Ikke lenge i paradis

Det er ingen bønn forbi, den 12. må vi dra. Det er en nydelig morgen, ganske stille og noen av delfinene er på plass. Først en kort tur i land for å ta farvel med noen av våre nye venner, og takke for et fantastisk opphold. Og vi ser for oss en behagelig krysning.

Øya er ikke stor og etter en times tid er det ikke lenger noe som skjermer for det store havet. For et hav, det blåser skikkelig sydlig kuling, som vanlig litt lite østlig,og slik at vi bare så vidt ligger opp 210 grader, og med noen forferdelig rotete sjøer. Marc som hjelper oss med været, fortalte senere at området er kjent for rotete sjøer da det er ulike havstrømmer som møtes der! To rev i storseilet, fire ruller i fokka og kl 1600 på med Tor (vindroret Monitor) som styrer utrolig godt selv i grov sjø.  Vi er bløte etter over en uke i paradis og blir grønnere og grønnere, stemningen er laber og noen spyr  - det er faktisk bare tøffe Tuppi som ikke blir sjøsyk - det er da ikke dette vi drømmer om! For første gang blir det heller ikke noe middag. Med mannskap på fem og to på vakt ad gangen, blir det 4 timer "on" og 6 timer "off". Tor styrer og vi kommer oss gjennom en lang natt.

Dag to. Vinden dreier sydlig og vi får problemer med høyden. Det blåser, og bølgene skyller over dekk, men er de litt roligere? Utpå kvelden tar vi et fire timers bb slag for å få mer høyde. Vi ruller ut genoaen, og med mer kraft pløyer vi gjennom sjøene og farten øker til 7 kts. Humøret stiger, og Tuppi severer middag - en kreativ rett bestående av spagetti, en stor tomatboks og masse hvitløk. Himmelsk! Anne Mari raser gjennom natten godt styrt av Tor.

Dag tre. Fortsatt full genoa og bølgene er mer normale nå. Vi har god fart, og ser ut til å stå opp. Nok en avansert spagettimiddag, (nå også med pølsebiter), sikkert levert av "Bysseberta". Vil vi nå Recife i dagslys, dagene er kun 12 - 13 timer lange her ved ekvator, og vil vi klare å komme inn i mørket? Ifølge den utmerkete RCCPF pilotbok over Brasil skal dette gå bra! Vi vedder om når vi kommer inn, Signe vinner med kl 2100. Vi blir møtt av en storby med tusenvis av lys og skyskrapere ned til kaia. Godt innenfor moloen og godt hjulpet av en båtgutt finner vi moring i Pernambuco Iate Clube. Heller shabby, men veldig hyggelig. For første gang på en måned ligger vi bak en molo i en marina med vakt, ingen gynging og intet anker som ikke ligger. Etter ditto ankerdrammer får vi en utrolig deilig natt.

Nå har vi nådd den andre siden av havet og med det er Atlanterhavskrysningen fullført. Den har budt på det meste, og mye mer enn forventet. Men Anne Mari har levert og fått oss trygt over. Noen problemer har vi hatt og mye har vi lært. For eksempel tror vi at jolla på fordekket gjør at forluken lekker og at ankerbrønnen fylles opp. Vi estimerer at vi ankom Recife med ett tonn saltvann i ankerbrønnen og Thorvald i forpiggen har hatt mye å tørke etter at vi kom frem...!
Hilsen skipper Svenning