Recife-Salvador

RECIFE 
Recife, byen bak revene på Brasils østkyst.
Det manglet ikke på advarsler før vi skulle mellomlande i Recife. Vold og kriminalitet, pass opp, ikke gå alene der, ikke jogg, ikke stopp.
Vel, ikke så oppløftende, men vi hadde heller ikke tenkt å bli der mer enn et par dager. Sette Signe på flyet, sove ut rufseturen fra Noronha, proviantere litt, seile videre med det samme.
Innseiling i mørket  var dramatisk nok, og utsikten fra dekk til morgenkaffen var besnærende annerledes og virkelig enn paradisøya vi nettopp hadde forlatt. Slum og skyskrapere helt ned i vannkanten, utbrente havneskur og Parambucu Iate Clube som ikke hadde sett ny maling siden 1949. Diverse gjenglemte og gjengrodde seilbåter i bøyene.
Men, vi skulle feire en bursdag og dro til Olinda, portugisernes base på 1600 tallet med verdensarvstempel fra UNESCO. Fredet og fredelig idyll med små gater og små hus, sterke farger og alt for mange souvenirbutikker.
Utsyn fra høyden viste oss Recifes endeløse skyskraperpalmestrender, caprinhaen smakte godt i vinden.

VENDEREIS
Søndag 18. september var vi klare kl. 09:00. Alle grudde seg litt, rufseturen fra Noronha satt fremdeles i kroppen. Passaten sto på fra sør som den hadde gjort lenge. 25-30 knop rett inn i vindmåleren natt og dag.
Vi tenkte at dette er siste leg'en, vi skulle nyte hvert minutt. Vinket til fergemannen Maurilho, til nabobåtene som hadde kommet etterhvert, satte storseilet, så en hai stryke forbi, gikk ut i det grunne vannet og møtte som ventet noen store grønne bølger. Vinden var super, 120 gr, 20 knop, seilte ut på dypet og sjøen la seg litt. Alt var vel og bra før den første squall'en slo til med 40 knop i det første kastet og mye regn. Så  kom den neste, og den neste, og den neste, og... Og så sto vinden der, 30-35 knop uten stans. Rett i trynet og presset oss inn mot kysten. Et slag ut, like jævlig. Skipper Torp sto til rors og så slett ikke så fornøyd ut som han pleier når det blåser bra..
Jeg krøp sammen i en krok og var for første gang virkelig redd. Hvordan skulle vi klare dette i 3 døgn? Plutselig var det nok. Etter 6 uker seiling, ikke uten dramatikk og med mye verre vær enn dette, var stormkvoten brukt opp.
Skipsråd kl.13:00. Konklusjon; vi snur.
For en en herlig følelse, dreie båten rundt, surfe "hjem" på svære bølger, tilbake til farlige, trygge, stygge, snille Recife.
Vi ankret opp ved yachtklubben, tok minst èn ankerdram og mange øl, spiste noen pølser og sovnet i salongen før solnedgang.

SISTE ETAPPE
Så ble det liggedager i Recife, en by vi skulle komme til å like, tross alt.
Værfast, mens regattabåtene gjorde entrè. Årets regatta fra Recife til Noronha sto for døren. Båtene var lekre, adrenalinet i fritt flyt.
Vi skulle sørover, alle de andre mot nord.
Tok turer rundt i gamle Recife og lærte mye om en storhetstid og et forfall, gikk langs skyskraperstrendene og leste en litt annen historie. Beundret brasiliansk kroppskultur, store og små, noen veldig store, brune og blanke, helt uten sjenanse med små stoffstykker foran og bak.
Endelig ble det værmelding for oss, sør-sør øst og minkende vind.
Nytt forsøk, ut i havet på bølgene og 20 knop i vinden. Store bølger i starten, rister ut revene og seiler full bidevind mot målet.
Salvador, 380 nautiske mil og 3 døgn lenger sør.
Vinden løyer og vinden snur til sør-øst. Mørket oppsluker seilasen og stjernene viser oss at himmelen er helt svart. Lysene fra store, " stygge"  Recife følger oss lenge, lenge.
Stjernenatt, 6 knop i båten, 10 i vinden, seilene står perfekt og kapteinen smiler. Vi står opp mot Salvador i perfekte forhold.
Morgenen kommer med sola kl.05:00 og nattevaktene går til køys. Alle smiler. Dagen går over havet og vi har den fløteseilasen vi ønsket oss. Ny natt, nye stjerner, to oljeplattformer og en seilbåt. Halvmånen hviler seg på ryggen i øst.
Ny dag, ny kaffe, ny sol, flat sjø, fin vind.
Dette er siste leg'en og vi nyter hvert minutt.
Vi møtte den første squall'en på nattseilas fra Sal til Santago, den siste på prøvetur til Salvador.

SALVADOR 
La til i ukjent bøye på Nautico Yacht Club kl 00:45, lokal tid, 03:45. En spennende innseiling i bekmøket mellom båter og by. Brasil. Surrealistisk.
Skipperen fortjener en  skål. Vi er ved veis ende.

Bente Sætrang