Vi forlot Brava, den minste av de bebodde øyene søndag 27. mai kl 1220 med kurs ganske rett nord for Sao Nicolau. Det gikk for det meste på sb halser (som nesten hele denne etappen fra Brasil har budt på) men på kvelden da kryssen begynte, løsnet vindrorets feste til rattstammen nok en gang og vi slo på autopiloten. Med 15-20 knops vind og en del sjø sa den også takk for seg efter en halvtime, brytepinnen var vel gått. Det ble håndstyring og lite søvn gjennom natten og vi kom frem til Porto do Tarrafal 1130 og vi ankret opp og tok jollen inn på stranden hvor det var et livlig fiskemarked. Farverikt innslag med fiskebåter for seil.
Vi tok buss til øens hovedstad Vila de Ribeira Brava som lå innenlands i en fruktbar dal og det var en livlig og vakker by med bl a Kapp Verdes flotteste kirke hvor biskopen tidligere hadde hatt sete. Kjøreturen til og fra gikk også her gjennom flott fjellandskap. Havnebyen Tarrafal var mindre interessant og neste dag dro vi videre vestover med god slør og opptil 23 knps vind for bare genoa.
Ankom Mindelo Marina på Ilha de Sao Vicente. Øya byr ikke på så mye og Mindelo var det mest europiske vi har sett her og med en diger marina som er helt strøken hva utstyr og drift gjelder. En tysker Kai Brossmann står for det hele, og det er både båtutstyrsforretning, bar, verksted og diesel å få på anlegget. Bra med litt hjelp med vindror og styremaskin. Ellers lite med seilbåter på denne tiden av året, men helt fullt november-desember, hører vi. Endel motorbåter for sportsfiske dominerer nå.
Mindelo var en viktig kullhavn for dampskip som skulle til østen eller sydamerika for over 100 år siden. Fortsatt stor by med 50.000 innbyggere og ganske stor havn.
Vi ligger ved siden av en belgier i en HR45 som kunne fortelle at en franskmann som hadde vår plass før måtte sette båten på slipp p g a lekkasje. Han sov i båten på verkstedet og overrumplet noen tenåringer som brøt seg inn i båten. Han ble drept med båtens vinsjhåndtak. Dette var bare en uke før vi kom, og belgieren som var blitt godt kjent med franskmannen var naturlig nok rystet. Vi også.
Torsdag 31.mai satt vi oss på ferge (ex-SKUDESNES fra 1970) en times tur over til naboøen i vest, Santo Antau. Vi er glad for at vi ikke startet med denne, for da ville alle de andre øbesøkene blitt litt nedtur. Fra Porto Novo tok vi bil med sjåfør/guide opp en stensatt vei opptil 1400 m o h gjennom det mest dramatiske fjell/vulkanlandskap noen av oss tre hadde sett. Utsikten ned til frodige daler og gamle kraterbunner var nifst bratte, og ett sted gikk veien på en kam ikke stort bredere enn veien og flere hundre meter rett ned på begge! sider. Vi lunchet i en sjarmerende fiskelandsby, Ponte del Sol, hvor vi kunne se fiskerne komme inn mellom brottene i små båter, mange bare med årer og lande sine fangster på stranden som også var et fiskemarked.
På turen tilbake ble det stopp på et brenneri som drev på gamlemåten. Inne på tunet hvor det vrimlet av geiter, gjess og høns dro to svære okser i ring en sukkerpresse hvor to mann sto å la inn rørsukkeret. Sukkersaften rant ut i et åpent kar hvor det sydet og gjæret. Dette brygget ble efter hvert kokt over en kraftig flamme og nedkjølt i et rør i en vann-renne. Resultatet var et 42% sukkerbrennvin som de kalte grogg. Vi følte oss hensatt et par århundrer tilbake, men det minnet jo også om dårlig himkok.
1.mai er barnas dag her i Mindelo, kanskje en god ide for oss i Norge? Bente flyr hjem på lørdag og vi gjør de siste forberedelser med båt og innkjøp før vi seiler østover på søndag for å hente Bård og Petter på Sal. Alt er lettere å skaffe og gjøre her i byen.
Ellers får vi sprikende råd om beste rute til Kanariøyene. Nær Afrika eller ut i Atlanteren? Følg med!
Tore
torsdag 31. mai 2012
mandag 28. mai 2012
Hvor er Anne Mari?
Her er Anne Mari: http://www.findmespot.com/mylocation/?id=82ZFT/16.56919N/24.35983W
søndag 27. mai 2012
PRAIA - BRAVA
Vi forlot Praia fredag morgen i stille vind, mye motring, men så kom frisk
bris fra nordost og vi skuffet unna i 7-8 knops fart.
Eneste havn påvulkanøen Fogo er Vale de Cavaleiros med skikkelig molo.
Men skuffelsen var stor da vi kom innenfor. Det lå to mudringsfartøy og
et kranfartøy og det var stor anleggsvirksomhet på kaiene. Vi ofret besøket til
vulkankrateretogi snudde med en gang. Vi hadde heldigvis tid til å rekke havnen
Forno på østsiden av Brava før mørket, bare 10 nm vestover i en forrykende slør.
Furno er en nydelig naturhavn med fergeanløp og 800 innbyggere og en bebyggelse
om klatrer oppover dalsiden. Det var mer ordentlig her enn på Santiago som bød på
veldig mange uferdige eller fallferdige hus.
Brava er den sydvestligste og minste av de bebodde øene med ca. 8000 innbyggere.
En tur på lasteplanet fire kilometer opp de bratte bakkene til hovedbyen Nova Sintra
var helt spektakulær og et livlig møte med lokalbefolkning som skulle selge sine varer.
Nove Sintra var den peneste byen vi har sett, med flott anlagt hovedgate med
beplanning i midten og god standard på de fleste husene. Byen lå helt oppunder
skydekket i fjellene. Fuktigheten gjør det mulig å dyrke langt mer enn vanlig på
Kapp Verde og det forklarer øens popularitet og økonomi.
Folk et vennlige, har godt humør og er lett å komme i kontakt med, og vi trives.
Nå går turen nordover til Mindelo eller Sao Nicolau, og det betyr nattseilas.
Hilsen oss tre ved
Tore
bris fra nordost og vi skuffet unna i 7-8 knops fart.
Eneste havn påvulkanøen Fogo er Vale de Cavaleiros med skikkelig molo.
Men skuffelsen var stor da vi kom innenfor. Det lå to mudringsfartøy og
et kranfartøy og det var stor anleggsvirksomhet på kaiene. Vi ofret besøket til
vulkankrateretogi snudde med en gang. Vi hadde heldigvis tid til å rekke havnen
Forno på østsiden av Brava før mørket, bare 10 nm vestover i en forrykende slør.
Furno er en nydelig naturhavn med fergeanløp og 800 innbyggere og en bebyggelse
om klatrer oppover dalsiden. Det var mer ordentlig her enn på Santiago som bød på
veldig mange uferdige eller fallferdige hus.
Brava er den sydvestligste og minste av de bebodde øene med ca. 8000 innbyggere.
En tur på lasteplanet fire kilometer opp de bratte bakkene til hovedbyen Nova Sintra
var helt spektakulær og et livlig møte med lokalbefolkning som skulle selge sine varer.
Nove Sintra var den peneste byen vi har sett, med flott anlagt hovedgate med
beplanning i midten og god standard på de fleste husene. Byen lå helt oppunder
skydekket i fjellene. Fuktigheten gjør det mulig å dyrke langt mer enn vanlig på
Kapp Verde og det forklarer øens popularitet og økonomi.
Folk et vennlige, har godt humør og er lett å komme i kontakt med, og vi trives.
Nå går turen nordover til Mindelo eller Sao Nicolau, og det betyr nattseilas.
Hilsen oss tre ved
Tore
torsdag 24. mai 2012
Bilder fra overfarten
Siste kveld i Praia
Torsdag kveld og siste dag i Praia som har vært en positiv overraskelse.
Folk er hyggelige og blide og på markedene er det en farverikdom som hensetter
oss til Afrika. Det er også en verdig ro rundt oss og bilistene stopper for fotgjengere!
Vi er utenfor turistsesongen, men været er behagelig.
Havnen er god i nordøstvinden som råder nå, men det blåser en ørkensand som setter
seg overalt ute. Bading er utlukket i det grumsete vannet. Vi har følte oss sikre ved å ligge ankret rett utenfor havnepolitiet og så har vi betalt karer til å passe jollen, karer som politiet har nikket godkjennende til. Det forhindret ikke en av dem til å drikke seg dritings. Han lå på tvers av jollen og nesten umulig å vekke da vi kom tilbake fra biltur.
Ragnar dro hjem tirsdag kveld. Han har vært en fryd å ha med som habil navigatør
som svingte sekstanten med nøyaktighet innen to nm. og en gang dead on. Og ellers en dyktig seiler. Vi har fulgt tradisjonen med litt mekking hvor Eivind har gode innspill og alt har latt seg fixe med egen hjelp og av og til med konsulentbidrag fra Svenning.
Vi leide bil onsdag og så det meste av øen som virker utrolig skrinn og brunsvidd og tørr
på denne tiden. Men så har det også vært uår her så sent som 1946-48 da titusener
omkom av sult. Nå bugner markedene av frukt og grønnsaker, men vi ser også fattigdom.
Dog ingen tiggere.
Landets inntekter kommer primært fra uhjelp, og hjemsendte penger fra den halvparten
av befolkningen som arbeider utenlands. Fiske og turisme teller også. Det myldrer av skolebarn og utdannelse tas alvorlig.
Imorgen tidlig setter vi kursen for Fogo som er en vulkanø med topp på 2829 m o h.
Vi har nå fått god tid til å kunne besøke flere av øene. Bente fremskynder hjemflyvning
til 2. juni og Bård og Petter G kommer sent 4. juni. Etappen til Kanariøene kan nok bli mer krevende enn vi har beregnet, så vi gir den litt mer tid.
Vi prøvde å sende bilder fra netcafe, men kapasiteten begrenset det til 4-5 fotos.
Kos dere i sommervarmen dere hjemme også!
Tore
Folk er hyggelige og blide og på markedene er det en farverikdom som hensetter
oss til Afrika. Det er også en verdig ro rundt oss og bilistene stopper for fotgjengere!
Vi er utenfor turistsesongen, men været er behagelig.
Havnen er god i nordøstvinden som råder nå, men det blåser en ørkensand som setter
seg overalt ute. Bading er utlukket i det grumsete vannet. Vi har følte oss sikre ved å ligge ankret rett utenfor havnepolitiet og så har vi betalt karer til å passe jollen, karer som politiet har nikket godkjennende til. Det forhindret ikke en av dem til å drikke seg dritings. Han lå på tvers av jollen og nesten umulig å vekke da vi kom tilbake fra biltur.
Ragnar dro hjem tirsdag kveld. Han har vært en fryd å ha med som habil navigatør
som svingte sekstanten med nøyaktighet innen to nm. og en gang dead on. Og ellers en dyktig seiler. Vi har fulgt tradisjonen med litt mekking hvor Eivind har gode innspill og alt har latt seg fixe med egen hjelp og av og til med konsulentbidrag fra Svenning.
Vi leide bil onsdag og så det meste av øen som virker utrolig skrinn og brunsvidd og tørr
på denne tiden. Men så har det også vært uår her så sent som 1946-48 da titusener
omkom av sult. Nå bugner markedene av frukt og grønnsaker, men vi ser også fattigdom.
Dog ingen tiggere.
Landets inntekter kommer primært fra uhjelp, og hjemsendte penger fra den halvparten
av befolkningen som arbeider utenlands. Fiske og turisme teller også. Det myldrer av skolebarn og utdannelse tas alvorlig.
Imorgen tidlig setter vi kursen for Fogo som er en vulkanø med topp på 2829 m o h.
Vi har nå fått god tid til å kunne besøke flere av øene. Bente fremskynder hjemflyvning
til 2. juni og Bård og Petter G kommer sent 4. juni. Etappen til Kanariøene kan nok bli mer krevende enn vi har beregnet, så vi gir den litt mer tid.
Vi prøvde å sende bilder fra netcafe, men kapasiteten begrenset det til 4-5 fotos.
Kos dere i sommervarmen dere hjemme også!
Tore
onsdag 23. mai 2012
Følg Anne Maris posisjon
Pa denne linken kan du følge Anne Maris posisjon:
http://share.findmespot.com/shared/faces/viewspots.jsp?glId=0ou62KctFqGOmLK2rJOLXgeZ0l1pzmaNB
http://share.findmespot.com/shared/faces/viewspots.jsp?glId=0ou62KctFqGOmLK2rJOLXgeZ0l1pzmaNB
mandag 21. mai 2012
Tilbake på Kapp Verde
Transportetappene som bringer Anne Mari stadig nærmere sin hjemmehavn i Oslo er i full gang. Siden mannskapsskifte i Salvador Bahia i slutten av april der Tore overtok etter Svenning har vi lagt et par tusen nautiske mil på loggen. Båten er seilt fra vestsiden av Atlanterhavet til østsiden, og fra syd for ekvator til nord. Distansen tilsvarer omtrent Oslo til Madeira.
Vi ankret 12. mai om ettermiddagen i havnen i Praia på Kapp Verdeøyene etter en fin tur fra den brasilianske utposten Fernando de Noronha. Dette er en litt uvanlig rute å ta for båter på vei fra Syd-Amerika til Europa, vanligvis går de lenger vest for å unngå motvind i passaten, og nyte godt av vestavind lenger nord i Atlanterhavet. Men det er en lang etappe til Azorene, og Tore ville gjerne prøve en ny vei. Vi har stort sett hatt godvær, med noe motstrøm og vesentlig sterkere og mer rotete vind og sjø enn forventet oppunder Kapp Verde. Den bunkrede dieselen ligger urørt i sine kanner og blære på dekk.Vi brukte 10 1/2 døgn på overfarten, halvannet døgn lenger enn sydgående etappe. Det var raskere enn forventet, veddemålet som ble inngått i Recife ble vunnet av undertegnede som trodde 12 døgn og med det var den mest optimistiske.
Siden 17. mai har turen vært litt mer utfordrende enn de første dagene. En liten kuling møtte oss to dager fra Praia, den kom naturligvis rett fra Praias peiling og den var ikke varslet. Det vanskeligste med vinden var hvor slengete den var, med 30 graders dreininger. Det skapte rotete sjø som lager litt utfordringer ombord med store bevegelser. For eksempel er det ikke det enkleste å gjøre sitt fornødne på en do som heller 20 grader og føles mer som utskytningsrampe for trengende seilere enn trygg ramme. Som hele veien har Bente stilt i cockpit med varm mat til middag, i tillegg til to andre måltider i løpet av dagen, og i tillegg til at hun gikk sine egne vakter. Det har bidratt til mannskapets velvære og generelle munterhet, og hun vil nok bli sårt savnet på turen til Kanariøyene.
Vi har imponert sett med på flyvefisk som enslige flygende fisk, og i store stimer som gresshopper. Selv i stor sjø suser de avgårde og spenner fra på en bølgetopp nå og da for å kunne fly hundrevis av meter. Men ikke alle er like flinke å navigere og flere individer ble funnet langt inne i båten! Og hva er det egentlig de flyr fra eller til? Vi har beundret morilden som har ligget igjen som en selvlysende slange i netter med motorkjøring. Delfiner har vært på nattbesøk, og blanke portugisiske krigsskip som ser vakre ut, men er lumske og ikke skal i nærheten av menneskehud, har seilt forbi oss. Vi har badet på 5,000 meters dyp med mange hundre kilometer til nærmeste land. Vi har akket og okket oss over en gnistrende stjernehimmel, men også følt oss ensomme i mørke netter med tett skydekke der det ikke er lett å se hvor himmel slutter og hav begynner, eller noe som helst, egentlig. Og hvordan kan tekniske problemer løse seg selv? Og hvilket geni har tenkt ut vindrorets fantastiske funksjon?
Noen av oss reiser hjem umiddelbart, andre blir noen uker for å utforske de eksotiske Kapp Verde-øyene. Men alle var enige om at det var en fin tur. Og at herrenes ferske skjeggvekst er svært kledelig.
Tusen takk for meg, og for anledningen til å krysse både et stort hav og ekvator!
Ragnar W
Vi ankret 12. mai om ettermiddagen i havnen i Praia på Kapp Verdeøyene etter en fin tur fra den brasilianske utposten Fernando de Noronha. Dette er en litt uvanlig rute å ta for båter på vei fra Syd-Amerika til Europa, vanligvis går de lenger vest for å unngå motvind i passaten, og nyte godt av vestavind lenger nord i Atlanterhavet. Men det er en lang etappe til Azorene, og Tore ville gjerne prøve en ny vei. Vi har stort sett hatt godvær, med noe motstrøm og vesentlig sterkere og mer rotete vind og sjø enn forventet oppunder Kapp Verde. Den bunkrede dieselen ligger urørt i sine kanner og blære på dekk.Vi brukte 10 1/2 døgn på overfarten, halvannet døgn lenger enn sydgående etappe. Det var raskere enn forventet, veddemålet som ble inngått i Recife ble vunnet av undertegnede som trodde 12 døgn og med det var den mest optimistiske.
Siden 17. mai har turen vært litt mer utfordrende enn de første dagene. En liten kuling møtte oss to dager fra Praia, den kom naturligvis rett fra Praias peiling og den var ikke varslet. Det vanskeligste med vinden var hvor slengete den var, med 30 graders dreininger. Det skapte rotete sjø som lager litt utfordringer ombord med store bevegelser. For eksempel er det ikke det enkleste å gjøre sitt fornødne på en do som heller 20 grader og føles mer som utskytningsrampe for trengende seilere enn trygg ramme. Som hele veien har Bente stilt i cockpit med varm mat til middag, i tillegg til to andre måltider i løpet av dagen, og i tillegg til at hun gikk sine egne vakter. Det har bidratt til mannskapets velvære og generelle munterhet, og hun vil nok bli sårt savnet på turen til Kanariøyene.
Vi har imponert sett med på flyvefisk som enslige flygende fisk, og i store stimer som gresshopper. Selv i stor sjø suser de avgårde og spenner fra på en bølgetopp nå og da for å kunne fly hundrevis av meter. Men ikke alle er like flinke å navigere og flere individer ble funnet langt inne i båten! Og hva er det egentlig de flyr fra eller til? Vi har beundret morilden som har ligget igjen som en selvlysende slange i netter med motorkjøring. Delfiner har vært på nattbesøk, og blanke portugisiske krigsskip som ser vakre ut, men er lumske og ikke skal i nærheten av menneskehud, har seilt forbi oss. Vi har badet på 5,000 meters dyp med mange hundre kilometer til nærmeste land. Vi har akket og okket oss over en gnistrende stjernehimmel, men også følt oss ensomme i mørke netter med tett skydekke der det ikke er lett å se hvor himmel slutter og hav begynner, eller noe som helst, egentlig. Og hvordan kan tekniske problemer løse seg selv? Og hvilket geni har tenkt ut vindrorets fantastiske funksjon?
Noen av oss reiser hjem umiddelbart, andre blir noen uker for å utforske de eksotiske Kapp Verde-øyene. Men alle var enige om at det var en fin tur. Og at herrenes ferske skjeggvekst er svært kledelig.
Tusen takk for meg, og for anledningen til å krysse både et stort hav og ekvator!
Ragnar W
torsdag 17. mai 2012
17. mai til havs
Flagget vaier, --- " ja vi elsker" og "hipp, hipp hurra", --- vi feirer også!
Gleder oss over nasjonaldagen på vårt vis, med de kjente ingrediensene så langt vi kan. Forent vispeinnsats ble til eggedosis med rum, nydt til aftenshimmelen. Biff ( takk til forrige mannskap) til middag og forhåpentligvis etterhvert en sjokoladekake. Samtaler om tradisjoner; frokoster, barnetog, møter i byen, studentsangere på universitetsplassen og vennelag. Minner om russetid den gang da, trekkes frem.
