Forlater det amrikanske kontinent

Etter mange måneder i Sør-Amerika har Anne Mari nå forlatt kontinentet og er på god vei ut i Atlanterhavet. Øygruppen Fernando de Noronha er første mål, vi regner med ankomst på ettermiddagen mandag 7. mai. Det er under forutsetning av at børen står, i sydostpassaten i mai burde det være en rimelig forutsetning. Det blåser 7 - 10 m/s fra øst, med ultrablått hav og sol fra nesten skyfri himmel. Vi har vinden litt forenom tvers med ett rev og noen ruller i fokka. Litt humpete er det, og med hyppige sjøer over dekk er det begrenset med gjennomtrekk under dekk og ganske varmt. Men det er slike forhold norske seilere drømmer om hele vinteren (og mesteparten av sommeren også?), så vi nyter og arkiverer opplevelsen til bruk senere.

På veien fra Salvador til Recife dreide endelig vinden nok med oss til at vi kunne seile. Etter motorseiling i halvannet døgn var det en befrielse å stanse maskinen. Det ble en riktig fin seilas oppover kysten, med fiskebåter, oljeplattformer og lasteskip å dele havet med. Vi var fortøyd i en bøye utenfor Pernambuco Iate Club 3. mai  ved middagstider. Lunsj ble inntatt på restauranten på den lille og upretensiøse klubben og vi gjorde oss kjent med hele staben på to mann (en sekretær, en båtmann). En kjapp tur i byen for å utføre papirarbeidet var nødvendig, der traff vi også noen svært hjelpsomme turistinformatører (Recife er ikke oversømt av utenlandske turister) men med siste transport fra brygga 1900 ble det en tidlig kveld.

Mekkelisten ble unnagjort, vi fant splint til autopiloten, litt andre småreparasjoner ble også gjort. Og det ble fylt diesel i to runder med kanner, transportert med robåt fra nærmeste bensinstasjon. Ting tar tid, men man har lite igjen for å irritere seg. Brasilianerne bare ler og smiler, det er nok en atskillig bedre løsning. De to karene som driver den lille klubben var vennligheten og hjelpsomheten selv. Ingen problemer var for store og alt kunne fikses.

Lørdag ble det tid til litt sightseeing i Olinda, en gammel koloniby rett nord for Recife. Den mistet sin betydning da havnen i Recife ble bygget ut, men den delen som er restaurert er svært sjarmerende. Vi fikk også bevist at i Brasil som de fleste andre steder i verden handles det i supermarkedene lørdag ettermiddag, for helgen og neste uke. Med lange køer foran kassene som naturlig følge. Men til slutt ble kø og strømstans forsert og vi kunne laste alt inn i en drosje med sjåfør som ikke var særlig godt kjent med Pernambuco Iate Clubs beligghenhet. Tore fikk bruk for all sin spansk og litt til, og i mørket (strømmen gikk på klubben også) fikk vi forsyningene ombord og kunne forlate havn med alle forsyninger for Atlanterhavskryssingen ombord.

Eivind har pådratt seg en hissig forkjølelse og er slapp, men er nå begynt på spise igjen. Vi tar det som et godt tegn, han er nok tilbake i full vigør om et par dager.

Anne Mari liker seg godt i litt bris og langer ut i passaten. Vi gjør mellom 7 og 8 knop i snitt og styrer rett mot Fernando de Noronha, 027 grader. Med fullmåne og klar himmel blir natten nok like fantastisk som dagen har vært.

Med hilsen fra åpent hav på 6 grader syd, 33 grader vest - Bente, Tore, Eivind og Ragnar.