drøftet og undret oss over alt fra livets forgjengelighet (og skjønnhet), gravferdstradisjoner, kvinnens stilling, og oppvekstvilkår på landsbygda i etterkrigstiden. Nu venter ankerdram i Falmouth, men siste ord fra oss i firerbanden er ennu ikke sagt!
Hilsen Ingvald.
Etappen fra Horta har gått over all forventning; vind og værforhold har virkelig stått oss bi! Straks vi kom ut av høytrykket over Azorene fikk vi sørvestlige vinder og har siden lenset i vei. Over 1200 nautiske mil er tilbakelagt på sju og et halvt døgn! Underveis har vi hatt besøk av lystige delfiner som har boltret seg foran baugen, og en og annen hval som har fattet interesse for Anne Maris tiltrekkende understell. Den mest nærgående kom glidende opp langs babord side, kun ca 15m unna, før han blunket kjekt og dykket arrogant like foran baugen. Flott syn!
Livet og rutinene ombord har ført oss sammen, vi har funnet en behagelig balanse der individualitet og kollektive øvelser er gått opp i en høyere enhet! Det tankevekkende og dype alvor har, nærmest sømløst, vekslet med gapskrattende utbrudd slik bare modne og belevne mannfolk behersker. En sann svir, i kameratskapets glade tegn!
Maten og serveringen ombord under denne overfarten har ved flere anledninger utløst spontane hurrarop og høystemt ros; Knut har hersket over byssa og skipets spiskammer og herfra tryllet frem omeletter, pytt i panne, pasta con amore, kålstuing med krydret pølse og kjøtt, salater, stekt laks, supper, pannekaker med bacon og syltetøy, og - sist, men ikke minst; varme, nystekte rundstykker til, nær sagt, alle døgnets tider! Nok en gang; et trefoldig hurra for Knut!! Ord blir fattige, rett og slett.
Og så er det Svennings "sundownere" da; våre daglige symposier omkring selvvalgte emner ledsaget av passende drikke i passende mengder. Til å begynne med klokken nitten, for så og fremskyndes skrittvis til vi i går dro det hele i gang klokken sytten.. Vi har drøftet og undret oss over alt fra livets forgjengelighet (og skjønnhet), gravferdstradisjoner, kvinnens stilling, og oppvekstvilkår på landsbygda i etterkrigstiden. Nu venter ankerdram i Falmouth, men siste ord fra oss i firerbanden er ennu ikke sagt!
Hilsen Ingvald.
søndag 15. juli 2012
Bilder fra Nini Marie
Halvveis til Falmouth
Kjære bloggen,
Det er onsdag 11.juli om morgenen og vi må rive oss løs fra vakre og spennende Horta. Her er mye å glede seg over, også fra de drøyt 1000 seilbåtene som kommer innom havnen hver sommer på vei til Europa. Den første bølgen fra karibien er stort sett over, nå er det amerikanerne som dominerer. Nini og Erik har gått fra borde så nå er det Odd, Ingvald og Knut med skipperen som skal seile Anne Mari til England. Det blir den siste lange havseilasen på drøyt 1200 nm.
Skipperen har som vanlig vært optimist og satt av lite tidsreserver til overfarten, for her skal det blåse sydvest. Grib'ene den siste uken viser nordøst etter nordøst på hele strekningen, altså midt i trynet. Men så snur det. Nå kommer sydvesten, og det skal holde helt til Falmouth. Skikkelig bra værvindu!
Med fire ombord har vi hatt flere runder om vaktsystemet. Skal vi prioritere søvn eller noen å snakke med på nattevaktene. Skal vi ha faste vakter eller rotere dem. Knut tilbyr seg til byssa. Da blir det også faste vakter, alene, og med skipperen altid tilgjengelig.
Kl 1105 stevner vi ut flau vind i mot og motrer nesten et døgn før vi er ute av stilla rundt Azorene og inn i sydvesten. Med spridd fokk går det unna. Første døgnet seiler vi 179 nm. Neste døgn dreier vinden og vi får 20 kn fra NNV. Med et lite stikk i skjøtet går det fort og vi får utseilt 177 nm.
Vinden øker til 25 kn og opp til 30 om natten. Da er det godt å ha Tor, han styrer som som en gud hele natten gjennom. Neste morgen løyer vinden og solen titter frem. Alle rev ristes ut. Middag til middagdistansen er 184 nm. Utover kvelden løyer vinden og vi motrer til neste morgen. Utseilt 152 nm. I løpet av natten var vi halvveis til Falmouth, etter knapt 4 døgn.
Nå er sydvesten her igjen og Grib'ene viser at den skal holde helt frem. Det blåser 20 knop, og med spridd genoa går det i 8 knop. Vi er nok fremme i god tid til mannskapsskiftet.... Det er søndag ettermiddag og solen skinner. Vi lurer på hvorfor det er så få båter på fjorden. Historiene til Ingvald og Odd er mange og gode, og alle får nok søvn. Bysse-Knut overrasker med solide retter, nybakte rundstykker og varme lunsjer. Vi har våre "sundownere" og "ord for dagen" som handler om både livet og døden. Men livet er godt.
Hilsen,
Svenning
Det er onsdag 11.juli om morgenen og vi må rive oss løs fra vakre og spennende Horta. Her er mye å glede seg over, også fra de drøyt 1000 seilbåtene som kommer innom havnen hver sommer på vei til Europa. Den første bølgen fra karibien er stort sett over, nå er det amerikanerne som dominerer. Nini og Erik har gått fra borde så nå er det Odd, Ingvald og Knut med skipperen som skal seile Anne Mari til England. Det blir den siste lange havseilasen på drøyt 1200 nm.
Skipperen har som vanlig vært optimist og satt av lite tidsreserver til overfarten, for her skal det blåse sydvest. Grib'ene den siste uken viser nordøst etter nordøst på hele strekningen, altså midt i trynet. Men så snur det. Nå kommer sydvesten, og det skal holde helt til Falmouth. Skikkelig bra værvindu!
Med fire ombord har vi hatt flere runder om vaktsystemet. Skal vi prioritere søvn eller noen å snakke med på nattevaktene. Skal vi ha faste vakter eller rotere dem. Knut tilbyr seg til byssa. Da blir det også faste vakter, alene, og med skipperen altid tilgjengelig.
Kl 1105 stevner vi ut flau vind i mot og motrer nesten et døgn før vi er ute av stilla rundt Azorene og inn i sydvesten. Med spridd fokk går det unna. Første døgnet seiler vi 179 nm. Neste døgn dreier vinden og vi får 20 kn fra NNV. Med et lite stikk i skjøtet går det fort og vi får utseilt 177 nm.
Vinden øker til 25 kn og opp til 30 om natten. Da er det godt å ha Tor, han styrer som som en gud hele natten gjennom. Neste morgen løyer vinden og solen titter frem. Alle rev ristes ut. Middag til middagdistansen er 184 nm. Utover kvelden løyer vinden og vi motrer til neste morgen. Utseilt 152 nm. I løpet av natten var vi halvveis til Falmouth, etter knapt 4 døgn.
Nå er sydvesten her igjen og Grib'ene viser at den skal holde helt frem. Det blåser 20 knop, og med spridd genoa går det i 8 knop. Vi er nok fremme i god tid til mannskapsskiftet.... Det er søndag ettermiddag og solen skinner. Vi lurer på hvorfor det er så få båter på fjorden. Historiene til Ingvald og Odd er mange og gode, og alle får nok søvn. Bysse-Knut overrasker med solide retter, nybakte rundstykker og varme lunsjer. Vi har våre "sundownere" og "ord for dagen" som handler om både livet og døden. Men livet er godt.
Hilsen,
Svenning
onsdag 11. juli 2012
Horta-Falmouth
Odd, Ingvald og Knut kom ombord i Ponta Delgada og Eivind gikk fra borde for å ha noen turistdager sammen med sin Helen.
På mandag dro vi til Horta og i dag, onsdag gikk Erik og Nini Marie fra borde. I dag setter vi kursen for Falmouth, en seilas på 1200 Nm. Værmeldingen er lovende og vi vil være fremme til mannskapsbytte 21. Juli.
Til alle: Azorene er et sted vel vært å besøke. I går dro vi alle unntatt skipperen på rundtur på øya i leid bil. Vi var innom et nytt vulkanmuseum og reiste opp i høyden til kraterkanten. Imponerende!
Skipper Svenning mekket på sin kjære Anne Mari hele dagen og nå er vi godt forberedt på overfarten. Selvfølgelig har vi vært innom Peters sportsbar.
Mvh
Knut og gutta
På mandag dro vi til Horta og i dag, onsdag gikk Erik og Nini Marie fra borde. I dag setter vi kursen for Falmouth, en seilas på 1200 Nm. Værmeldingen er lovende og vi vil være fremme til mannskapsbytte 21. Juli.
Til alle: Azorene er et sted vel vært å besøke. I går dro vi alle unntatt skipperen på rundtur på øya i leid bil. Vi var innom et nytt vulkanmuseum og reiste opp i høyden til kraterkanten. Imponerende!
Skipper Svenning mekket på sin kjære Anne Mari hele dagen og nå er vi godt forberedt på overfarten. Selvfølgelig har vi vært innom Peters sportsbar.
Mvh
Knut og gutta
mandag 9. juli 2012
søndag 8. juli 2012
SAO MIGUEL - ASORENE
Onsdag morgen, 4. juli, kl 06.15 før frokost motret vi ut fra den koselige lille havnen Vila do Porto og vendte snuten mot nord i retning av Sao Miguel. Noe varierende vind. Med 10- 15 knop vind satte vi på motor, med nærmere 20 , seilte vi. Tor var igjen god å ha. Lett overskyet vær. Kl 16.00 ankom vi havnen i Ponta Delgada, en ny , stor og moderne marina. Vaskeri, og toaletter i land, men bare kaldt vann i dusjen! Det er lagt opp for turisme med mange restauranter og cafeer i land, båter som tilbyr hvalsafari og undervannssafari med gjennomsiktig båtbunn.
Sao Miguel er den største av de ni øyene som utgjør Asorene, vel 6,5 x 1,6 mil, med Ponta Delgada som det administrative senter. Torsdag leiet vi bil og bestemte oss for å utforske den vestlige delen av øya. Hele øya er vulkansk. Vi fulgte veien langs kysten og opp i fjellene med utkikk over to vann som lå i et krater, et blått ( Lagoa Azul) og et grønt (Lagoa Verde). Inntok lunsj i Sete Cidades.Jeg greide å få med meg gutta inn i en vakker gammel kirke med en alle med gedigne trær. Veiene er smale, bratte og svingete, men så vakre! I veikanten hele veien er det plantet blå hortensia og andre blomster. Selv mellom åkerlappene utgjør hortensiabusker grensen. Fra Ribeira Grande i nord kjørte vi opp i fjellene med mange utkiksposter. Tok en bratt sti ned til Lagoa da Fogo hvor undertegned badet, herlig!
Måltidene ombord er et kapittel for seg. Frokost med ord for dagen, lekre lunsjer, sundowner og avanserte middager med sauser av fløte og stadig flere hvitløksfed. Vin med en viss moderasjon, sjeldent mer enn en flaske per person. Vi lever godt ombord!
I dag er det lørdag med storrengjøring, mekking og mannskapsbytte. Erik har mekket i hullet akterut. Petter er gått fra borde.
Nini med sufflering av Svenning, Erik og Eivind.