Tanker til familie og venner, gratulerer med dagen til alle.
Dagene har sin gode rytme, --- hav og himmel er der vi fester blikket. Følger med på breddegrader og ser at vi nærmer oss målet. Noen sjeldne båter får stor oppmerksomhet. Ser en og annen fugl og beundrer flyvefiskenes glitrrende svev. Stor overraskelse over at to store ( iallfall over 15 cm. ) hadde forvillet seg inn i forpiggen i natt. Bøker på omgang,-- til stor glede.
Mannskapet på Anne Mari nyter dagene !!
Bente
Gleder oss over nasjonaldagen på vårt vis, med de kjente ingrediensene så langt vi kan. Forent vispeinnsats ble til eggedosis med rum, nydt til aftenshimmelen. Biff ( takk til forrige mannskap) til middag og forhåpentligvis etterhvert en sjokoladekake. Samtaler om tradisjoner; frokoster, barnetog, møter i byen, studentsangere på universitetsplassen og vennelag. Minner om russetid den gang da, trekkes frem.
Tanker til familie og venner, gratulerer med dagen til alle.
Dagene har sin gode rytme, --- hav og himmel er der vi fester blikket. Følger med på breddegrader og ser at vi nærmer oss målet. Noen sjeldne båter får stor oppmerksomhet. Ser en og annen fugl og beundrer flyvefiskenes glitrrende svev. Stor overraskelse over at to store ( iallfall over 15 cm. ) hadde forvillet seg inn i forpiggen i natt. Bøker på omgang,-- til stor glede.
Mannskapet på Anne Mari nyter dagene !!
Bente
mandag 14. mai 2012
Krysser Ekvator
13. mai kl 1500 UTC krysset vi ekvator ved 28 gr 46' vest og det ble behørig feiret med pizza og linjeaquavit!
Underveis mot ekvator ble vi eskortert av flere hundre delfiner rundt hele båten som en siste hilsen fra Brasil. Men fisket har vært magert - eneste resultat var en kamp mot en måke om hvem som skulle ha kroken. Og flokker av småfugl ble etterhvert til flyvefisk for oss nyinnvidde.
Vinden har løyet og rommet så vi bare cruiser videre i pent vær i 10 kn vind. De tre første døgnene har vi gjort gjennomsnittlig. 5.66 knop over grund og sett en båter - en bare på noen nautiske mils avstand. Så nå seiler vi på 01 grad 26.1 min N og 027 grader 30min W kl. 9.48 UTC mot stillebelte.
Underveis mot ekvator ble vi eskortert av flere hundre delfiner rundt hele båten som en siste hilsen fra Brasil. Men fisket har vært magert - eneste resultat var en kamp mot en måke om hvem som skulle ha kroken. Og flokker av småfugl ble etterhvert til flyvefisk for oss nyinnvidde.
Vinden har løyet og rommet så vi bare cruiser videre i pent vær i 10 kn vind. De tre første døgnene har vi gjort gjennomsnittlig. 5.66 knop over grund og sett en båter - en bare på noen nautiske mils avstand. Så nå seiler vi på 01 grad 26.1 min N og 027 grader 30min W kl. 9.48 UTC mot stillebelte.
lørdag 12. mai 2012
Radioprogram fra seilturen til Antarktis
De som ikke fikk med seg Edvards flotte radiodokumentar lørdag (eller reprisen søndag 13. mai), kan laste den ned her: http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/1.8123557
Edvard Hambro har tidligere laget den prisbelønte dokumentaren «Den gule Hawaiiskjorta», historien om Petter Norengs dramatiske mann over bord opplevelse og redning under ARC seilasen i 1999. Han har også selv deltatt i TwoStar, tomannsregattan over Atlanterhavet, Tidligere i år var Edvard med Svenning og Tore i «Anne Mari» til Antarktis.
Her hadde han med seg opptaksutstyr og fanget 70 timer med lyder fra naturen, båt og mannskap. Dette er nå redigert til et 43 minutters radioprogram som ble sendt på NRK2 lørdag 12. mai kl 1003 med reprise søndag 13. mai kl 2103.
Hambro tar utgangspunkt i seilernes indre reise i mektig natur og har bygget opp programmet rundt de fem karenes egne "ord for dagen" som ble et rituale for seilerne ombord på «Anne Mari». Her får man høre hva hver og enkelt har på hjertet i en seilbåt under ekstreme forhold. der marginene er små og seilerne ydmykhet og indre følelser kommer til uttrykk.
Edvard Hambro har tidligere laget den prisbelønte dokumentaren «Den gule Hawaiiskjorta», historien om Petter Norengs dramatiske mann over bord opplevelse og redning under ARC seilasen i 1999. Han har også selv deltatt i TwoStar, tomannsregattan over Atlanterhavet, Tidligere i år var Edvard med Svenning og Tore i «Anne Mari» til Antarktis.
Her hadde han med seg opptaksutstyr og fanget 70 timer med lyder fra naturen, båt og mannskap. Dette er nå redigert til et 43 minutters radioprogram som ble sendt på NRK2 lørdag 12. mai kl 1003 med reprise søndag 13. mai kl 2103.
Hambro tar utgangspunkt i seilernes indre reise i mektig natur og har bygget opp programmet rundt de fem karenes egne "ord for dagen" som ble et rituale for seilerne ombord på «Anne Mari». Her får man høre hva hver og enkelt har på hjertet i en seilbåt under ekstreme forhold. der marginene er små og seilerne ydmykhet og indre følelser kommer til uttrykk.
I Sydostpassaten
Det sydlige Atlanterhavs stabile sydostpassatvind blåser «Anne Mari» nordøstover i jakt på nok høyde til å stå opp Kapp Verde-øyene når nordostpassaten overtar på den andre siden av ekvator. Vi styrer for øyeblikket 045 grader, gjør 7 knop gjennom vannet med litt stikk i skjøtet, men ca en knops motstrøm sinker oss endel. Fart er viktigere enn høyde for øyeblikket, vi prøver å få til ekvatorkryssingen ved omtrent 28 grader vestlig lengde. Det blåser 7-10 sekundmeter fra en retning som svinger litt rundt øst, for det meste med en liten sydlig komponent. Det gir et skrått liv på styrbord halser, men med moderat sjø er det en behagelig seilas. Båten er ganske tett, og det er tørt nede. Litt klamt under dekk siden alle luker må være igjen, og frivaktene tilbringes på dekk. Men man skal vokte seg vel for å sutre over at det er for varmt! Da mister man vel passet og er dømt til et seil-liv i norsk fellesferievær.
Oppholdet på Fernando de Noronha var preget av Bentes bursdag torsdag, den ble behørig feiret med festmiddag på vår stamrestaurant (utrolig hvor fort ting blir tradisjon) med utsikt over havnen. Litt sightseeing fikk vi tid til fra en leid beach buggy som forserte de mest rufsete krøtterstier, Bente og Eivind hadde super utsikt med bakenden på ryggstøet og bena på baksetet. Rally-Ragnar navigerte med usikker hånd til både gamle fort og de lekreste strender. Vi hadde besøk av delfin-flokker og på en av jolleturene så vi også en havskilpadde. Endel mekking ble det også tid til, Tore fant et unikum av en lokal mekaniker som fikset sjøvannspumpen til motoren samt kurerte en stygg ulyd med å skifte alle drivremmer. Så nå har vi strøm nok (92% batterikapasitet i skrivende stund), kulde til kjøleskap og fryser (-13 akkurat nå) og ferskvann fra watermakeren (alle tanker fulle av svakt dieselsmakende vann).
Boksemat passende for middag er det vanskelig å oppdrive nå for tiden. Vi er derfor avhengig av å kunne fryse ned mat, og å holde den frossen. Ellers blir kosten ensidig... Så langt har dette gått veldig bra, og Bente tryller fram de lekreste retter. Den ene forbedringen vi er blitt enige om er å spise middag før det blir mørkt. Fire personer i cockpiten i stummende mørke med 20 graders krengning i litt rufsete sjø kan gjøre måltidet ganske interessant...
Etter 36 timer i sjøen er posisjonen 12. mai 2012 klokken 1200UT (GMT) S 1 grad 58 minutter, W 30 grader 23 minutter. Passering ekvator antas i morgen mens det er lyst. Kanksje kommer kong Neptun på besøk for å markere passeringen?
Alt vel ombord i det gode skip «Anne Mari» med kurs for Praia på Kapp Verde-øyene!
--
Ragnar W
Oppholdet på Fernando de Noronha var preget av Bentes bursdag torsdag, den ble behørig feiret med festmiddag på vår stamrestaurant (utrolig hvor fort ting blir tradisjon) med utsikt over havnen. Litt sightseeing fikk vi tid til fra en leid beach buggy som forserte de mest rufsete krøtterstier, Bente og Eivind hadde super utsikt med bakenden på ryggstøet og bena på baksetet. Rally-Ragnar navigerte med usikker hånd til både gamle fort og de lekreste strender. Vi hadde besøk av delfin-flokker og på en av jolleturene så vi også en havskilpadde. Endel mekking ble det også tid til, Tore fant et unikum av en lokal mekaniker som fikset sjøvannspumpen til motoren samt kurerte en stygg ulyd med å skifte alle drivremmer. Så nå har vi strøm nok (92% batterikapasitet i skrivende stund), kulde til kjøleskap og fryser (-13 akkurat nå) og ferskvann fra watermakeren (alle tanker fulle av svakt dieselsmakende vann).
Boksemat passende for middag er det vanskelig å oppdrive nå for tiden. Vi er derfor avhengig av å kunne fryse ned mat, og å holde den frossen. Ellers blir kosten ensidig... Så langt har dette gått veldig bra, og Bente tryller fram de lekreste retter. Den ene forbedringen vi er blitt enige om er å spise middag før det blir mørkt. Fire personer i cockpiten i stummende mørke med 20 graders krengning i litt rufsete sjø kan gjøre måltidet ganske interessant...
Etter 36 timer i sjøen er posisjonen 12. mai 2012 klokken 1200UT (GMT) S 1 grad 58 minutter, W 30 grader 23 minutter. Passering ekvator antas i morgen mens det er lyst. Kanksje kommer kong Neptun på besøk for å markere passeringen?
Alt vel ombord i det gode skip «Anne Mari» med kurs for Praia på Kapp Verde-øyene!
--
Ragnar W
mandag 7. mai 2012
Forlater det amrikanske kontinent
Etter mange måneder i Sør-Amerika har Anne Mari nå forlatt kontinentet og er på god vei ut i Atlanterhavet. Øygruppen Fernando de Noronha er første mål, vi regner med ankomst på ettermiddagen mandag 7. mai. Det er under forutsetning av at børen står, i sydostpassaten i mai burde det være en rimelig forutsetning. Det blåser 7 - 10 m/s fra øst, med ultrablått hav og sol fra nesten skyfri himmel. Vi har vinden litt forenom tvers med ett rev og noen ruller i fokka. Litt humpete er det, og med hyppige sjøer over dekk er det begrenset med gjennomtrekk under dekk og ganske varmt. Men det er slike forhold norske seilere drømmer om hele vinteren (og mesteparten av sommeren også?), så vi nyter og arkiverer opplevelsen til bruk senere.
På veien fra Salvador til Recife dreide endelig vinden nok med oss til at vi kunne seile. Etter motorseiling i halvannet døgn var det en befrielse å stanse maskinen. Det ble en riktig fin seilas oppover kysten, med fiskebåter, oljeplattformer og lasteskip å dele havet med. Vi var fortøyd i en bøye utenfor Pernambuco Iate Club 3. mai ved middagstider. Lunsj ble inntatt på restauranten på den lille og upretensiøse klubben og vi gjorde oss kjent med hele staben på to mann (en sekretær, en båtmann). En kjapp tur i byen for å utføre papirarbeidet var nødvendig, der traff vi også noen svært hjelpsomme turistinformatører (Recife er ikke oversømt av utenlandske turister) men med siste transport fra brygga 1900 ble det en tidlig kveld.
Mekkelisten ble unnagjort, vi fant splint til autopiloten, litt andre småreparasjoner ble også gjort. Og det ble fylt diesel i to runder med kanner, transportert med robåt fra nærmeste bensinstasjon. Ting tar tid, men man har lite igjen for å irritere seg. Brasilianerne bare ler og smiler, det er nok en atskillig bedre løsning. De to karene som driver den lille klubben var vennligheten og hjelpsomheten selv. Ingen problemer var for store og alt kunne fikses.
Lørdag ble det tid til litt sightseeing i Olinda, en gammel koloniby rett nord for Recife. Den mistet sin betydning da havnen i Recife ble bygget ut, men den delen som er restaurert er svært sjarmerende. Vi fikk også bevist at i Brasil som de fleste andre steder i verden handles det i supermarkedene lørdag ettermiddag, for helgen og neste uke. Med lange køer foran kassene som naturlig følge. Men til slutt ble kø og strømstans forsert og vi kunne laste alt inn i en drosje med sjåfør som ikke var særlig godt kjent med Pernambuco Iate Clubs beligghenhet. Tore fikk bruk for all sin spansk og litt til, og i mørket (strømmen gikk på klubben også) fikk vi forsyningene ombord og kunne forlate havn med alle forsyninger for Atlanterhavskryssingen ombord.
Eivind har pådratt seg en hissig forkjølelse og er slapp, men er nå begynt på spise igjen. Vi tar det som et godt tegn, han er nok tilbake i full vigør om et par dager.
Anne Mari liker seg godt i litt bris og langer ut i passaten. Vi gjør mellom 7 og 8 knop i snitt og styrer rett mot Fernando de Noronha, 027 grader. Med fullmåne og klar himmel blir natten nok like fantastisk som dagen har vært.
Med hilsen fra åpent hav på 6 grader syd, 33 grader vest - Bente, Tore, Eivind og Ragnar.
På veien fra Salvador til Recife dreide endelig vinden nok med oss til at vi kunne seile. Etter motorseiling i halvannet døgn var det en befrielse å stanse maskinen. Det ble en riktig fin seilas oppover kysten, med fiskebåter, oljeplattformer og lasteskip å dele havet med. Vi var fortøyd i en bøye utenfor Pernambuco Iate Club 3. mai ved middagstider. Lunsj ble inntatt på restauranten på den lille og upretensiøse klubben og vi gjorde oss kjent med hele staben på to mann (en sekretær, en båtmann). En kjapp tur i byen for å utføre papirarbeidet var nødvendig, der traff vi også noen svært hjelpsomme turistinformatører (Recife er ikke oversømt av utenlandske turister) men med siste transport fra brygga 1900 ble det en tidlig kveld.
Mekkelisten ble unnagjort, vi fant splint til autopiloten, litt andre småreparasjoner ble også gjort. Og det ble fylt diesel i to runder med kanner, transportert med robåt fra nærmeste bensinstasjon. Ting tar tid, men man har lite igjen for å irritere seg. Brasilianerne bare ler og smiler, det er nok en atskillig bedre løsning. De to karene som driver den lille klubben var vennligheten og hjelpsomheten selv. Ingen problemer var for store og alt kunne fikses.
Lørdag ble det tid til litt sightseeing i Olinda, en gammel koloniby rett nord for Recife. Den mistet sin betydning da havnen i Recife ble bygget ut, men den delen som er restaurert er svært sjarmerende. Vi fikk også bevist at i Brasil som de fleste andre steder i verden handles det i supermarkedene lørdag ettermiddag, for helgen og neste uke. Med lange køer foran kassene som naturlig følge. Men til slutt ble kø og strømstans forsert og vi kunne laste alt inn i en drosje med sjåfør som ikke var særlig godt kjent med Pernambuco Iate Clubs beligghenhet. Tore fikk bruk for all sin spansk og litt til, og i mørket (strømmen gikk på klubben også) fikk vi forsyningene ombord og kunne forlate havn med alle forsyninger for Atlanterhavskryssingen ombord.
Eivind har pådratt seg en hissig forkjølelse og er slapp, men er nå begynt på spise igjen. Vi tar det som et godt tegn, han er nok tilbake i full vigør om et par dager.
Anne Mari liker seg godt i litt bris og langer ut i passaten. Vi gjør mellom 7 og 8 knop i snitt og styrer rett mot Fernando de Noronha, 027 grader. Med fullmåne og klar himmel blir natten nok like fantastisk som dagen har vært.
Med hilsen fra åpent hav på 6 grader syd, 33 grader vest - Bente, Tore, Eivind og Ragnar.
torsdag 3. mai 2012
Flere bilder fra Ole
Oles bilder
onsdag 2. mai 2012
Videre, videre
Bente K, Eivind S og Tore landet i Salvador onsdag 25. april og torsdag morgen ble Anne Mari løftet på land på Bahia Marina som var godt utsyrt for jobben og dessuten har en fin yacht club. Vi ble igjen referert til Marcelo som hadde feilkoblet de nye batteriene sist oktober. Det var bare å gjør gode miner til slett spill. Marcelo er uunværlig når vi ikke kan sproget og vi fikk faktisk utført det vi ønsket, nemlig, fylle ut hullet i kjølen efter grunnstøtingen i Beagle channel med et trestykke, vaske bunnen og polere fribordet. Vi tok påføring med rulle selv. Farven ble riktignok turkis i steden for bestilt mørkeblå, men skutesiden ble nydelig. Og, mirakel, vi var på vannet lørdag.
Ellers stor middag med avgående og påtroppende mannskap med påfølgende livlig gatekonsert med et utrolig pulserende sambaliv som Salvador er gjennomsyr/det av.
Søndag kom sistemann Ragnar Wisløff som seilte mannskap med Fønix for nesten 30 år siden. Erfaren både med langtur og regattaseiling. Ellers har Bente allerede 13 uker og Eivind 3 uker ombord fra ifjor.
Mandag 30. april fikk vi ordnet alle formaliteter + matinnkjøp, gass og fikk på 280 liter diesel på vei ut kl 1900. Værmelding med ØSØ 15 knop økende til 20 hørtes bra ut. Nå et døgn senere har vinden vist seg for skarp til å stå opp til Recife og det er blitt motorseiling i 0,5 knops motstrøm. Men vi har nydelig vær, Bentes deilige mat og alles gode humør. Ragnar har allerede tatt det som kan tas av sol og månehøyder og gutta har samlet tatt en økt på autopilotmotoren som sviktet efter fem timer da en brytepinne var brukket og en del messingtannhjul viste seg veldig slitte i akslingen. Vi har reservehjul, men håper å finne en god mekaniker i Recife hvor vi regner med å ankomme torsdag kveld. Så alt er som vanlig; veldig fint å være ombord og litt mekking til adspredelse!
Tore
Ellers stor middag med avgående og påtroppende mannskap med påfølgende livlig gatekonsert med et utrolig pulserende sambaliv som Salvador er gjennomsyr/det av.
Søndag kom sistemann Ragnar Wisløff som seilte mannskap med Fønix for nesten 30 år siden. Erfaren både med langtur og regattaseiling. Ellers har Bente allerede 13 uker og Eivind 3 uker ombord fra ifjor.
Mandag 30. april fikk vi ordnet alle formaliteter + matinnkjøp, gass og fikk på 280 liter diesel på vei ut kl 1900. Værmelding med ØSØ 15 knop økende til 20 hørtes bra ut. Nå et døgn senere har vinden vist seg for skarp til å stå opp til Recife og det er blitt motorseiling i 0,5 knops motstrøm. Men vi har nydelig vær, Bentes deilige mat og alles gode humør. Ragnar har allerede tatt det som kan tas av sol og månehøyder og gutta har samlet tatt en økt på autopilotmotoren som sviktet efter fem timer da en brytepinne var brukket og en del messingtannhjul viste seg veldig slitte i akslingen. Vi har reservehjul, men håper å finne en god mekaniker i Recife hvor vi regner med å ankomme torsdag kveld. Så alt er som vanlig; veldig fint å være ombord og litt mekking til adspredelse!
Tore
Abonner på:
Innlegg (Atom)