Lørdag kveld 18. februar landet det nye mannskapet ("Caramba-ungdomsscrewet") med Ina (17.5+), Nils (18+), Jørgen (19+) og Odd (23+/- ) i Ushuaia i Argentina. Vi traff et råbarket og fornøyd mannskap ("seniorcrewet") nettopp ankommet fra Antarktis. Felles middag på den lokale favorittrestauranten Volver med utmerket mat og drikke, gode historier fra Antarkisturen, utveksling av erfaringer og gode ønsker, ble en verdig og fin milepælsseremoni for både av- og påmønstrende mannskap under ledelse av skipper Svenning (litt eldre enn Odd).
Caramba crewet skal lede Anne Mari fra Ushuaia (ut av Argentina) til Pt. Williams (inn i Chile), deretter følge i fotsporene til HMS Beagle den ca 200 nm lange Beaglekanalen (oppkalt etter HMS Beagle-eskpedisjonen som startet i 1830) og ut i Stillehavet. Så gjelder det å finne porten inn til Magellanstredet (Ferdinand Magellan fant denne sjøveien i 1520) og innom Punta Arenas før seilasen går ut i Atlanterhavet og nordover til Mar del Plata nord i Argentina.
Vi startet turen med en fin seilas 30 nm østover over landegrensen til Chile for å få papir og stempler i orden. En fantastisk leken sel som het Selfinala og som lignet på ett monster fra en annen verden geleidet oss ut fra Ushaia og ønsket oss lykke til på ferden.
Tross lykkeønskningene slapp vi ikke inn i Chile før dagen etter og Pt. Williams måtte se på Anne Mari for anker inntil stempelarbeiderene var på jobb igjen dagen etter. Før turen startet vestover neste morgen, måtte dermed crewet ta igjen den tapte kveld og nyte en formiddags øl i verdens sydligste yachtklubb(i ett nedsunket skip) og bearbeide det allerede flotte navn og rykte Anne Mari hadde fått... Med kuling og storm i mot senere på dagen var det godt å ha en øl, i tillegg til jernhesten og hydrokarboner, innabors for å sikre at fiskene også fikk sin del av kaka.
Kanalen gir oss stadige assosiasjoner til Jotunheimen, og vi alle nyter å endelig få anledning til å seile på fjellet. Og fjellet har vi stort sett for oss selv,foruten 3-4 seilebåter og ett par fiskeskøyter har vi kun kommet over en lokal Chilener i havnen Ferrrari, eller djevelbukta som den heter på norsk. Vi var meget glade for å ligge på svai med god avstand til vedkommende som hadde en hage full av avkappede hest- og oksebein. Her kunne forfatteren, Bjerke, skrevet en haug av bøker om døde mennesker i tjern osv.
I Chile er det veldig ryddige, byråkratiske forhold og regler og rapporteringer følges til punkt og prikke. Det gjennomføres kontroll og ettersyn dagelig over hvor vi er. Det skulle vise seg at radio/kultur/språksjef, Ina, skulle få mange hyggelige vhf-samtaler med Armada-ansatte som sitter alene i sine små Aramadahus på nes og i fjorder. Siden den gjennomsnittlige armadaradiostemmen er så hyggelig så fungerer denne rapporteringen som en fin sikkerhetsfunksjon for oss.
Mange flotte havner og steder har blitt undersøkt. En av de flottere havnene vi har fått oppleve er Cta Beaulieu i fjorden, Seno Pia. For å komme inn i denne fjorden måtte Anne Mari liste seg forsiktig over en morenerygg. Det viste seg at "morenekjøringen" var en god investering. Inne i fjorden var Anne Mari omkranset av mange små isfjell, breer, spisse topper og tett og værbitt skog. Med anker og to liner til land kunne vi med sikkerhet vite at vi hadde funnet verdens nydeligste havn. Tidlig dagen etter dro vi innerst i Fiordo Pia. Der møtes tre forskjellige isbreer med fjell på over 2000 meter i bakgrunnen. Et fantastisk syn med enorme isvegger som omkranset Anne Mari på tre kanter og tusenvis av små tøyseisfjell drivende rundt oss. Det var et fantastisk syn med enorme smell fra isen og torden fra et stort ras fra en hengebre noen kilometer opp i fjellheimen. Etter en time med isvakt i baugen kom vi atter ut i beagle kanalen og satte kurs mot nye havner.
Etter Beagle kanalen gikk turen igjennom de vakre kanalene Bellanore, Brecknock, Ocasion, Cockburn og Magdalena for så komme inn i Magallanes stredet. På utsiden av kanalene kunne vi skimte og føle dønninger fra det enorme Stillehavet. I Ocasion overnattet vi i en trang fjord i havnen Cta Brecknock. I den lille bukten som vi skulle ankre opp så viste seg at det var en liten skjøyte og en annen seilebåt som hadde lest de samme guidebøker som oss. Skøyta, Lista Light, var forøvrig norsk produsert og brittene ombord kunne tilby svensk produsert snus til Anne Mari. Etter en meget hyggelig motakkelse så ble det gjort klart for at bukten kunne stappes helt full med de tre båtene. Havnen var så idyllisk og fotogen at vi rakk knapt å ta ankerdrammen før vi måtte på land med kameraer og naturkåte øyne. Nautor Swan kunne sikkert få produsert dobbelt så mange swaner av typen Anne Mari hvis de fikk bildene våres. Noen stikkord er solskinn, regnbue, bekker, stup bratte fjellvegger, snøkledde topper, frodige skråninger og små innsjøer.
Da 72 grader vest ble pasert så snudde vi østover på vei til Punta Arenas. På veien tok vi oss tid til en stopp i nok en ny fantastisk fjord med stup bratte vegger og sprakende isbreer, samt yrende comorantes fugler (minner om en blanding av pingvin og svane) som tok pusten fra samtlige ombord. I følge andre utgave av den lokale bibelen, Patagonia & Tierra del Fuego, skrevet av et italiensk par 2005 år etter kristus død, så er denne fjorden vurdert som av de flottere. Det viste seg bibelen inneholdt kloke ord denne gangen også - og Anne Mari og co var strålende fornøyd.
Magallanes stredet ble det startet i nattmørket og mannskapet fikk bryne seg på hvordan menneske, båt og utstyr fungerte uten dagslys. Kapteinen hadde på forhånd gått nøye igjennom sikkerhet og vaktrutiner, og mannskapet kunne lett oppsummere at nattseilingen gikk fint.
Vi har opplevd alle værtyper; sol, overskyet, regn, sludd, snø, haggel og temperaturer mellom minus -1 og 15++ oC. I et par dager har til og med solen steiket så kraftig at solkrem og bar hud har kommet på dekk.
Trivselen er stor. Mat og drikke er perfekt. Vi fisker, setter garn og prøver å lokke lokale fiskere til oss daglig, men får bare tang og tare på kroken. Om ikke annet så spriter det opp fiskesuppa. Kombinasjonen av mange inntrykk, mektige middager og noe vin har ført til at alle har fått oppleve at de andre har sittet med øynene igjen innen måltidet er ferdig. Vi følger opp tradisjonen med ord for dagen som går på rundgang, og blir visere og visere for hver dag som går...
Ukens heftigste og viktigste diskusjon har gått rundt hvilken dag det er, fredag eller lørdag. Etter uttallige utregninger har vi kommet frem til at vi har mistet minst en dag. Vi lurer på hvor den ble av? Hvis noen har funnet den er det bare å gi den tilbake, gjerne med renter, for her vil vi gjerne være en stund til!
Neste eventyr går fra Punta Arenas ut i Atlantern og til Mar del Plata, et strekk på 1100 nm. Avhenging av vindgudene så er det mulig at det blir et par stopp på veien.
Hilsen fra Caramba-ungdomsscrewet
Hei - veldig flott å følge dere. Vi har planer om samme rute som båten har tatt til nå og er svært interessert i hvilke pilotbøker og kart som dere har hatt mest nytte av. Hvis dere kunne lage en opplisting med kommentarer hadde det vært flott.
SvarSlett