Onsdag 8. februar.
Innedag. Surt utenfor. En dag etter natt med vind over 40 knop og snedrev egner seg best for en kort fjelltur til fots - med fare for å miste balansen i kastene. Pingvinene på sin side driver med sitt uansett vær og føre, og foretar de lange marsjene fra redet til havet og retur til ungene som nå er i ferd med å skifte fra dunkledning til fjær.
Utpå ettermiddagen hersker det for første gang en litt nervøs stemning ombord. Salongen blir ryddet, forpiggen fylles med halvvåte klær, varetrekkene rives av sofabenkene, dørken skrubbes, bordet poleres og kokken fintenker gjennom menyen. Vi skal ha gjester fra HAKEA - en fransk aluminiumsbåt. Vi har igrunnen følt oss ganske barske. Inntil nå. Alle ombord har vært opptatt med framdrift gjennom isen, håndtering av seil og ikke minst fortøyning - døgnet rundt. Våre gjester er bare seg selv - to - en mann og en kvinne - Gerard og Marissa. Nå er ikke hun en hvilken som helst kvinne; -judoekspert, dykker og fallskjermhopper. Vi tipper på 40 år. Men hun forteller at hun er 59 og liker seg aller best på høye breddegrader. Velpleid, veldreid, velluktende. Slikt blir det blues av etter champagnen - Blues for Marissa - med Watermaker`n taktfast i bakgrunnen. Gerard er et oppkomme av godt humør og med to gule fingretupper på never store som stekepanner blir vi litt overrasket over å høre at han er reguleringstannlege for småbarn. Det blir tre retter idag; skinke med parmesan og en dasj olivenolje til forrett etterfulgt av ovnsbakt kylling med hvitløk og ris, og til dessert; flamberte epleskiver surret i smør, pepper, honning og rosiner. Det hyler visst i riggen i natt også men vi sover trygt. Godt ankerfeste og tre liner i land fortøyd med wire til fast fjell er bra.
Torsdag 9. februar.
Værmann Fritz rapporter " Bad news Svenning". Lavtrykkene i Drake Passage gir seg ikke.Føler vi oss litt fanget ? Litt kanskje... Men framfor å vente der vi er velger vi en offensiv tilnærming: Vi stikker enda lengre sydover - mot Vernadsky basen som ble overtatt av Ukraina etter britene for ett pund i 1996. HAKEA har allerede reist avgårde. Vi ser den kjøre sikksakk mellom iskossene et stykke framme. Plutselig er vi selv inne i drivisen med en mann som utkikk i mastetoppen. Det går på tomgang - en meter av gangen. Timene går. Vi får oss et og annet dunk men ingen farlige. Easy does it - sier skippern, men er tydelig lettet når vi når fram til HAKEA som er isforsterket og kan ligge i deres kjølevann den siste stekningen inn til basen.
Der blir vi tatt imot av 16 ukrainere, en blanding av forskere med lange titler og stasjonert personel.
- Welcome ! You are the first boat to enter Vernadsky this year! Mannskapet på basen har vært isolert på grunn av is helt fra desember og fire mann skulle vært fraktet ut i begynnelsen av januar. Vi gjør en deal; vi får fri diesel og en ost mot at vi tar med fire mann tilbake til Port Lockroy. Avtale ! Det blir omvisning i laboratorier fylt med mikroskoper, underlige fisk, mosedotter, bunnprøver og instrumenter for måling av ionosfæren og tykkelse av osonlag, alt sammen spedd opp med kalenderpiker fra langt tilbake og sure sokker. Her drives det seriøst. Etter badstu og en nokså rask svømmetur blant isflak blir vi servert rester av hjemmebrent vodka (Penguin Juice), oppskåret ananas, fersken, små svart oliven og ostebiter. De forteller med tydelig bekymring at det går mot slutten av vodkaforsyningen. Jubelen står i taket når vi forteller at vi har med en gave: 10 kilo sukker. Isen smelter.
Fredag 10. februar
Det vinkes med laken og hoies fra dører og vinduer når vi stikker ut fra Vernadsky basen. Vi skal nordover igjen til Port Lockroy og er spent på om isen har pakket seg til i løpet av natten. Det går bra. Hurtigruta FRAM dukker opp. Vi passerer på kloss hold og blir loset gjennom et isbelte over VHFèn. De har god utsikt fra broen. LaMaire stredet er også åpent. Vi er heldige. Våre fire passasjerer gleder seg på dekk. Litt vind mot slutten av dagen gir fin bør for seil. Å tjore ANNE MARI til de samme steinene som sist vi var her er som å komme hjem. Godt med bra feste i natt. Ved to- tiden er vindmåleren oppi 50 knop.
Lørdag 11. januar.
Vi våkner til sludd, sur nordøstlig vind og et oppkall på VHFèn: ANNE MARI ANNE MARI DETTE ER FRAM - ER DET NOE DERE TRENGER - OVER ? " I løpet av en time sitter vi badstuen på 8de dekk mens klærne våre blir vasket og stuerten fyller en kasse med godsaker. Svenning holder flott tale ved kapteinens bord der vi blir invitert til lunsj. FRAM og ANNE MARI blir enstemming erklært som vennskapsbåter. Der og da. Hvlken raushet, hvilken hjelpsomhet og omtanke, hvilket hjerterom - vi finner ikke ord for hvor takknemlige og rørt vi er over møtene vi har hatt med FRAM. Slikt varmer.
Ettermiddagen går med til innesysler og en liten rotur i gummibåten. Jeg ror, Tore sitter på ripa bak. Det dukker opp en skygge i vannet. Så forsvinner den. Det er vel bare en sel. Ingen fare. Så dukker den igjen på kloss hold og viser en imponerende hvit tanngard. Det er en leopardsel. De som har rykte på seg for å være glad i gummibåter. Den dykker - kommer opp igjen. Vi slår etter den med årene for å holde den unna. Den ler av oss og forsvinner. Vi padler litt slukørete tilbake mot land. Fint med dyreliv og sånn, men vi er enige om at pingviner er mer vår musikk.
UZAKLAR med Osman og Sibel er invitert på middag. Vi har møtt dem tidligere på turen. De seiler en slank, rød kutterrigget stålbåt på omlag 50 fot. Bare de to. Hun er til å spise opp, men vi serverer argentinsk biff, stekt løk og gratinerte ovnsbakte poteter. De er første tyrkiske båt som har vært i Antarktis. Det gratuleres, skåles, adresser utveksles. Alle er enige om at - when you come to Norway...og.. when you come to Turkey you must osv. Til forskjell fra tidligere: Vi tror hverandre. Vi deler en skatt. Det er bra.
Hilsen Wilhelm
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar