Men fredag morgen dro vi altså avgårde med perfekt vind og strålende sol, båten bunkret full av et av våre satsningsområder, høykarbodietten, bestående av ris, pasta, brød og selvfølgelig grunnpilarene i denne diett: Cola og Mariekjeks. Det var fantastisk å dra ut på åpent hav og også å virkelig kjenne på lengselen etter å dra i vei mot nye horisonter. Gradvis ble Cape Verde usynlig for oss og mobildekningen forsvant ganske fort og så satt vi der da, med hav og himmel på alle kanter og vissheten om kilometerdypt hav under oss, noe som kilte litt i magen og førte til at Anne Mari krympet time for time og tilslutt bare var en bitteliten båt på et veldig stort hav.
I to dager seilte vi avgårde slik, under et visst tidspress. Værmannen vår sa vi måtte komme oss syd for 5 grader Nord innen mandag for å være trygge for eventuelle orkanvær og det var ingen andre båter på Cape Verde som la i vei sammen med oss så vi følte litt på at dette egentlig ikke er anbefalt tid å krysse Atlanteren på. Det var likevel late dager med fisking uten napp, soving, lesing for de få heldige sjøsterke og litt repetisjon av grunnleggende knuter man burde husket men likevel har glemt...telling av flyvefisk som endte sine dager på dekk og stjerneskudd nattestid, samt selvfølgelig forflytning av egen rumpe rundt på dekk for å utnytte de flyktige skyggene masten og seilene gir. Av og til små morsomme hendelser som at det plutselig lå en liten blekksprut på første trinn ned i akterlugaren. Med store øyne og bittesmå armer.
Dag tre får vi som forventet en ny type vær med kraftig vind og mye regn. Båten knaker og braker fælt innvendig når den stuper ned fra bølgene, men viser seg sterk tross alle de for noen dramatiske lydeffekter. Vi får daglige oppdateringer på værfronten med anbefalt kurs og forventet vær de nærmeste dager. Dagene går og vi nærmer oss og passerer de magiske 5 gradene, uten at været ser ut til å bedre seg. Meldingen er klar, kom dere så langt sørover så fort som mulig! Hverdagen ombord skifter karakter og komforten blir gradvis mindre. Alt av tekstiler ombord befinner seg snart på en skala mellom fuktige og klissvåte og det samme kan vel egentlig sies om både båt og mannskap også, og ingen av delene lukter etterhvert så veldig godt. Vi hadde planer om å bade hver dag, men det føles ikke trygt i de store bølgene, vi har et fantastisk bad den første dagen, men ved andre forsøk blir Thorvald angrepet av en usynlig fiende som etterlater røde vabler med blå prikker i, sannsynligvis en tråd fra et portugisisk krigsskip og båten seiler ganske fort selv om den skal ligge stille så det er rett og slett litt skummelt.
Det lekker masse vann inn i forlugaren hvor også dopompen svikter, men akterdoen fungerer heldigvis fint. Nattevaktene blir dramatiske med storm i kastene, rev i seilene og store bølger. Natten blir helt svart i uværet og det hele litt skremmende. Kaptein Torp blir stadig forstyrret i sine forsøk på søvn, seil skal reves ytterligere og mannskap må av og til beroliges. Det er overraskende kaldt, men vi tok heldigvis med litt ull selv om vi ikke trodde det ville være nødvendig. Vindroret blir ferdig installert og fungerer fantastisk. Det har ingen problemer med 50 knops vind, men tauet det styrer med viser svakhet og ser ut som om det vil ryke, det viser seg å være noe metall som sliter på det. Vi kjører vakter med 4 timer på, 6 timer av. Også inne i båten er det mye liv og røre, mannskap som sover, eller oftest kanskje prøver å sove, blir ristet og kastet rundt i køyene sine sammen med frukt, skittentøy og annet løsøre mens de klamrer seg til lebrettene og gradvis utvikler teknikker på å spenne seg fast i søvne og blir flinkere til å ignorere alle lyder som høres veldig dramatiske ut innenifra båten. Heldigvis for oss alle er både Tuppi og Bente både veldig sjøsterke og snille og klarer å diske opp med nybakte boller eller rundstykker og varme middager hver dag mens ingen andre av oss engang orker tanken på å være inne eller egentlig har matlyst på noe som ikke er veldig fristende. Kjøleskap og fryseboks svikter for andre gang midtveis, vi spiser kylling for harde livet og blir snart vant til lunkne meieriprodukter, men tilslutt blir det varmere i kjøleskapet enn i resten av båten og bare de minst kresne klarer å spise rennende ost eller tar sjansen på melk i kaffen etter at det har gått noen dager...Det ender på 28 grader og tilslutt vil ingen spise noe derfra.