Sao Miguel er den største av de ni øyene som utgjør Asorene, vel 6,5 x 1,6 mil, med Ponta Delgada som det administrative senter. Torsdag leiet vi bil og bestemte oss for å utforske den vestlige delen av øya. Hele øya er vulkansk. Vi fulgte veien langs kysten og opp i fjellene med utkikk over to vann som lå i et krater, et blått ( Lagoa Azul) og et grønt (Lagoa Verde). Inntok lunsj i Sete Cidades.Jeg greide å få med meg gutta inn i en vakker gammel kirke med en alle med gedigne trær. Veiene er smale, bratte og svingete, men så vakre! I veikanten hele veien er det plantet blå hortensia og andre blomster. Selv mellom åkerlappene utgjør hortensiabusker grensen. Fra Ribeira Grande i nord kjørte vi opp i fjellene med mange utkiksposter. Tok en bratt sti ned til Lagoa da Fogo hvor undertegned badet, herlig!
Måltidene ombord er et kapittel for seg. Frokost med ord for dagen, lekre lunsjer, sundowner og avanserte middager med sauser av fløte og stadig flere hvitløksfed. Vin med en viss moderasjon, sjeldent mer enn en flaske per person. Vi lever godt ombord!
I dag er det lørdag med storrengjøring, mekking og mannskapsbytte. Erik har mekket i hullet akterut. Petter er gått fra borde.
Nini med sufflering av Svenning, Erik og Eivind.
tirsdag 3. juli 2012
SANTA MARIA - ASORENE
Ankom søndag etter seks døgn og seks timer i sjøen fra Las Palmas. Sta. Maria ligger lengst sydøst i Asorene og er en liten øy ca. 3 mil i diameter.
Noen av oss hadde vel før starten sett på denne etappen som en fløyelsetappe med slør i passaten hele veien over. Slik ble det ikke. De to første dagene hadde vi opp til liten kuling rett i nesen og med gammel sjø den ene veien og ny sjø på tvers av den ble det mildt sagt noe skranglete føre. 3/5-deler av mannskapet klarte dette bra, mens undertegnede og en til hadde to mindre gode dager med noe ofring til Neptun.
Men så kom godvær og flott vind. Jevnt 20-25 knop med stikk i skjøtet for styrbords halser. De få gangene det ble nødvendig med motring pga. lite vind var bare praktisk. Høydepunktet kom på fredag morgen da vinden falt helt og vi badet midtveis med 4000 m under kjølen i 24 graders vann! Helt utrolig!
Nattevaktene ble flotte med Tor (vindroret) som rormann, stjernehimmel og 7 knop jevnt. Da kom fløyelsfølelsen tilbake. Det å måtte tørne ut på natten etter kun få timers søvn viste seg å være uventet enkelt.
Selv med en relativt kort etappe og med mannskap som i utgangspunktet kjente lite til hverandre, har vi blitt en godt sammensveiset gjeng. Gode måltider på skrå og sundownere i varm sol har fyrt opp under dette.
Det ble Erik som kunne varsle om land forut. Sta. Maria steg opp med sine bratte, grønne klipper. Vi fant en meget lun og god havn i Vila do Porto. Marinaen er moderne og god og har alt vi trenger. Lengste døgnstrekk ble på 163 nm, noe som må sies å være akseptabelt.
Mandag leiet vi bil og bedrev sightseeing og fottur. Øya er som nevnt ikke stor. Veiene er tildels smale, bratte og meget svingete - ikke uten snev av vestlandsfølelse for en nordmann. Fra toppen av øya på Pico Alto (587 m) kunne vi beskue hele øya. Den østre delen er kupert og frodig med nåleskoger og beitemarker mens det i vest er helt flatt med dyrket mark. På fotturen på nordsiden av øya kom vi inn i et ørkenområde med helt rød sand, så øya har mye å by på.
I dag tirsdag er det diversedag m/avslapningsøvelser som lesing og soling. Onsdag drar vi videre til Ponta Delgada på øya Sao Miguel - en dagsoverfart på 50 nm. Da er vi fremme til mannskapsskifte på lørdag med god margin.
Petter med støtte av Nini, Eivind S, Erik og Svenning
Noen av oss hadde vel før starten sett på denne etappen som en fløyelsetappe med slør i passaten hele veien over. Slik ble det ikke. De to første dagene hadde vi opp til liten kuling rett i nesen og med gammel sjø den ene veien og ny sjø på tvers av den ble det mildt sagt noe skranglete føre. 3/5-deler av mannskapet klarte dette bra, mens undertegnede og en til hadde to mindre gode dager med noe ofring til Neptun.
Men så kom godvær og flott vind. Jevnt 20-25 knop med stikk i skjøtet for styrbords halser. De få gangene det ble nødvendig med motring pga. lite vind var bare praktisk. Høydepunktet kom på fredag morgen da vinden falt helt og vi badet midtveis med 4000 m under kjølen i 24 graders vann! Helt utrolig!
Nattevaktene ble flotte med Tor (vindroret) som rormann, stjernehimmel og 7 knop jevnt. Da kom fløyelsfølelsen tilbake. Det å måtte tørne ut på natten etter kun få timers søvn viste seg å være uventet enkelt.
Selv med en relativt kort etappe og med mannskap som i utgangspunktet kjente lite til hverandre, har vi blitt en godt sammensveiset gjeng. Gode måltider på skrå og sundownere i varm sol har fyrt opp under dette.
Det ble Erik som kunne varsle om land forut. Sta. Maria steg opp med sine bratte, grønne klipper. Vi fant en meget lun og god havn i Vila do Porto. Marinaen er moderne og god og har alt vi trenger. Lengste døgnstrekk ble på 163 nm, noe som må sies å være akseptabelt.
Mandag leiet vi bil og bedrev sightseeing og fottur. Øya er som nevnt ikke stor. Veiene er tildels smale, bratte og meget svingete - ikke uten snev av vestlandsfølelse for en nordmann. Fra toppen av øya på Pico Alto (587 m) kunne vi beskue hele øya. Den østre delen er kupert og frodig med nåleskoger og beitemarker mens det i vest er helt flatt med dyrket mark. På fotturen på nordsiden av øya kom vi inn i et ørkenområde med helt rød sand, så øya har mye å by på.
I dag tirsdag er det diversedag m/avslapningsøvelser som lesing og soling. Onsdag drar vi videre til Ponta Delgada på øya Sao Miguel - en dagsoverfart på 50 nm. Da er vi fremme til mannskapsskifte på lørdag med god margin.
Petter med støtte av Nini, Eivind S, Erik og Svenning
torsdag 28. juni 2012
Besøk i Las Palmas
Vi (Allan + Karin) är föräldrar till Susanna, som är gift med Fredrik, som är son till Nini Torp och systerson till Svenning. Vi hade besök av Anne Maris besättning i vår lägenhet i Las Palmas i tisdags, när de bytte besättning. Vi hade glädjen att få träffa både den gamle skippern och den nye. Alla i besättningen verkade vara vid god fysisk och psykisk vigör. På tisdag kl 1100 seglade (puttrade) dom ut från Las Palmas hamn med Azorerna i sikte. Nåja, det var inte så mycket sikte eftersom det var calima (sandvindar från Sahara). Dom hade provianterat hela dagen innan så dom överlever nog till Azorerna. Vi önskar dom all lycka på färden och bifogar några bilder från Anne Mari i Las Palmas i
juni 2012.
Allan o Karin Flood
Helsingborg, Sverige (men också mycket Las Palmas)
På vei ut
Nini, Eivind og Svenning
Mot nord
juni 2012.
Allan o Karin Flood
Helsingborg, Sverige (men också mycket Las Palmas)
onsdag 27. juni 2012
Her er vi nå
Klikk på denne linken for å se Anne Maris posisjon:
http://fms.ws/8PpUK/29.62713N/16.97537W
http://fms.ws/8PpUK/29.62713N/16.97537W
mandag 25. juni 2012
Skipper- og mannskapsbytte
Dert ble ikke noe minicruise da vannpumpen ikke ble klar før fredag. De marinaer vi passerte på vår biltur onsdag var ved de store leilighetskompleksene sydvest på øen og lite å trakte efter. Bilturen var derimot en opplevelse med fine småbyer midt på øen og dramatiske utsikter og svingete veier og vi ble imponert over variasjonen i landskapet.
Det ble den vanlige mekkingen med fin innsats fra alle + gode lunsjer og middager ute på byen hver dag. De nye stagene og storseil er på plass. Lørdag fløy Bård og Petter G hjem, mens Eivind fortsetter på neste etappe til Azorene. Utover eftermiddagen kom Svenning, Nini, Erik S og Petter S som perler på snor bortover bryggen og det ble den nye captain's dinner på Real Club Nautico.
I byen har det vært mye feiring og festing da Las Palmas jubilerer og alle tar fridag i dag mandag. Igår hadde vi hyggelig samvær+ middag med Ninis Fredriks svigeforeldre som bodde rett ved stranden Las Canteras.
De nye stagene og storseil er på plass og undertegnede flyr hjem i kveld.
Stor takk til mannskap for flott innsats med å få ANNE MARI frem efter programmet og takk til alle blog-tittere for interessen!
Alle gode ønsker til Svenning med mannskap om en fin seilas til Azorene og helt hjem med eta Langviksbukten 11. august kl 1600!
Tore
Eivind holder kursen
Babystaget er røket
El Hierro -fremme etter kulingen
Krevende reparasjon på fordekket
Bård - gourmetgutten
Fiskemarkedet St. Maria, Sal, Kapp Verde
Frisk gjeng, før start fra Kapp Verde
Nilson snakket litt norsk
Markedet i Praia
Landgang i Praia
Dagens fangst av Tore
Flyvefisk gjennom luken
Ekvator krysses - jippy
Det ble den vanlige mekkingen med fin innsats fra alle + gode lunsjer og middager ute på byen hver dag. De nye stagene og storseil er på plass. Lørdag fløy Bård og Petter G hjem, mens Eivind fortsetter på neste etappe til Azorene. Utover eftermiddagen kom Svenning, Nini, Erik S og Petter S som perler på snor bortover bryggen og det ble den nye captain's dinner på Real Club Nautico.
I byen har det vært mye feiring og festing da Las Palmas jubilerer og alle tar fridag i dag mandag. Igår hadde vi hyggelig samvær+ middag med Ninis Fredriks svigeforeldre som bodde rett ved stranden Las Canteras.
De nye stagene og storseil er på plass og undertegnede flyr hjem i kveld.
Stor takk til mannskap for flott innsats med å få ANNE MARI frem efter programmet og takk til alle blog-tittere for interessen!
Alle gode ønsker til Svenning med mannskap om en fin seilas til Azorene og helt hjem med eta Langviksbukten 11. august kl 1600!
Tore
onsdag 20. juni 2012
Slitasje etter et års seilas
Tirsdag 19. juni kl 1730 tikket vi inn til Marina Las Palmas.
Overfarten fra El Hierro bød på vekslende vinder i flott vær og vi gikk nær syd for både Gomera og Tenerife og fikk vindsskygge fra dem. Kutter og babystag var rigget til på beste måte. På natten vest for Gran Canari fikk vi vinden imot, men behagelig styrke. På nordsiden i flau vind løsnet drivhjulet på vannpumpen, men vi fikk mekket det sammen og kom fint inn i havn.
Ved effekltivt samarbeid gikk storseil, de to stagene, rullefokkwire og vannpumpen i land på en halvtime, så dette ikke skal forsinke neste lag som kommer på lørdag.
Skadene på rigg og seil viser at ett års intens seilas ikke uventet har slitt på 24 år gamle ANNE MARI. Forøvrig funker alt fint ombord, og til tross for den tøffe starten efter Kapp Verde har komforrtnivået vært bra. Dessverre ble både jollen og en liten spribom skyllet overbord i den perioden. Vindex og VHF-antennen i mastetoppen er likeledes blåst bort.
Captain's dinner på hyggelige Real Club Nautico med en overdådig fiskemiddag ble en fin avslutning på dagen og etappen.
Nå blir det leiebiltur idag, onsdag, og forhåpentligvis et minicruise nedover kysten de neste dager.
Tore
Overfarten fra El Hierro bød på vekslende vinder i flott vær og vi gikk nær syd for både Gomera og Tenerife og fikk vindsskygge fra dem. Kutter og babystag var rigget til på beste måte. På natten vest for Gran Canari fikk vi vinden imot, men behagelig styrke. På nordsiden i flau vind løsnet drivhjulet på vannpumpen, men vi fikk mekket det sammen og kom fint inn i havn.
Ved effekltivt samarbeid gikk storseil, de to stagene, rullefokkwire og vannpumpen i land på en halvtime, så dette ikke skal forsinke neste lag som kommer på lørdag.
Skadene på rigg og seil viser at ett års intens seilas ikke uventet har slitt på 24 år gamle ANNE MARI. Forøvrig funker alt fint ombord, og til tross for den tøffe starten efter Kapp Verde har komforrtnivået vært bra. Dessverre ble både jollen og en liten spribom skyllet overbord i den perioden. Vindex og VHF-antennen i mastetoppen er likeledes blåst bort.
Captain's dinner på hyggelige Real Club Nautico med en overdådig fiskemiddag ble en fin avslutning på dagen og etappen.
Nå blir det leiebiltur idag, onsdag, og forhåpentligvis et minicruise nedover kysten de neste dager.
Tore
mandag 18. juni 2012
Kanariturister
Vi har nå hatt to fulle dager på El Hierro og sett oss litt rundt. Efter 8,5 døgn med hard kryss vil nok alle havner fotone seg litt som himmelen, og vi har kost oss i lille Restang med sin 80 m lange
lavasandstrand og kun noen få turister som har balndet seg med de fastboende. Setdet er ellers kjent for hele 10 dykkerskoler. Ellers har det blåst veldig hardt hele tiden her i havnen - opptil 35 knop.
Vi dro til hovedbyen Valverde hvor det ikke skjedde noe men turen dit bragte oss gjennom et variert landskap fra det goldeste lavalandskap til frodige frukthaver, store furuskoger og små vimarker. 1500 m o h.
El Hierro var det vestligste punkt i den kjente verden før Columbus og spanjolene dro sin null-meridian gjennom vestspissen av øen.
Derimot var det ikke sannt at Columbus dro ut herfra, men drosjesjåføren fortalt at da han passerte så den rustrød og gold ut Hierro er gammelspansk for Ferro = jern.
Nå er det mandag morgen og vi stiller østover og kan tydeligvis vente oss all mulig vind da det er store lokale variasjoner og vår gribmelding er for grovmasket.
Tore
lavasandstrand og kun noen få turister som har balndet seg med de fastboende. Setdet er ellers kjent for hele 10 dykkerskoler. Ellers har det blåst veldig hardt hele tiden her i havnen - opptil 35 knop.
Vi dro til hovedbyen Valverde hvor det ikke skjedde noe men turen dit bragte oss gjennom et variert landskap fra det goldeste lavalandskap til frodige frukthaver, store furuskoger og små vimarker. 1500 m o h.
El Hierro var det vestligste punkt i den kjente verden før Columbus og spanjolene dro sin null-meridian gjennom vestspissen av øen.
Derimot var det ikke sannt at Columbus dro ut herfra, men drosjesjåføren fortalt at da han passerte så den rustrød og gold ut Hierro er gammelspansk for Ferro = jern.
Nå er det mandag morgen og vi stiller østover og kan tydeligvis vente oss all mulig vind da det er store lokale variasjoner og vår gribmelding er for grovmasket.
Tore
søndag 17. juni 2012
Abonner på:
Innlegg (Atom)