Tilbake på Kapp Verde

Transportetappene som bringer Anne Mari stadig nærmere sin hjemmehavn i Oslo er i full gang. Siden mannskapsskifte i Salvador Bahia i slutten av april der Tore overtok etter Svenning har vi lagt et par tusen nautiske mil på loggen. Båten er seilt fra vestsiden av Atlanterhavet til østsiden, og fra syd for ekvator til nord. Distansen tilsvarer omtrent Oslo til Madeira.

Vi ankret 12. mai om ettermiddagen i havnen i Praia på Kapp Verdeøyene etter en fin tur fra den brasilianske utposten Fernando de Noronha. Dette er en litt uvanlig rute å ta for båter på vei fra Syd-Amerika til Europa, vanligvis går de lenger vest for å unngå motvind i passaten, og nyte godt av vestavind lenger nord i Atlanterhavet. Men det er en lang etappe til Azorene, og Tore ville gjerne prøve en ny vei. Vi har stort sett hatt godvær, med noe motstrøm og vesentlig sterkere og mer rotete vind og sjø enn forventet oppunder Kapp Verde. Den bunkrede dieselen ligger urørt i sine kanner og blære på dekk.Vi brukte 10 1/2 døgn på overfarten, halvannet døgn lenger enn sydgående etappe. Det var raskere enn forventet, veddemålet som ble inngått i Recife ble vunnet av undertegnede som trodde 12 døgn og med det var den mest optimistiske.

Siden 17. mai har turen vært litt mer utfordrende enn de første dagene. En liten kuling møtte oss to dager fra Praia, den kom naturligvis rett fra Praias peiling og den var ikke varslet. Det vanskeligste med vinden var hvor slengete den var, med 30 graders dreininger. Det skapte rotete sjø som lager litt utfordringer ombord med store bevegelser. For eksempel er det ikke det enkleste å gjøre sitt fornødne på en do som heller 20 grader og føles mer som utskytningsrampe for trengende seilere enn trygg ramme. Som hele veien har Bente stilt i cockpit med varm mat til middag, i tillegg til to andre måltider i løpet av dagen, og i tillegg til at hun gikk sine egne vakter. Det har bidratt til mannskapets velvære og generelle munterhet, og hun vil nok bli sårt savnet på turen til Kanariøyene.

Vi har imponert sett med på flyvefisk som enslige flygende fisk, og i store stimer som gresshopper. Selv i stor sjø suser de avgårde og spenner fra på en bølgetopp nå og da for å kunne fly hundrevis av meter. Men ikke alle er like flinke å navigere og flere individer ble funnet langt inne i båten! Og hva er det egentlig de flyr fra eller til? Vi har beundret morilden som har ligget igjen som en selvlysende slange i netter med motorkjøring. Delfiner har vært på nattbesøk, og blanke portugisiske krigsskip som ser vakre ut, men er lumske og ikke skal i nærheten av menneskehud, har seilt forbi oss. Vi har badet på 5,000 meters dyp med mange hundre kilometer til nærmeste land. Vi har akket og okket oss over en gnistrende stjernehimmel, men også følt oss ensomme i mørke netter med tett skydekke der det ikke er lett å se hvor himmel slutter og hav begynner, eller noe som helst, egentlig. Og hvordan kan tekniske problemer løse seg selv? Og hvilket geni har tenkt ut vindrorets fantastiske funksjon?

Noen av oss reiser hjem umiddelbart, andre blir noen uker for å utforske de eksotiske Kapp Verde-øyene. Men alle var enige om at det var en fin tur. Og at herrenes ferske skjeggvekst er svært kledelig.

Tusen takk for meg, og for anledningen til å krysse både et stort hav og ekvator!
Ragnar W