Vi forlot Brava, den minste av de bebodde øyene søndag 27. mai kl 1220 med kurs ganske rett nord for Sao Nicolau. Det gikk for det meste på sb halser (som nesten hele denne etappen fra Brasil har budt på) men på kvelden da kryssen begynte, løsnet vindrorets feste til rattstammen nok en gang og vi slo på autopiloten. Med 15-20 knops vind og en del sjø sa den også takk for seg efter en halvtime, brytepinnen var vel gått. Det ble håndstyring og lite søvn gjennom natten og vi kom frem til Porto do Tarrafal 1130 og vi ankret opp og tok jollen inn på stranden hvor det var et livlig fiskemarked. Farverikt innslag med fiskebåter for seil.
Vi tok buss til øens hovedstad Vila de Ribeira Brava som lå innenlands i en fruktbar dal og det var en livlig og vakker by med bl a Kapp Verdes flotteste kirke hvor biskopen tidligere hadde hatt sete. Kjøreturen til og fra gikk også her gjennom flott fjellandskap. Havnebyen Tarrafal var mindre interessant og neste dag dro vi videre vestover med god slør og opptil 23 knps vind for bare genoa.
Ankom Mindelo Marina på Ilha de Sao Vicente. Øya byr ikke på så mye og Mindelo var det mest europiske vi har sett her og med en diger marina som er helt strøken hva utstyr og drift gjelder. En tysker Kai Brossmann står for det hele, og det er både båtutstyrsforretning, bar, verksted og diesel å få på anlegget. Bra med litt hjelp med vindror og styremaskin. Ellers lite med seilbåter på denne tiden av året, men helt fullt november-desember, hører vi. Endel motorbåter for sportsfiske dominerer nå.
Mindelo var en viktig kullhavn for dampskip som skulle til østen eller sydamerika for over 100 år siden. Fortsatt stor by med 50.000 innbyggere og ganske stor havn.
Vi ligger ved siden av en belgier i en HR45 som kunne fortelle at en franskmann som hadde vår plass før måtte sette båten på slipp p g a lekkasje. Han sov i båten på verkstedet og overrumplet noen tenåringer som brøt seg inn i båten. Han ble drept med båtens vinsjhåndtak. Dette var bare en uke før vi kom, og belgieren som var blitt godt kjent med franskmannen var naturlig nok rystet. Vi også.
Torsdag 31.mai satt vi oss på ferge (ex-SKUDESNES fra 1970) en times tur over til naboøen i vest, Santo Antau. Vi er glad for at vi ikke startet med denne, for da ville alle de andre øbesøkene blitt litt nedtur. Fra Porto Novo tok vi bil med sjåfør/guide opp en stensatt vei opptil 1400 m o h gjennom det mest dramatiske fjell/vulkanlandskap noen av oss tre hadde sett. Utsikten ned til frodige daler og gamle kraterbunner var nifst bratte, og ett sted gikk veien på en kam ikke stort bredere enn veien og flere hundre meter rett ned på begge! sider. Vi lunchet i en sjarmerende fiskelandsby, Ponte del Sol, hvor vi kunne se fiskerne komme inn mellom brottene i små båter, mange bare med årer og lande sine fangster på stranden som også var et fiskemarked.
På turen tilbake ble det stopp på et brenneri som drev på gamlemåten. Inne på tunet hvor det vrimlet av geiter, gjess og høns dro to svære okser i ring en sukkerpresse hvor to mann sto å la inn rørsukkeret. Sukkersaften rant ut i et åpent kar hvor det sydet og gjæret. Dette brygget ble efter hvert kokt over en kraftig flamme og nedkjølt i et rør i en vann-renne. Resultatet var et 42% sukkerbrennvin som de kalte grogg. Vi følte oss hensatt et par århundrer tilbake, men det minnet jo også om dårlig himkok.
1.mai er barnas dag her i Mindelo, kanskje en god ide for oss i Norge? Bente flyr hjem på lørdag og vi gjør de siste forberedelser med båt og innkjøp før vi seiler østover på søndag for å hente Bård og Petter på Sal. Alt er lettere å skaffe og gjøre her i byen.
Ellers får vi sprikende råd om beste rute til Kanariøyene. Nær Afrika eller ut i Atlanteren? Følg med!
Tore
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar