gjorde fortøyning vanskelig.
hadde de oppvisning i salto.
svømme forbi.
torsdag 29. september 2011
Brasilbilder fra Thorvald
gjorde fortøyning vanskelig.
hadde de oppvisning i salto.
svømme forbi.
Blogmaster på seiltur
Blogmaster skal selv ut å seile i kommende uke, med den nær beslektede «Berge Viking» som har gjennomført mye av den samme turen som Anne Mari, men som nå er på vei til Alicante før starten på Volvo Ocean Race, en regatta BV deltok i for nøyaktig 30 år siden, den gang den het Whitbread Round the World Race. Vi går ombord i eller nær Gibraltar og går i land der skuta befinner seg fredag 7. oktober.
Det betyr i korthet at det ikke kan påregnes oppdateringer av bloggen i denne perioden, men så blir det neppe så mye seiling heller. Sonya har allerede reist, Andreas og Tore setter kursen for Salvador imorgen og skal bruke noen dager sammen med Svenning til å mekke. Bente drar til Brasil mandag, og båten komme trolig avgårde midt i uken.
Bente og Tore hadde for øvrig samlet de fleste av dem som hadde vært med under Tores kommando, det vil si frem til Grand Canaria, til en mimrekveld hjemme hos dem i Fritzners gate igår. Her var det så mye å snakke om at man glemte å se på bilder. Meget vellykket med andre ord.
Hilsen blogmaster
Det betyr i korthet at det ikke kan påregnes oppdateringer av bloggen i denne perioden, men så blir det neppe så mye seiling heller. Sonya har allerede reist, Andreas og Tore setter kursen for Salvador imorgen og skal bruke noen dager sammen med Svenning til å mekke. Bente drar til Brasil mandag, og båten komme trolig avgårde midt i uken.
Bente og Tore hadde for øvrig samlet de fleste av dem som hadde vært med under Tores kommando, det vil si frem til Grand Canaria, til en mimrekveld hjemme hos dem i Fritzners gate igår. Her var det så mye å snakke om at man glemte å se på bilder. Meget vellykket med andre ord.
Hilsen blogmaster
Lovsang til Salvador ved Reisens slutt
Salvador - vi ligger midt i sentrum av nedre bydel, ved flytebryggen til Terminal Nautico de Bahia og ser opp på Pelourinho, den gamle bydelen som er på UNESCOs bevaringsliste. - nesten uvirkelige kulisser av alle slags hus tett i tett oppover høydedraget. Både her nede og oppover har de fleste husene et temmelig slitt preg, men det oppveies av den enorme livskraften vi møter overalt. Bak oss ser vi ut over den nesten uendelige Baia de todos os Sanctos og skimter fantastiske Ilha de Itaparica. Fergeleiet til denne øya og til andre steder i bukta ligger rett ved oss og vi opplever en intens trafikk fra disse fergene og nyter synet av fargeglade, blide brasilianere til jobb eller kanskje ut på øyene til strandliv og mye øl.
Alt og alle beveger seg i en slags besnærende rytme som vi ikke blir mette av å betrakte.
Vår første morgen ble beseglet av våre nye venner, Gjermund og Søren, som ligger i Jageren like ved, de hadde ventet veldig på oss nordmenn, og ikke minst vi kvinner følte seg velkomne! Stor og gjensidig forbrødring - mye caipirinha ombord i Jageren fulgt av middag og intens musikk i Pelourinho, alt styrt av Gjermund som visste om fine steder og vakre serveringsdamer. For en kveld...mangfoldige musikkgrupper - vi var lette å trekkes i gang - plutselig ville en gjeng nydelige, unge og dansegale brasilianere ha bilder av Svenning og meg sammen med dem, og vips var vi alle på gulvet. Rytmen var fantastisk - vi kastet oss ut i dansen og hele den norske gjengen vrikket og fløt sammen med utallige brasilianere. Den kvelden ga oss en herlig livsbejaende rus! (dog fulgt av litt bakrus og en markant stølhet, men hva vel gjør det?)
Så her har vi fire, kaptein Svenning, matros Thorvald, bysse/bentsel Bente og stormkokkmatros Tuppi holdt reir, og i hele åtte uker sammen.Uansett alle fristelsene på land, nyter vi også å være ombord, sitte sammen i cockpiten en sen kveld og småprate. Anne Mari er og har vært vår base veldig lenge og vi har jo blitt litt avhengige av henne da.
Men nå går dette eventyret mot slutten - elektikerne som har jobbet intenst med kjøl/ frys, ser ut til å ha funnet ut av problemene - og vi har begynt å tenke på pakking og å gjøre båten ship shape til Tore og hans mannskap som ankommer om to dager.
Tuppi, 29.09.11
Alt og alle beveger seg i en slags besnærende rytme som vi ikke blir mette av å betrakte.
Vår første morgen ble beseglet av våre nye venner, Gjermund og Søren, som ligger i Jageren like ved, de hadde ventet veldig på oss nordmenn, og ikke minst vi kvinner følte seg velkomne! Stor og gjensidig forbrødring - mye caipirinha ombord i Jageren fulgt av middag og intens musikk i Pelourinho, alt styrt av Gjermund som visste om fine steder og vakre serveringsdamer. For en kveld...mangfoldige musikkgrupper - vi var lette å trekkes i gang - plutselig ville en gjeng nydelige, unge og dansegale brasilianere ha bilder av Svenning og meg sammen med dem, og vips var vi alle på gulvet. Rytmen var fantastisk - vi kastet oss ut i dansen og hele den norske gjengen vrikket og fløt sammen med utallige brasilianere. Den kvelden ga oss en herlig livsbejaende rus! (dog fulgt av litt bakrus og en markant stølhet, men hva vel gjør det?)
Så her har vi fire, kaptein Svenning, matros Thorvald, bysse/bentsel Bente og stormkokkmatros Tuppi holdt reir, og i hele åtte uker sammen.Uansett alle fristelsene på land, nyter vi også å være ombord, sitte sammen i cockpiten en sen kveld og småprate. Anne Mari er og har vært vår base veldig lenge og vi har jo blitt litt avhengige av henne da.
Men nå går dette eventyret mot slutten - elektikerne som har jobbet intenst med kjøl/ frys, ser ut til å ha funnet ut av problemene - og vi har begynt å tenke på pakking og å gjøre båten ship shape til Tore og hans mannskap som ankommer om to dager.
Tuppi, 29.09.11
tirsdag 27. september 2011
Thorvald Boyes fotoserie fra Recife - Olinda - Salvador
nabobyen Pernambuco (nåværende Recife)
 |
| Fra Olinda mot Recife |
mandag 26. september 2011
Facebook hilsen fra Tuppi
Kjære venner.
Salvador i Brasil er herlig-intens dansing i natt med brasilianere etter mange flotte, men strevsomme dager med opptil stormkast på Atlanterhavet. Men vi har kommet frem, ingen dårlig bragd, synes vi, av oss (hm..godt) voksne sjeler. Full sommertemperatur her, 27 gr i vannet og Norge virker veldig fjernt for oss!
Tuppi
Salvador i Brasil er herlig-intens dansing i natt med brasilianere etter mange flotte, men strevsomme dager med opptil stormkast på Atlanterhavet. Men vi har kommet frem, ingen dårlig bragd, synes vi, av oss (hm..godt) voksne sjeler. Full sommertemperatur her, 27 gr i vannet og Norge virker veldig fjernt for oss!
Tuppi
fredag 23. september 2011
Recife-Salvador
RECIFE
Recife, byen bak revene på Brasils østkyst.
Det manglet ikke på advarsler før vi skulle mellomlande i Recife. Vold og kriminalitet, pass opp, ikke gå alene der, ikke jogg, ikke stopp.
Vel, ikke så oppløftende, men vi hadde heller ikke tenkt å bli der mer enn et par dager. Sette Signe på flyet, sove ut rufseturen fra Noronha, proviantere litt, seile videre med det samme.
Innseiling i mørket var dramatisk nok, og utsikten fra dekk til morgenkaffen var besnærende annerledes og virkelig enn paradisøya vi nettopp hadde forlatt. Slum og skyskrapere helt ned i vannkanten, utbrente havneskur og Parambucu Iate Clube som ikke hadde sett ny maling siden 1949. Diverse gjenglemte og gjengrodde seilbåter i bøyene.
Men, vi skulle feire en bursdag og dro til Olinda, portugisernes base på 1600 tallet med verdensarvstempel fra UNESCO. Fredet og fredelig idyll med små gater og små hus, sterke farger og alt for mange souvenirbutikker.