Mot slutten av en heller stormfull natt mister vi plutselig kursen, ligger og driver rundt i alle retninger. Kapteinen og hans datter er på vakt, han prøver å få tilbake styringen, hun blir blek og fantaserer om hvordan det vil gå med båten etter at vi har forlatt den via redningsflåten og hvor mye personlige eiendeler det er plass til i en slik, etter noen minutter merker han at roret har noe styringsevne igjen så vi klarer oss på et vis til dagen gryr noen timer senere. Kapteinen finner ut at selene uten flytevest ble lagt igjen hjemme, knyter et tau rundt magen og stuper uti bølgene for å sjekket ut situasjonen. Det viser seg å være masse tang som har satt seg rundt roret og i propellen, altså ingen knekk og ror vekk som fryktet, vi kan puste lettet ut. Men det er andre ting som også svikter, det nye ladningssystemet fungerer ikke som det skal, og tilslutt faller en bit av vindroret av og gjør det ubrukelig. Selv om vår kjære kaptein er godt over gjennomsnittet glad i å mekke noe som vel er en forutsetning for å i det hele tatt skaffe seg båt, blir nok også han litt overbelastet av alt som svikter. Men han underholder ihvertfall nattevaktene med å snakke i søvne om alt fra radarprodusenter, detaljer om vindroret til brått å sette seg opp og spørre ut i luften om vi har fortøyd skikkelig.
Dagene går og været blir ikke spesielt mye bedre etter at vi kommer oss langer sørover, værmannen lover oss stadig bedring med mindre regn og mer passatvind, men regnet slutter ikke og passaten uteblir, vi har motvind sånn cirka hele tiden, og hver gang vinden ser ut til å endre seg i riktig retning så kommer det et nytt uvær luskende og sender vinden i alle mulige retninger, gjerne samtidig, vi slår og gjør som best vi kan for å holde riktig kurs, men er noen ganger stadig 100 grader ute av kurs og gjør deprimerende krumspring på slepestreken på de digitale kartene, u-svinger og piruetter, plutselig på vei mot Miami, rett sør eller tilbake til Afrika. Hvor blir det av passaten?
Av og til får vi en liten prøvesmak, en halvtime med riktig kurs, men vinden setter seg ikke. Vi får beskjed om at en tropisk orkan med navn Katia ikke gjorde som hun skulle å dro vestover fra Afrika, men tok seg en liten svingom sørover og sendte alle disse squallsene etter oss, men dette fikk vi heldigvis vite da det værste allerede var over.
Et fraktskip i motgående retning med navn Gerd Knutsen kaller oss opp på VHFen og lurer på om mannskapet har det bra, vi blir rørt over omtanken og oppmuntret av at de lover 'nice weather ahead'. Dette viser seg som vanlig ikke å stemme, men gleder oss likevel.
Da vi har seilt en uke klarner det opp og vi får endelig sol. Uteputene får tørket før de råtner helt bort og regntøyet får fri. Vi har fremdeles bidevind og det blåser mye, men målet nærmer seg og humøret stiger raskt. Den siste kvelden, dag 8, kommer endelig passaten og hjelper oss, men det vi trodde skulle bli lett surfing inn til mål utvikler seg i løpet av natten til atter en storm og mere regn, men tidlig på morgenen søndag 4 ser vi endelig land! Fernando de Noronha kommer raskt nærmere og viser seg ved nærmere ettersyn å være utrolig vakker med sletter og stupbratte fjell, frodig vegetasjon og lange strender. Det ser ut som en eventyrøy og gleden ved å komme frem er helt ubeskrivelig. Alle får seg noen timers søvn før vi drikker morgenkaffe og spiser müsli med vann mens vi ser skilpaddene svømme forbi og gleder oss til å være her en god stund! Bare synet av denne øya gjør overfarten verdt alt slitet og det å sitte i en båt som ikke gynger nevneverdig er rett og slett fantastisk. Som så mye annet oppsumerer vi med at hadde vi visst hvordan overfarten ville vært er det ikke helt sikkert vi ville ha vært med, men at vi aldri ville vært opplevelsen foruten nå som den allerede hører til fortiden og fremtiden er ganske lovende med utforsking av denne øya som hovedingrediens. Først skal bare båt og mannskap få seg en real skrubb!
Hilsen Signe & co
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar