Opplevelser i særklasse

Det har vært mye seiling! Og nå har det også blitt bra turliv på land!

Som tidligere nevnt ankom vi Deception Island søndag 22.1. Vi skulle gjerne ankret i Whalers Bay for å kunne gå i land på den gamle hvalfangststasjonen der. Men vi måtte nøye oss med å nyte severdighetene på avstand, driftsbygninger, svære oljetanker, en diger hangar og to rullebaner for fly. Ankerfetet var dårlig. Vi prøvde dagen etter, men det viste seg å stemme med våre opplysninger at ankerfestet på motsatt side av bukta var mye bedre. Der lå vi i to netter, i jevnt frisk vind, såpass at det ikke fristet å sette jolla på vannet, i hvert fall ikke å ro den i motvind.

Mandag 23.1. tok vi derfor et flott cruise rundt hele den flotte bukta, inkusive inn i Telefon Bay, men vinden var så sterk at vi alle takket nei til å dra i land og bade i de varme kildene som finnes der. Vi passerte også de to basene på østsiden av bukta, en spansk og en argentinsk, uten at vi var i kontakt med dem.

Tirsdag 24.1. startet med enkel men verdig markering av Tores og Svennings fødselsdag. Utpå formiddagen dro vi avgårde til Enterprise Island, som vi ankom etter ca. 20 timers seilas, onsdag 25.1. om formiddagen. Ingen av oss var spesielt tilfredse med omfanget av feiringen av den doble fødselsdagen. Det ble derfor vedtatt at denne dagen også var tirsdag 24.1., og feiringen kunne fortsette med ny og forsterket kraft.

Trygt fortøyet til den gamle norske hvalbåten "Guvernøren" fra 1916 som siden 1930-årene har ligget utbrent og halvveis senket i en trygg bukt ved Enterprise Island, nøt vi en god og verdig frokost i solskinnet, vindstille og de mest fantastiske omgivelser. En eventyrlig stund.
Så skjedde noe som rystet oss alle langt inn i sjelen. Som hensatt til en James Bond-film av ypperste klasse ble vi i løpet av sekunder nærmest invadert av 10 - ti - rib'er som kom fykende rundt nærmeste pynt og fosset i full fart mot oss, dvs. mot stedets severdighet, den nedsenkede skuta som var vår, ja akkurat VÅR, ankringsplass. Det forventet at vi smilte og vinket og poserte på deres ganske så tallrike bildeknips. Noen av oss var høflige, noen var så nedtrykt at de forholdt seg noe mer avventende til hele invasjonen. Man kunne jo håpe at det gikk over, hvilket det naturligvis også gjorde, men vi fikk en interessant diskusjon om vi var blitt invadert, eller om vi selv var en del av invasjonen. Referenten antyder (herved) at det kanskje beror på oppfatningen om hva eller hvem som invaderes - var det oss i den forventede monumentale ensomhet, eller dette kontinentet som slett ikke må invaderes av noen som helst?.

Stemningen steg til de normale høyder da vi samme ettermiddag fikk vår første skitur! Øya er bare omkring 2 km lang og delt på midten av en smal snerygg som det er vanskelig å passere. Vi valgte først nordsiden, gikk i land med jolla, rundet en sel (crabeater) som vi tror restituerte seg etter et slagsmål, bar skiene opp den første bratte skråningen, bandt oss forskriftsmessig inn i tau og ruslet i litt tåkete vær opp de snaue 150 høydemeter opp til den nordre toppen og gledet oss stort over omgivelsene.

Utover kvelden fortsatte feiringen av Svenning og Tore, og vi erklærte at neste dag skulle være torsdag 26.1. Onsdag 25. så vi ingenting til. Det skapte fortsatt litt forvirring, men vi er etterhvert kommet tilbake til den gamle tidsregning.

Torsdag var det strålende vær, vi fikk en enda finere skitur på den søndre toppen. Utsikten var ubeskrivelig. Vi følte at vi var kommet over i en annen virkelighet. Andre dimensjoner, andre og enklere gleder.

Fredag 27.1 gikk vi til Orne Bay. Her gikk vi uten tau opp en snebakke til en stor chinstrap-koloni, på den andre siden hadde de sin "lange mars" ned de ca 150 høydemeter ned til sjøen, hentet mat og kom opp igjen for å fore sine unger. Wilhelm og undertegne gjorde et (ikke veldig heroisk) forsøk på å nå toppen av Spigot Peak, men vi gikk på joggesko og selv med  hugging av trinn i den harde skaren i de bratteste skråningene og fant ut at marginene ble for små. Hadde vi skidd ut ville rutsjeturen blitt for lang og ukontrollert. For langt til nærmeste legevakt. Vi returnerte, godt fornøyd med opplevelsen likevel.

Om ettermiddagen gikk vi til Cuverville, nabo til den vakre Ronge Island, og ankret trygt og sikkert, godt skjermet for de fleste vindretninger.

Lørdag 28.1. gikk vi, korrekt utstyrt med støvler med stegjern og alskens sikrings-skrammel i sekken, opp først en bratt snebakke tidligere kun besteget av pingviner (ganske imponerende - av pingvinene, faktisk!), deretter en herlig snøbakke i sikksakk (i menneskespor) opp til toppen på 227 moh. Også her var det vindstille og skyfritt, kanskje enda vakrere enn på Enterprise Island. Nå var vi i en del av det aller vakreste terrenget på hele den Antarktiske halvøya, under værforhold som ikke kunne bli bedre. Vi gned oss i ansiktet - og i sjelen - med inntrykkene av bare å være her, og utsynet over de kjente og ubeskrivelig vakre øyene Anvers, Brabant, Ronge, Wiencke og de andre øyene som vi hadde lest om i omtrent et år.

Edvard var på land i timesvis om ettermiddagen og festet både i sjelen, på lydbånd og video inntrykk som kanskje gikk enda dypere inn i denne eventyrverdenen enn vi andre klarer sånn på sparket. Vi tror hans beretning blir en berikelse både for oss som selv fikk oppleve det selv, og for alle andre som ønsker å ta til seg noen av inntrykkene.

Søndag 29.1 gikk vi til Paradise Bay. Dette området er kjent som noe av det aller flotteste. Vi kom dit i ganske kraftig vind, lave skyer og snøvær, strevde litt med å finne riktig ankerplass men endte rett utenfor den Argentinske basen Almirante Brown sammen med den argentinske seilbåten "Antarktikos". Det viste seg å være et godt valg, vi lå trygt selv om det trykket ganske bra på ned isfjell en stund - men det løste seg opp, og resten av de to nettene vi lå der var det ganske rolig. Været ble stilere men ikke så mye klarere.

Mandag 30.1. besøkte vi den Argentinske basen. Vi fikk inntrykk av at aktiviteten ikke var så veldig høy, det dreide seg mest om vedlikehold av anlegget og beredskap og support til båttrafikken i området. Det fikk vi selv nytte av, en del av vindroret hadde brukket og vi kom ombord i det Argentinske marinefatrøyet Castillo som likevel var på tur i området, som sveiset den brukne del på plass. Riktignok ble det grovsveising på deler som strengt tatt krevet finsveising, men Tore som hang over skulderen på smeden langt inni fartøyets indre, grep inn i sveisingen på det helt optimale stadium i reparasjonsprosessen (lenge før mannskapet mente de var ferdige), takket mannskapet med sitt uklanderlige spansk og en uklanderlig flaske vodka, snappet til seg de kritiske deler og forlot fartøyet sammen med Edvard. Alle var fornøyde, tror vi da. Vi ble fornøyde etter at Wilhelm og Tore utførte et ganske omfattende etterarbeid og fikk hele vindroret på plass i skjønneste ortden.

Om ettermiddagen fikk vi en hyggelig liten tur til et par topper rett bak basen, den fjerneste en liten kilometer sydover, i dyp og våt nysne som vi sank dypt ned i. Vi var glade for at vi gikk med tau, men trokket aldri helt gjennom og ned i noen lumsk sprekk. Sannsynligheten for det var også liten, vi gikk antakelig på en stor snøfonn og de har som kjent ikke bresprekker.

Tirsdag 31.1. fikk sin egen store opplevelse, dog av en annen art. Vi ankret ved den Chilenske basen Gabriel Gonzales Videla. Der ankret også Hurtigruteskipet Fram opp for noen timer. Og gjett hva, Edvard kjente nestkommanderende ombord, vi ble alle invitert ombord for noen timer, Edvard tok noen intervjuer med skipssjefen og andre ledende offiserer, vi fikk alle dusjet og servering som egnet seg for denne særgene situasjon. Kjempehyggelige samtaler, nærgående spørsmål fra skipssjefen om vi hadde alt vi trengte eller om vi hadde noen problemer. Vi kom ikke tomhendt derfra - noe fikk vi som gave og noe var det mest naturlig å kjøpe. Som nr. 2 av storslagne gaver var et antall flasker øl som de hårdnakket hevdet hadde gått ut på dato. Etter nærmere vurdering fant vår skipper å kunne akseptere denne gaven. Men Svenning ble rørt, og det ble vi alle på hans og Tores vegne, da de overrakte, i nydelig eikekasse, en flaske fantastisk XO-congnac fra 2009 med individuell, datert signatur av skipssjef Rune Andreassen. Glade og utørste ble vi kjørt tilbake til Anne Mari i en av deres rib'er. Denne gangen syntes alle det var OK med rib.

Onsdag 2.1. tok vi et kort besøk på den Chilenske basen (Videla) - der var det SAR-beredskap men ingen vitenskapelig virksomhet i år. Basen er bemannet fra desember til mars med 13 mann (menn). Deretter gikk vi til Port Lockroy og ankret i bukten sør for Jougla point på Wiencke Island. Vinden var såpass at det ikke inviterte til kveldstur over sundet bort til selve stasjonen på naboøya Goudier Island.
Vi tok tidlig kveld, og nøt perfekt ankring og to solide akterfester på land - betryggende ettersom vinden om natten kom opp i 40 knop. Vi lå trygt og sov godt og lenge.

Torsdag 2.2. blåste det fortsatt kraftig - en mindre delegasjon trakk seg i land i jolla langs aktefestet, og rett over en rygg kom vi over to svære og forholdsvis intakte hvalskjeletter. Nok en opplevelse som ga litt mer innsikt i livet på dette kontinent hvor dyrenes tilpasning har gjort det mulig for dem å leve i årtusener på et sted hvor ingen mennesker kunne leve lenge uten nåtidens tekniske hjelpemidler og ressurser.

Vi har begynt å tenke på neste værvindu på vei hjem. Mer om det senere.

Hilsen fra oss alle!

Knut (Støren)