Utsyn fra høyden viste oss Recifes endeløse skyskraperpalmestrender, caprinhaen smakte godt i vinden.
VENDEREIS
Søndag 18. september var vi klare kl. 09:00. Alle grudde seg litt, rufseturen fra Noronha satt fremdeles i kroppen. Passaten sto på fra sør som den hadde gjort lenge. 25-30 knop rett inn i vindmåleren natt og dag.
Vi tenkte at dette er siste leg'en, vi skulle nyte hvert minutt. Vinket til fergemannen Maurilho, til nabobåtene som hadde kommet etterhvert, satte storseilet, så en hai stryke forbi, gikk ut i det grunne vannet og møtte som ventet noen store grønne bølger. Vinden var super, 120 gr, 20 knop, seilte ut på dypet og sjøen la seg litt. Alt var vel og bra før den første squall'en slo til med 40 knop i det første kastet og mye regn. Så kom den neste, og den neste, og den neste, og... Og så sto vinden der, 30-35 knop uten stans. Rett i trynet og presset oss inn mot kysten. Et slag ut, like jævlig. Skipper Torp sto til rors og så slett ikke så fornøyd ut som han pleier når det blåser bra..
Jeg krøp sammen i en krok og var for første gang virkelig redd. Hvordan skulle vi klare dette i 3 døgn? Plutselig var det nok. Etter 6 uker seiling, ikke uten dramatikk og med mye verre vær enn dette, var stormkvoten brukt opp.
Skipsråd kl.13:00. Konklusjon; vi snur.
For en en herlig følelse, dreie båten rundt, surfe "hjem" på svære bølger, tilbake til farlige, trygge, stygge, snille Recife.
Vi ankret opp ved yachtklubben, tok minst èn ankerdram og mange øl, spiste noen pølser og sovnet i salongen før solnedgang.
SISTE ETAPPE
Så ble det liggedager i Recife, en by vi skulle komme til å like, tross alt.
Værfast, mens regattabåtene gjorde entrè. Årets regatta fra Recife til Noronha sto for døren. Båtene var lekre, adrenalinet i fritt flyt.
Vi skulle sørover, alle de andre mot nord.
Tok turer rundt i gamle Recife og lærte mye om en storhetstid og et forfall, gikk langs skyskraperstrendene og leste en litt annen historie. Beundret brasiliansk kroppskultur, store og små, noen veldig store, brune og blanke, helt uten sjenanse med små stoffstykker foran og bak.
Endelig ble det værmelding for oss, sør-sør øst og minkende vind.
Nytt forsøk, ut i havet på bølgene og 20 knop i vinden. Store bølger i starten, rister ut revene og seiler full bidevind mot målet.
Salvador, 380 nautiske mil og 3 døgn lenger sør.
Vinden løyer og vinden snur til sør-øst. Mørket oppsluker seilasen og stjernene viser oss at himmelen er helt svart. Lysene fra store, " stygge" Recife følger oss lenge, lenge.
Stjernenatt, 6 knop i båten, 10 i vinden, seilene står perfekt og kapteinen smiler. Vi står opp mot Salvador i perfekte forhold.
Morgenen kommer med sola kl.05:00 og nattevaktene går til køys. Alle smiler. Dagen går over havet og vi har den fløteseilasen vi ønsket oss. Ny natt, nye stjerner, to oljeplattformer og en seilbåt. Halvmånen hviler seg på ryggen i øst.
Ny dag, ny kaffe, ny sol, flat sjø, fin vind.
Dette er siste leg'en og vi nyter hvert minutt.
Vi møtte den første squall'en på nattseilas fra Sal til Santago, den siste på prøvetur til Salvador.
SALVADOR
La til i ukjent bøye på Nautico Yacht Club kl 00:45, lokal tid, 03:45. En spennende innseiling i bekmøket mellom båter og by. Brasil. Surrealistisk.
Skipperen fortjener en skål. Vi er ved veis ende.
Bente Sætrang
Recife, byen bak revene på Brasils østkyst.
Det manglet ikke på advarsler før vi skulle mellomlande i Recife. Vold og kriminalitet, pass opp, ikke gå alene der, ikke jogg, ikke stopp.
Vel, ikke så oppløftende, men vi hadde heller ikke tenkt å bli der mer enn et par dager. Sette Signe på flyet, sove ut rufseturen fra Noronha, proviantere litt, seile videre med det samme.
Innseiling i mørket var dramatisk nok, og utsikten fra dekk til morgenkaffen var besnærende annerledes og virkelig enn paradisøya vi nettopp hadde forlatt. Slum og skyskrapere helt ned i vannkanten, utbrente havneskur og Parambucu Iate Clube som ikke hadde sett ny maling siden 1949. Diverse gjenglemte og gjengrodde seilbåter i bøyene.
Men, vi skulle feire en bursdag og dro til Olinda, portugisernes base på 1600 tallet med verdensarvstempel fra UNESCO. Fredet og fredelig idyll med små gater og små hus, sterke farger og alt for mange souvenirbutikker.
Utsyn fra høyden viste oss Recifes endeløse skyskraperpalmestrender, caprinhaen smakte godt i vinden.
VENDEREIS
Søndag 18. september var vi klare kl. 09:00. Alle grudde seg litt, rufseturen fra Noronha satt fremdeles i kroppen. Passaten sto på fra sør som den hadde gjort lenge. 25-30 knop rett inn i vindmåleren natt og dag.
Vi tenkte at dette er siste leg'en, vi skulle nyte hvert minutt. Vinket til fergemannen Maurilho, til nabobåtene som hadde kommet etterhvert, satte storseilet, så en hai stryke forbi, gikk ut i det grunne vannet og møtte som ventet noen store grønne bølger. Vinden var super, 120 gr, 20 knop, seilte ut på dypet og sjøen la seg litt. Alt var vel og bra før den første squall'en slo til med 40 knop i det første kastet og mye regn. Så kom den neste, og den neste, og den neste, og... Og så sto vinden der, 30-35 knop uten stans. Rett i trynet og presset oss inn mot kysten. Et slag ut, like jævlig. Skipper Torp sto til rors og så slett ikke så fornøyd ut som han pleier når det blåser bra..
Jeg krøp sammen i en krok og var for første gang virkelig redd. Hvordan skulle vi klare dette i 3 døgn? Plutselig var det nok. Etter 6 uker seiling, ikke uten dramatikk og med mye verre vær enn dette, var stormkvoten brukt opp.
Skipsråd kl.13:00. Konklusjon; vi snur.
For en en herlig følelse, dreie båten rundt, surfe "hjem" på svære bølger, tilbake til farlige, trygge, stygge, snille Recife.
Vi ankret opp ved yachtklubben, tok minst èn ankerdram og mange øl, spiste noen pølser og sovnet i salongen før solnedgang.
SISTE ETAPPE
Så ble det liggedager i Recife, en by vi skulle komme til å like, tross alt.
Værfast, mens regattabåtene gjorde entrè. Årets regatta fra Recife til Noronha sto for døren. Båtene var lekre, adrenalinet i fritt flyt.
Vi skulle sørover, alle de andre mot nord.
Tok turer rundt i gamle Recife og lærte mye om en storhetstid og et forfall, gikk langs skyskraperstrendene og leste en litt annen historie. Beundret brasiliansk kroppskultur, store og små, noen veldig store, brune og blanke, helt uten sjenanse med små stoffstykker foran og bak.
Endelig ble det værmelding for oss, sør-sør øst og minkende vind.
Nytt forsøk, ut i havet på bølgene og 20 knop i vinden. Store bølger i starten, rister ut revene og seiler full bidevind mot målet.
Salvador, 380 nautiske mil og 3 døgn lenger sør.
Vinden løyer og vinden snur til sør-øst. Mørket oppsluker seilasen og stjernene viser oss at himmelen er helt svart. Lysene fra store, " stygge" Recife følger oss lenge, lenge.
Stjernenatt, 6 knop i båten, 10 i vinden, seilene står perfekt og kapteinen smiler. Vi står opp mot Salvador i perfekte forhold.
Morgenen kommer med sola kl.05:00 og nattevaktene går til køys. Alle smiler. Dagen går over havet og vi har den fløteseilasen vi ønsket oss. Ny natt, nye stjerner, to oljeplattformer og en seilbåt. Halvmånen hviler seg på ryggen i øst.
Ny dag, ny kaffe, ny sol, flat sjø, fin vind.
Dette er siste leg'en og vi nyter hvert minutt.
Vi møtte den første squall'en på nattseilas fra Sal til Santago, den siste på prøvetur til Salvador.
SALVADOR
La til i ukjent bøye på Nautico Yacht Club kl 00:45, lokal tid, 03:45. En spennende innseiling i bekmøket mellom båter og by. Brasil. Surrealistisk.
Skipperen fortjener en skål. Vi er ved veis ende.
Bente Sætrang
onsdag 21. september 2011
Retur til Recife
We had quite a frustrating sail yesterday. It all started almost too good to be true at 0900 local time with 20 knots wind at 120 deg. We had the first squall after two hours, with 40 knots gusts, followed by a series of others and then 30 knots wind from S. Being on a "pleasure cruise", we decided to give it a new try and return to Recife.
Our plan is to go again on Tuesday, weather permitting
Svenning
Our plan is to go again on Tuesday, weather permitting
Svenning
søndag 18. september 2011
Skipperen må slåss mot konkurranselysten
Snart er vi underveis igjen, men først en liten PS til siste beskrivelse:
Neste morgen ønsket vi å bytte havn til Cabanga IC, som ifølge piloten er størst, med best service og til og med med uniformerte vakter. Men nei der var det fullt for alle plasser var reservert for årets store regatta: Recife - Noronha race. Rundt 100 deltakere, helt fra Rio, og med start om en uke. Vi ser ulike deltakere komme inn, fra det hotteste hotte til ganske alminnelige turbåter. Det rykker litt i skippern, og det er sikkert en utrolig morsom regatta, men han bindes til masten og om en time går seilasen videre sydover til Salvador.
Hilsen skipper Svenning
Neste morgen ønsket vi å bytte havn til Cabanga IC, som ifølge piloten er størst, med best service og til og med med uniformerte vakter. Men nei der var det fullt for alle plasser var reservert for årets store regatta: Recife - Noronha race. Rundt 100 deltakere, helt fra Rio, og med start om en uke. Vi ser ulike deltakere komme inn, fra det hotteste hotte til ganske alminnelige turbåter. Det rykker litt i skippern, og det er sikkert en utrolig morsom regatta, men han bindes til masten og om en time går seilasen videre sydover til Salvador.
Hilsen skipper Svenning
Ikke lenge i paradis
Det er ingen bønn forbi, den 12. må vi dra. Det er en nydelig morgen, ganske stille og noen av delfinene er på plass. Først en kort tur i land for å ta farvel med noen av våre nye venner, og takke for et fantastisk opphold. Og vi ser for oss en behagelig krysning.
Øya er ikke stor og etter en times tid er det ikke lenger noe som skjermer for det store havet. For et hav, det blåser skikkelig sydlig kuling, som vanlig litt lite østlig,og slik at vi bare så vidt ligger opp 210 grader, og med noen forferdelig rotete sjøer. Marc som hjelper oss med været, fortalte senere at området er kjent for rotete sjøer da det er ulike havstrømmer som møtes der! To rev i storseilet, fire ruller i fokka og kl 1600 på med Tor (vindroret Monitor) som styrer utrolig godt selv i grov sjø. Vi er bløte etter over en uke i paradis og blir grønnere og grønnere, stemningen er laber og noen spyr - det er faktisk bare tøffe Tuppi som ikke blir sjøsyk - det er da ikke dette vi drømmer om! For første gang blir det heller ikke noe middag. Med mannskap på fem og to på vakt ad gangen, blir det 4 timer "on" og 6 timer "off". Tor styrer og vi kommer oss gjennom en lang natt.
Dag to. Vinden dreier sydlig og vi får problemer med høyden. Det blåser, og bølgene skyller over dekk, men er de litt roligere? Utpå kvelden tar vi et fire timers bb slag for å få mer høyde. Vi ruller ut genoaen, og med mer kraft pløyer vi gjennom sjøene og farten øker til 7 kts. Humøret stiger, og Tuppi severer middag - en kreativ rett bestående av spagetti, en stor tomatboks og masse hvitløk. Himmelsk! Anne Mari raser gjennom natten godt styrt av Tor.
Dag tre. Fortsatt full genoa og bølgene er mer normale nå. Vi har god fart, og ser ut til å stå opp. Nok en avansert spagettimiddag, (nå også med pølsebiter), sikkert levert av "Bysseberta". Vil vi nå Recife i dagslys, dagene er kun 12 - 13 timer lange her ved ekvator, og vil vi klare å komme inn i mørket? Ifølge den utmerkete RCCPF pilotbok over Brasil skal dette gå bra! Vi vedder om når vi kommer inn, Signe vinner med kl 2100. Vi blir møtt av en storby med tusenvis av lys og skyskrapere ned til kaia. Godt innenfor moloen og godt hjulpet av en båtgutt finner vi moring i Pernambuco Iate Clube. Heller shabby, men veldig hyggelig. For første gang på en måned ligger vi bak en molo i en marina med vakt, ingen gynging og intet anker som ikke ligger. Etter ditto ankerdrammer får vi en utrolig deilig natt.
Nå har vi nådd den andre siden av havet og med det er Atlanterhavskrysningen fullført. Den har budt på det meste, og mye mer enn forventet. Men Anne Mari har levert og fått oss trygt over. Noen problemer har vi hatt og mye har vi lært. For eksempel tror vi at jolla på fordekket gjør at forluken lekker og at ankerbrønnen fylles opp. Vi estimerer at vi ankom Recife med ett tonn saltvann i ankerbrønnen og Thorvald i forpiggen har hatt mye å tørke etter at vi kom frem...!
Hilsen skipper Svenning
Øya er ikke stor og etter en times tid er det ikke lenger noe som skjermer for det store havet. For et hav, det blåser skikkelig sydlig kuling, som vanlig litt lite østlig,og slik at vi bare så vidt ligger opp 210 grader, og med noen forferdelig rotete sjøer. Marc som hjelper oss med været, fortalte senere at området er kjent for rotete sjøer da det er ulike havstrømmer som møtes der! To rev i storseilet, fire ruller i fokka og kl 1600 på med Tor (vindroret Monitor) som styrer utrolig godt selv i grov sjø. Vi er bløte etter over en uke i paradis og blir grønnere og grønnere, stemningen er laber og noen spyr - det er faktisk bare tøffe Tuppi som ikke blir sjøsyk - det er da ikke dette vi drømmer om! For første gang blir det heller ikke noe middag. Med mannskap på fem og to på vakt ad gangen, blir det 4 timer "on" og 6 timer "off". Tor styrer og vi kommer oss gjennom en lang natt.
Dag to. Vinden dreier sydlig og vi får problemer med høyden. Det blåser, og bølgene skyller over dekk, men er de litt roligere? Utpå kvelden tar vi et fire timers bb slag for å få mer høyde. Vi ruller ut genoaen, og med mer kraft pløyer vi gjennom sjøene og farten øker til 7 kts. Humøret stiger, og Tuppi severer middag - en kreativ rett bestående av spagetti, en stor tomatboks og masse hvitløk. Himmelsk! Anne Mari raser gjennom natten godt styrt av Tor.
Dag tre. Fortsatt full genoa og bølgene er mer normale nå. Vi har god fart, og ser ut til å stå opp. Nok en avansert spagettimiddag, (nå også med pølsebiter), sikkert levert av "Bysseberta". Vil vi nå Recife i dagslys, dagene er kun 12 - 13 timer lange her ved ekvator, og vil vi klare å komme inn i mørket? Ifølge den utmerkete RCCPF pilotbok over Brasil skal dette gå bra! Vi vedder om når vi kommer inn, Signe vinner med kl 2100. Vi blir møtt av en storby med tusenvis av lys og skyskrapere ned til kaia. Godt innenfor moloen og godt hjulpet av en båtgutt finner vi moring i Pernambuco Iate Clube. Heller shabby, men veldig hyggelig. For første gang på en måned ligger vi bak en molo i en marina med vakt, ingen gynging og intet anker som ikke ligger. Etter ditto ankerdrammer får vi en utrolig deilig natt.
Nå har vi nådd den andre siden av havet og med det er Atlanterhavskrysningen fullført. Den har budt på det meste, og mye mer enn forventet. Men Anne Mari har levert og fått oss trygt over. Noen problemer har vi hatt og mye har vi lært. For eksempel tror vi at jolla på fordekket gjør at forluken lekker og at ankerbrønnen fylles opp. Vi estimerer at vi ankom Recife med ett tonn saltvann i ankerbrønnen og Thorvald i forpiggen har hatt mye å tørke etter at vi kom frem...!
Hilsen skipper Svenning
fredag 16. september 2011
Thorvald Boyes fotoserie fra overfarten til Recife
Kapteinens time - kursen settes
Typisk Noronha bebyggelse - paradiset?
Abonner på:
Innlegg (Atom)