Puerto Williams ble stengt lille julaften pga mye vind, men vi kom av gårde julaften morgen og fikk efterhvert kuling og gikk inn et trangt løp til Caleta Sta Rosa hvor vi ankret utenfor en gammel gård, den første på øen Navarino. Dette var øst for den fine indre leden vi gikk med Fønix-gjengen og med utsikt over til Ushuaia som vi forøvrig hørte ble stengt for all trafikk for mindre båter. Det blåste opptil 42 knop til ankers, men ingen sjø. Utrolig nok kunne vi spise julemiddagen i cockpiten og jultomten overøste oss med presanger. Vi hadde ankeralarm og halvtimes sjekk på natten.
1. juledag tok vi indre led enda lenger østfra enn med gjengen og den var utrolig nydelig og ganske trang. Da det blåste sterk kuling igjen dro vi efter tre timer inn til Caleta Letier på neste ø Isla Hoste. Trangt og idyllisk. 2. juledag samme sterke vestavind og vi motorkrysset til Caleta Olla hvor de unge hyggelige polakkene som vi har møtt et utall ganger, tok fortøyningen for oss og det ble mange drinker på dem (og oss). Den ene hadde tatt Nordvestpassasjen i en 40 fots båt ca 2006.
Idag morges dro vi tidlig i blikk stille og kom til Fiordo Pia hvor vi prøvde oss på østre fjordarm, men gikk på grunn hvor italienske biblen sa vi kunne gå. Kom av ved egen hjelp med anker + motor + vind da vinden økte på. Vi gikk tilbake til vestre fjordarm som sist. Det blåste opp til en forrykende kuling/storm med opptil 55-60 knop i kastene som var delvis fallvinder. Hele innerste del av fjorden med de tre spektakulære breene var et rykende inferno av vann som ble virvlet opp og små isfjell vi kjørte slalom mellom. Vi dro tilbake og over på sydsiden av Beagle kanalen igjen hvor en enslig delfin viste oss veien inn til Caleta Voilier på Gordon øen.
Vår italienske bibel er et faantastisk hjelpemiddel til å finne trygge ankringshavner hvor hverken kart eller landskapet sier noe.
Til Svenning:
Siden 23.12 har vi stort sett bare hatt sterk kuling og få seilere å se. Vi har igjen fått ødelagt topp- spilen og akterliket rundt spilen er revnet på begge sider ca 50 cm. Og så har flaggstangen med flagget brukket ved beslaget og forsvunnet i den sterke vinden, så det gamle KNS flagget er kommet frem igjen og henger fra påhengerkranen. Kan du ta med 135 cm spile eller sende med skiene? Kanskje litt ekstra seilduk å lappe stor'en med. Tar en dukkert i morgen for å sjekke bunnen.
Julehilsner Tore
tirsdag 27. desember 2011
Foreslått til SEILmagasinets Årets Turseilerpris
Det tok ikke lang tid fra SEILmagasinets inviterte leserne lesere til å foreslå kandidater til Årets Turseilerpris til forslagene begynte å strømme inn. Blant de foreslåtte er «Anne Mari» til Antarktis.
Her er kort om kandidatene som til nå er foreslått:
Thorleif Thorleifsson, som seilte og hentet Børge Ousland i isødet etter at han hadde gått i Nansens fotspor, og som senere seilte sammen med ham gjennom Nordvest- og Nordøst-passasjen. Forslagsstiller mener at siden prisen ikke er delt ut siden 2008, må bragder i 2009, 2010 og 2011 telle.
Sven Yrvind, som forslagsstiller mener er den ultimate, ubestridte turseiler; innovativ, uredd, lavkost og folkelig.
Svenning Torp og Tore Bjørn-Hansen, som til nå har hatt med seg et femtitalls personer på ulike etapper til Antarktis-halvøya i Swan 46en ANNE MARI.
Bjarne Pettersen i RIKAROS – en Bavaria 46 – som sendte familen hjem med fly og seilte alene fra St. Marteen i Karibia til Azorene. Etter tre døgn oppdaget han en skade i undervantet, returnerte til Karibia, fikk skaden repararet og seilte så alene til Azorene.
TO FLUER – kameratgjengen som på tre år seilte jorden rundt, samtidig som de samlet inn 1 million kroner til Unicef. De har også utmerket seg ved å berette om langturen sin i SEILmagasinet på en utradisjonell måte.
Jørgen Husvik som sammen med Gerd seilte turretur Bærum–Svalbard om bord i Arcona 370 CARMENCITA. Turen har han berettet inspirerende om på sin egen blogg.
VETO – som er de yngste norske langturseilerne som for øyeblikket oppholder seg i Karibia.
Stefania Righetti Nilsen – som på en helt enestående måte har gjengitt sin seilopplevelse på langtur mellom Asker og Karibia på sin egen blogg og på SEILmagasinet.no.
Etter fristen for forslag 15. januar 2012 vil seks kandidater bli nominert til prisen, og disse vil SEILmagasinets lesere kunne stemme på frem til 15. februar.
Her er kort om kandidatene som til nå er foreslått:
Thorleif Thorleifsson, som seilte og hentet Børge Ousland i isødet etter at han hadde gått i Nansens fotspor, og som senere seilte sammen med ham gjennom Nordvest- og Nordøst-passasjen. Forslagsstiller mener at siden prisen ikke er delt ut siden 2008, må bragder i 2009, 2010 og 2011 telle.
Sven Yrvind, som forslagsstiller mener er den ultimate, ubestridte turseiler; innovativ, uredd, lavkost og folkelig.
Svenning Torp og Tore Bjørn-Hansen, som til nå har hatt med seg et femtitalls personer på ulike etapper til Antarktis-halvøya i Swan 46en ANNE MARI.
Bjarne Pettersen i RIKAROS – en Bavaria 46 – som sendte familen hjem med fly og seilte alene fra St. Marteen i Karibia til Azorene. Etter tre døgn oppdaget han en skade i undervantet, returnerte til Karibia, fikk skaden repararet og seilte så alene til Azorene.
TO FLUER – kameratgjengen som på tre år seilte jorden rundt, samtidig som de samlet inn 1 million kroner til Unicef. De har også utmerket seg ved å berette om langturen sin i SEILmagasinet på en utradisjonell måte.
Jørgen Husvik som sammen med Gerd seilte turretur Bærum–Svalbard om bord i Arcona 370 CARMENCITA. Turen har han berettet inspirerende om på sin egen blogg.
VETO – som er de yngste norske langturseilerne som for øyeblikket oppholder seg i Karibia.
Stefania Righetti Nilsen – som på en helt enestående måte har gjengitt sin seilopplevelse på langtur mellom Asker og Karibia på sin egen blogg og på SEILmagasinet.no.
Etter fristen for forslag 15. januar 2012 vil seks kandidater bli nominert til prisen, og disse vil SEILmagasinets lesere kunne stemme på frem til 15. februar.
mandag 26. desember 2011
Bilder lyver ikke - Fønixene var virkelig rundt Kapp Horn!
En fornøyd reder Torp ved rundingen av Hornet
Tore forbereder utreiseformaliteter fra Argentina
fredag 23. desember 2011
Forblåst julehilsen fra Puerto Williams
Julecruiset med Ninoue og Johan Kahm og Bente startet litt som Fønixturen med en fin kveldsseilas til Pto. Harberton hvor vi kom inn godt efter kl. 2200. Da er det bare å minne om at det er lyst som i Norge om sommeren. Fra Harberton ble det pingvinsafari for mannskapet. Dette er en koloni som
slo seg til på en liten klippeøy for bare noen tiår siden. Flest av Magellantypen, men i år også et par kongepingviner for første gang.
Vi seilte så til Pto. Toro - fortsatt verdens sydligste samfunn med noen fiskefamilier, men flest militære. Vi handlet kongekrabber med en lokale fisker og denne gang hadde vi med sigaretter. Krabbene (centollon) var av en mindre type enn de centolla´ne vi fikk sist og uten pigger på bena.
Under en tur ble vi bedt inn til en fraskilt ung dame med tre små barn. Ganske enkelt og slitent interiør men hun var usedvanlig søt og varm og med en svær vedfyrt peisovn midt i rommet var det koselig der. Fikk smake på julebaksten og fikk gitt Firkloever til barna + noen pakker røyk til henne.
Det lå fire andre yachter i havnen, alle ekspedisjonsbåter av stål eller aluminium på over 50 fot. Vi hadde den minste masten, så det var godt at medreder er vel forvart på Bygdøy. Noen av båtene var det kjært gjensyn med, som den unge chilensk/tyske familien paa POLARWIND som vi traff allerde i Mar del Plata.
Alle er veldig behjelpelige med råd og dåd. En franskmann ved siden av ventet på vær til Antarktis og han hadde med seg kun to franske damer som ikke kjente hverandre og som hadde svart på internet og hoppet på. Han satte den ene til aå dykke for å klarere baugpropellen for kelp. Med Helly Hansen overlevelsedrakt som toerrdrakt kom hun ikke dypt!
Vi fikk høre at det var for mye vind til å gå iland på Kapp Horn, så da droppet vi rundingen og er nå tilbake til Pto. Williams. Det blåste opp til kuling imot på slutten og det var godt å kunne legge til på
gode gamle Micalvi som yachtklubben heter. Det var bare forskjellige flagg på båten på utsiden - Oesterrike, Tyskland, Australia, USA, Frankrike, Norge, Chile, Argentina. Og fullt og livlig i baren denne gang. Praten går bare paa seiling og ekstreme opplevelser.
En amerikaner i selvbygget 34 fots Colin Archer ble overrumplet av kraftig fallvind i en liten bukt i Magellanstredet. Sjøen hadde løftet seg som en mur, og han lå to døgn med motor i forover, men mistet likevel et anker og han hadde stygge sår i baugen efter kjettingen. Very maelou som
han sa på spansk-amerikansk og Johan var straks nysgjerrig på om det var et nytt slangord a plukke opp, men det var bare dårlig uttale av malo.
Ekstra oppmerksomhet fikk en kraftig og flott tysk dame Freya som har padlet alene og unsupported rundt Island, Australia, Sydoya paa New Zealand og naa var hun igang med Sydamerika rundt! Hennes 15 aar gamle soenn var hjemme i Nordtyskland.
Ellers nød vi pastoral idyll fra cockpiten med hester beitende på den andre bredden og kuer på den tredje. Plutselig kommer en hest svømmnde forbi oss og klyver i land til de andre hestene som alle springer bort i galopp. Da det ikke fulgte en rosa elefant våget viåa ta en drink til!
Nå ligger vi og venter på at vestakulingen skal løye litt. Det var uventet mye og skarp sjø i går da vi kom inn, men målet er å komme rundt Isla Gordon som deler Beagle-kanalen i to lenger vesterut. Der er også de flotteste breene som man ikke kan bli mett på.
God Jul oensker vi alle venner og de som følger oss paa bloggen.
Skipper Tore
Puerto Williams, Chile
lille julaften
slo seg til på en liten klippeøy for bare noen tiår siden. Flest av Magellantypen, men i år også et par kongepingviner for første gang.
Vi seilte så til Pto. Toro - fortsatt verdens sydligste samfunn med noen fiskefamilier, men flest militære. Vi handlet kongekrabber med en lokale fisker og denne gang hadde vi med sigaretter. Krabbene (centollon) var av en mindre type enn de centolla´ne vi fikk sist og uten pigger på bena.
Under en tur ble vi bedt inn til en fraskilt ung dame med tre små barn. Ganske enkelt og slitent interiør men hun var usedvanlig søt og varm og med en svær vedfyrt peisovn midt i rommet var det koselig der. Fikk smake på julebaksten og fikk gitt Firkloever til barna + noen pakker røyk til henne.
Det lå fire andre yachter i havnen, alle ekspedisjonsbåter av stål eller aluminium på over 50 fot. Vi hadde den minste masten, så det var godt at medreder er vel forvart på Bygdøy. Noen av båtene var det kjært gjensyn med, som den unge chilensk/tyske familien paa POLARWIND som vi traff allerde i Mar del Plata.
Alle er veldig behjelpelige med råd og dåd. En franskmann ved siden av ventet på vær til Antarktis og han hadde med seg kun to franske damer som ikke kjente hverandre og som hadde svart på internet og hoppet på. Han satte den ene til aå dykke for å klarere baugpropellen for kelp. Med Helly Hansen overlevelsedrakt som toerrdrakt kom hun ikke dypt!
Vi fikk høre at det var for mye vind til å gå iland på Kapp Horn, så da droppet vi rundingen og er nå tilbake til Pto. Williams. Det blåste opp til kuling imot på slutten og det var godt å kunne legge til på
gode gamle Micalvi som yachtklubben heter. Det var bare forskjellige flagg på båten på utsiden - Oesterrike, Tyskland, Australia, USA, Frankrike, Norge, Chile, Argentina. Og fullt og livlig i baren denne gang. Praten går bare paa seiling og ekstreme opplevelser.
En amerikaner i selvbygget 34 fots Colin Archer ble overrumplet av kraftig fallvind i en liten bukt i Magellanstredet. Sjøen hadde løftet seg som en mur, og han lå to døgn med motor i forover, men mistet likevel et anker og han hadde stygge sår i baugen efter kjettingen. Very maelou som
han sa på spansk-amerikansk og Johan var straks nysgjerrig på om det var et nytt slangord a plukke opp, men det var bare dårlig uttale av malo.
Ekstra oppmerksomhet fikk en kraftig og flott tysk dame Freya som har padlet alene og unsupported rundt Island, Australia, Sydoya paa New Zealand og naa var hun igang med Sydamerika rundt! Hennes 15 aar gamle soenn var hjemme i Nordtyskland.
Ellers nød vi pastoral idyll fra cockpiten med hester beitende på den andre bredden og kuer på den tredje. Plutselig kommer en hest svømmnde forbi oss og klyver i land til de andre hestene som alle springer bort i galopp. Da det ikke fulgte en rosa elefant våget viåa ta en drink til!
Nå ligger vi og venter på at vestakulingen skal løye litt. Det var uventet mye og skarp sjø i går da vi kom inn, men målet er å komme rundt Isla Gordon som deler Beagle-kanalen i to lenger vesterut. Der er også de flotteste breene som man ikke kan bli mett på.
God Jul oensker vi alle venner og de som følger oss paa bloggen.
Skipper Tore
Puerto Williams, Chile
lille julaften
mandag 19. desember 2011
Mannskapsskifte før julecruise
Efter overnattingen gikk vi en flott og bratt tur opp fjellet fra OLLA hvor vi fikk bedre utsikt til to flotte isbreer. Efter a ha kastet loss motorseilte vi videre vestover til neste fjord som het Fiordo PIA. Vi er fortsatt paa Beaglekanalens nordside - dvs Ildlandet og vi er i Chile. PIA deler seg snart i to armer og vi gikk inn i en idyllisk bukt hvor neset het Punte Storaker, så der må det ha vært nordmenn før.
Ogå her fortøyde vi hekken til to trær og hadde direkte utsikt til en bre fra båten. Vi fikk nok en bratt liten tur og det gir selvsagt en egen glede å se ned på ANNE MARI liksom på flyfoto.
Tirsdag morgen tøffet vi inn PIAs vestre løp helt i enden av fjorden. Der åpenbaret seg turens flotteste natursyn; tre breer som kom ut i samme fjordbunn. Det knaket og spraket og mindre isbiter falt i sjoen, men heldigvis ingen større kalving da vi lå som nærest.
Vi løsrev oss fra det fascinerende syn og kom ut i Beaglekanalen igjen hvor vi vendte nesen oestover igjen og med vekslende vindstyrke og retning kom vi til Caleta Ferrari. Der var det en liten gårdsbebyggelse og visstnok muligheter til aa leie hester. For de brave seilere ville vel ridning vært litt i dristigste laget og vi ble liggende til ankers og nød nok en av Carl Arthurs sedvanlig nydelige middager.
Eivind hadde fly hjem torsdag så da var det bare å seile hele veien til Puerto Williams for a sjekke ut av Chile og så begi seg tilbake til Ushuaia for aa gaa gjennom alle formaliteter der. Ting tar tid i Syd-Amerika og de er fryktelig glade i papirer! Erkjenner man det, går det ganske greitt og vi har aldri vært utsatt for ubehagelig behandling og må heller ikke betale for alle de myndighetspersoner som blir involvert.
I Ushuaia har de siste dager godt med til aa fikse på småsaker. Påhenger'n tålte ikke den brasilianske bensinen og måtte repareres. Eivind, Carl Arthur og Paal takket for seg og ble lørdag avløst av våre svenske venner Johan Kahm og hans Ninou og Bente K. mønstret på sin 11. uke ombord. Svenning fikk plutselig hjemlengsel og fløy hjem idag, mandag 19.12 og vi fire ombord regner med avreise senere idag. .
Vi setter kurs for Halberton - Puerto Williams - Puerto Toro og så får vi se hva vinden og chilenske myndigheter tillater.
Her har vaert noen usedvanlig fine dager med temperaturer på over tyve grader. Med lyse sommernetter blir kontrasten stor for dem som kommer rett hit fra desembermørket hjemme. Men blåser gjoer det! Det kommer plutselig og med 40 knop i kastene. Så man må passe på både på sjøen
og ved kai.
Tore
Ogå her fortøyde vi hekken til to trær og hadde direkte utsikt til en bre fra båten. Vi fikk nok en bratt liten tur og det gir selvsagt en egen glede å se ned på ANNE MARI liksom på flyfoto.
Tirsdag morgen tøffet vi inn PIAs vestre løp helt i enden av fjorden. Der åpenbaret seg turens flotteste natursyn; tre breer som kom ut i samme fjordbunn. Det knaket og spraket og mindre isbiter falt i sjoen, men heldigvis ingen større kalving da vi lå som nærest.
Vi løsrev oss fra det fascinerende syn og kom ut i Beaglekanalen igjen hvor vi vendte nesen oestover igjen og med vekslende vindstyrke og retning kom vi til Caleta Ferrari. Der var det en liten gårdsbebyggelse og visstnok muligheter til aa leie hester. For de brave seilere ville vel ridning vært litt i dristigste laget og vi ble liggende til ankers og nød nok en av Carl Arthurs sedvanlig nydelige middager.
Eivind hadde fly hjem torsdag så da var det bare å seile hele veien til Puerto Williams for a sjekke ut av Chile og så begi seg tilbake til Ushuaia for aa gaa gjennom alle formaliteter der. Ting tar tid i Syd-Amerika og de er fryktelig glade i papirer! Erkjenner man det, går det ganske greitt og vi har aldri vært utsatt for ubehagelig behandling og må heller ikke betale for alle de myndighetspersoner som blir involvert.
I Ushuaia har de siste dager godt med til aa fikse på småsaker. Påhenger'n tålte ikke den brasilianske bensinen og måtte repareres. Eivind, Carl Arthur og Paal takket for seg og ble lørdag avløst av våre svenske venner Johan Kahm og hans Ninou og Bente K. mønstret på sin 11. uke ombord. Svenning fikk plutselig hjemlengsel og fløy hjem idag, mandag 19.12 og vi fire ombord regner med avreise senere idag. .
Vi setter kurs for Halberton - Puerto Williams - Puerto Toro og så får vi se hva vinden og chilenske myndigheter tillater.
Her har vaert noen usedvanlig fine dager med temperaturer på over tyve grader. Med lyse sommernetter blir kontrasten stor for dem som kommer rett hit fra desembermørket hjemme. Men blåser gjoer det! Det kommer plutselig og med 40 knop i kastene. Så man må passe på både på sjøen
og ved kai.
Tore
mandag 12. desember 2011
Gourmetreise i stormbyger
For å si det på godt engelsk: Endelig forhold som skiller menn fra gutter! Vi ligger i en vakker bukt trygt fortøyd med hekken i to trær og anker forut. Det uler og suser, ankerølet inntas mens vi venter på søndagens lammestek. Den er tilbredt med hvitløk og oregano av skipets eminente kjøkkensjef Carl Arthur. I dag etterfulgt av en velsmakende eplekake.
I følge redernes instruksjonshefte skal matlaging gå på rundgang, men denne regelen ble fraveket idet Carl Arthur entret fartøyet. Selv enkle operasjoner som tilberedelse av grønnsaker foregår med en innlevelse og presisjon som knapt overgås av franske mesterkokker. Nybakt brød til frokost hver dag, gjerne tilsatt oliven og estagon, gir styrke og harmoni for håndtering av dagens strabaser. Tittelen kjøkkensjef er ikke tilfeldig valgt. Han har makt og autoritet langt utover det en vanlig kokk råder over og vi andre blir uten varsel beordret til å utføre ulike støttefunksjoner. I det måltidets siste bit er fortært gjenoppstår heldigvis vanlige borgerrettigheter, dog innenfor de rammer som settes av skipper Tore og medreder Svenning.
Vi er på vei vestover i Beagle kanalen. Den gir gode assosiasjoner til norske fjorder, her krydret med massive isbreer helt ned til vannlaten, som på Grønland. Landskapet er alpint med spisse topper som kan minne om Sunnmørsalpene. En fascinerende mix av ulike farvann vi har sett før. Stormkast på over 40 knop merkes godt, særlig når de akompagneres av tett regn. Rormennene er iført slalombriller med visir av neopren, spesialkonstruert for krysning av Grønland. Vi må på dekk for å stramme storseilfallet i kaskader av luft og vann og livet er en herlig kontrast til den daglige dont på kontoret.
Et felles trekk for de få modne sjeler vi krysser på vår vei utenfor sesongen her nede, er at de har kastet loss fra sine forrige liv. Franskmanen solgte sin business for 12 år siden og har valfartet med sin selvkonstruerte båt siden den gang, nå med ny fovetningsfull kjæreste direkte importert fra de indre franske vinmarker. Han må ta en tur til metrolpolen ny og ne for å fylle på, men når mission er accomplie forter han seg hjem, d.v.s.ombord igjen. Diskusjonen flytter seg til paret med to små barn som lå ved siden av oss i Puerto Williams.Hun tysk, han chilensk. De fortalte begeistret fra sin seiling i greske farvann. Men Hellas er langt herfra - mon tro når de måtte de bryte av sesongen for å komme seg helt hit? Men nei: Hellas, det var de i fjor, det! Eller var det i forfjor? Hus, bil og alt tilbehør var solgt og de kunne ikke lovprise tilværelsen høyt nok. Ispedd chilensk rødvin, ble et av kveldens mange høyttravende diskusjonstemaer om vi Fønix'er hadde vært enda gladere hvis vi hadde lagt ut på en slik livsseilas? Som vanlig buklandet samtalen i en subjektiv avsporing: De fleste av oss kunne faktisk gjerne ha reist avgårde med akkurat den tyske brunetten - det var nå i alle fall den rådende oppfatning i øyeblikket.
Hvorfor herved bekreftes, Eivind.
lørdag 10. desember 2011
Glade Føniksere rundt Kapp Horn
Puerto Williams er verdens sydligste "by", med rundt 2000 innbyggere. Den ligger nord på Isla Navarino, en øy syd for Ildlandet, og er siste administrative utpost før Hornet rundes. Vi ankommer stedet i ca. 25-30 knops vind fra nordvest ved ni-tiden, og blir henvist til å ligge på svai første natten. Det er denne natten der vinden virkelig tar seg opp, med en jevn styrke på over 40 knop og gjerne bortimot 50 i kastene. Da er det godt å ha skikkelig bunnfeste med ankeret. Og skal man gjøre fra seg fra ripa vil man lett slå verdensrekorden i "langdistanseurinering"! Paal satte ny uoffisiell verdensrekord på over 40 meter.
I den italienske "bibelen" (Nautical guide) som meget nøyaktig beskriver havner og prosedyrer for immigrasjon blir vi advart om mye red tape. Tore brukte over to timer for å registrere båt og mannskap. Og for å få seilingstillatelse - Zarpe på lokalspråket - til Cabo de Hornos brukte Tore og Svenning nye to timer. Vi fikk bare lov til å seile på østsiden av Navarino og kun gjennom Franklinstredet i Kap Horn arkipelaget. Vi fikk IKKE lov til å seile rundt hornet, bare til! En aldri så liten nedtur altså. Ikke forstår vi hva de tenker når de legger så sterke restriksjoner på vår seilingsrute. Vi hadde også opprinnelig håpet å kunne seile rundt hele Navarino-øen på vei ut, med flotte trange sund. Men den gang ei. Militær tilstedeværelse kan være begrunnelsen, men at det skulle være sikkerhetsrisiko ved å la utlendinger seile gjennom Murray-stredet kan vi vel egentlig ikke se for oss.
Efter en del bureaukratiske dikkedarer, kom vi oss ut på en herlig fjelltur. Det er lagt opp til en fire dagers rute som går over fjellene, disse kommer opp i 1500-2000 meter. Vi besteg en liten topp med 600 meter over havet flott utsikt over Beagle-kanalen, men uten telt eller annet utstyr begrenset vår fjelltur seg til en fire timers småklatring gjennom urskog og opp på fjellvidden. Vi skulle jo også videre mot hornet.
Kvelden ble utnyttet til besøk i en av byens "finere" restauranter, en liten såkalt italiensk restaurant, "Trattoria de Matteo". Vegg og tak besto av Respateks og sponplater, og de fire bordene hadde velbrukte voksduker. Enkelte skeptiske ytringer ble fremført, men de stilnet straks en meget vennlig ung dame tok oss imot. Efter diverse diskusjon om hvor ledig hun var på markedet fikk vi nok en liten nedtur da vi skjønte at det var konen til kokken.. Men serviceinnstilt var hun. Måtte få laksen som vi hadde bestilt fra en leverandør som kom kjørende med middagsmaten fra sitt lager litt lenger nede i by'n. Og maten var god den; deilig tapas, og laks som nok var i det tørreste laget, og ymse desserter alt fra is - med og uten crêpes - eller sabayone. Med vin og øl kom middagen på rundt 800 kroner for fem; slettes ikke værst. Resten av kvelden ble tilbragt i baren på Terra Australis fra Valparaiso, en gammel frakteskute som er satt skikkelig på grunn. Baren her åpner først kl. 2100, og drinkene koster det samme uavhengig av hvor fullt glasset ble skjenket. Et Eldorado med andre ord for erkenordmenn med sans for fyll. Det skal dog nevnes at vi neppe faller inn under merkelappen erkenordmenn. Her har andre vært før oss, blant annet Knut Frostad og Morten og Henrik Bergesen som har signert på et norsk flagg som henger i baren.
Avreise sydover efter en lang omelett-frokost, rengjøring og klargjøring av båten ved totiden om eftermiddagen. Vi hadde værmeldingen med oss. Vi ønsket jo ikke å runde Hornet i full storm, og storm fra vest er snarere regelen enn unntaket her på Ildlandet! Svenning er jo svoren tilhenger av værmeldinger fra GRIB, den amerikanske værmeldingstjenesten. I tidsrommet onsdag kveld til ut på søndag fant han et "værvindu" som lovet godt for Hornrunding. Vinden hadde faktisk helt stilnet og solen varmet - nu var det trygt å seile rundt hornet. På veien møtte vi en ganske flott svensk aluminiumsbåt som hadde lagt seg på tvers av leden - for å vente på oss. Vi stoppet opp og hadde en hyggelig passiar med folket om bord.
Og så bar det videre sydover. Vi hadde hørt rykter av Henrik om gode krabber underveis, i en liten havn som heter Puerto Toro - lenger sør enn Puerto Williams, og de skryter av å være verdens sydligste bosetting (dog ingen by!). Efter en fem timers seilas ankom vi denne havnen, med flott nybygget brygge og gode liggeforhold (så fremt vinden ikke suser inn fra øst - hvilket skjer relativt sjelden). Stedet har 16 familier, ett kapell, og - naturligvis - nok et kontroll-kontor for marinen. Vi så seks barn fra syv-åtte år til kanskje15 spille fotball i stedets lokale gymsal. Det er neppe mange fritidsaktiviteter for ungdom her på stedet. Gøy hadde de det i alle fall. På bryggen ble vi møtt av en tannlaus, staut og rund kar i ubestemmelig alder (mellom 60 og 75 år kanskje), som overrakte oss tre flotte kongekrabber. De kostet en flaske vin og noen bananer, appelsiner og epler. Krabbene ble behørig kokt og fortært på veien - og i skrivende stund koker vi kraft på restene - krabbesuppe venter, mmm.
Seilasen gikk videre sydover kl. 2100 og vi ankom tidlig om morgenen en hyggelig uthavn (som vi selv hadde foreslått og Capitania hadde akseptert, vi kunne gå inn bare her på vei til hornet..), Caleta Martial, med en herlig strand som i det fine sommerværet sto helt folketom. Med andre temperaturer i vann og på land hadde den nok vært fylt til randen! Efter en lett frokost bar veien videre til Målet. Med fin slør for babords halser (altså den østavinden som sjelden inntreffer) feier vi over de gjenstående seks nautiske milene og ankommer Caleta Leon på nordsiden av pynten hvor Kapp Horn fyret ligger. Isla Hornos er navnet på hele øen som er noe større enn Hankø, og med topper på over 400 meter. Her ligger det tre andre båter - en polsk, en tysk og en som ikke hadde flagg (kanskje da en chilener). Disse var faktisk alle på vei ut.
Caleta Leon er ingen ideell havn for noen, særlig ikke med østavær. Men i land kom vi og vi ble møtt av en vennlig offiser (Sr. Cadiz) i førtiårene. Her bodde han med sin familie på vennlig kone og to barn og passet på at alt gikk riktig for seg ikke bare rundt hornet, men også på land. Vi trekker jollen opp på en relativt utilgjengelig rullestensstrand. Så går turen opp de 200+ trinnene mot fyret og huset til fyrvokterfamilien. Vi trekker pusten dypt og suger inn atmosfæren - lett bris fra øst, men med "lukten" av orkan som henger i bebyggelsen: fyrhuset og et lite kapell - også her!
En liten sightseeing til Monumentet og derefter opp i tårnet, og ned på kontoret der det "naturligvis" var salg av souvenirer og stempling av pass og loggbok, samt signatur i Hornets loggbok. Svenning klarte naturligvis å bli invitert inn i de mer private gemakker Sra Pauloa hvor han tok deres flott pyntede juletre i øyesyn og aksepterte det. Med ferdig utført "oppdrag" kom vi oss om bord igjen og satte kursen rundt Hornet. Dette hadde vi egentlig ikke fått lov til av Capitaniet i Puerto Williams. Men vår venn Sr. Cadiz gav oss dispensasjon og vi benyttet den begjærlig. Innvilget tur rundt Hornet skyldes i følge Tore at han kunne spille på offiserens navn og det enkle faktum at han bodde i Cadiz i Spania ett år. Det ville ha vært nedtur å ikke kunne si at vi hadde rundet Kapp Horn - og bare seilt til det!! På sydsiden av Hornet var det nok av trolske skjær som de gamle stormdønningene veltet mot og gjorde at stemningen var på topp. Hvor mange båter som har gått ned her vet vi ikke - men når vinden tar tak her nede bør man holde langt unna land!
Efter en ca. femten timers seilas og motring er vi tilbake i Puerto Williams. Mission completed: vi har rundet Kapp Horn.
Hvilket herved bekreftes
Carl Arthur
I den italienske "bibelen" (Nautical guide) som meget nøyaktig beskriver havner og prosedyrer for immigrasjon blir vi advart om mye red tape. Tore brukte over to timer for å registrere båt og mannskap. Og for å få seilingstillatelse - Zarpe på lokalspråket - til Cabo de Hornos brukte Tore og Svenning nye to timer. Vi fikk bare lov til å seile på østsiden av Navarino og kun gjennom Franklinstredet i Kap Horn arkipelaget. Vi fikk IKKE lov til å seile rundt hornet, bare til! En aldri så liten nedtur altså. Ikke forstår vi hva de tenker når de legger så sterke restriksjoner på vår seilingsrute. Vi hadde også opprinnelig håpet å kunne seile rundt hele Navarino-øen på vei ut, med flotte trange sund. Men den gang ei. Militær tilstedeværelse kan være begrunnelsen, men at det skulle være sikkerhetsrisiko ved å la utlendinger seile gjennom Murray-stredet kan vi vel egentlig ikke se for oss.
Efter en del bureaukratiske dikkedarer, kom vi oss ut på en herlig fjelltur. Det er lagt opp til en fire dagers rute som går over fjellene, disse kommer opp i 1500-2000 meter. Vi besteg en liten topp med 600 meter over havet flott utsikt over Beagle-kanalen, men uten telt eller annet utstyr begrenset vår fjelltur seg til en fire timers småklatring gjennom urskog og opp på fjellvidden. Vi skulle jo også videre mot hornet.
Kvelden ble utnyttet til besøk i en av byens "finere" restauranter, en liten såkalt italiensk restaurant, "Trattoria de Matteo". Vegg og tak besto av Respateks og sponplater, og de fire bordene hadde velbrukte voksduker. Enkelte skeptiske ytringer ble fremført, men de stilnet straks en meget vennlig ung dame tok oss imot. Efter diverse diskusjon om hvor ledig hun var på markedet fikk vi nok en liten nedtur da vi skjønte at det var konen til kokken.. Men serviceinnstilt var hun. Måtte få laksen som vi hadde bestilt fra en leverandør som kom kjørende med middagsmaten fra sitt lager litt lenger nede i by'n. Og maten var god den; deilig tapas, og laks som nok var i det tørreste laget, og ymse desserter alt fra is - med og uten crêpes - eller sabayone. Med vin og øl kom middagen på rundt 800 kroner for fem; slettes ikke værst. Resten av kvelden ble tilbragt i baren på Terra Australis fra Valparaiso, en gammel frakteskute som er satt skikkelig på grunn. Baren her åpner først kl. 2100, og drinkene koster det samme uavhengig av hvor fullt glasset ble skjenket. Et Eldorado med andre ord for erkenordmenn med sans for fyll. Det skal dog nevnes at vi neppe faller inn under merkelappen erkenordmenn. Her har andre vært før oss, blant annet Knut Frostad og Morten og Henrik Bergesen som har signert på et norsk flagg som henger i baren.
Avreise sydover efter en lang omelett-frokost, rengjøring og klargjøring av båten ved totiden om eftermiddagen. Vi hadde værmeldingen med oss. Vi ønsket jo ikke å runde Hornet i full storm, og storm fra vest er snarere regelen enn unntaket her på Ildlandet! Svenning er jo svoren tilhenger av værmeldinger fra GRIB, den amerikanske værmeldingstjenesten. I tidsrommet onsdag kveld til ut på søndag fant han et "værvindu" som lovet godt for Hornrunding. Vinden hadde faktisk helt stilnet og solen varmet - nu var det trygt å seile rundt hornet. På veien møtte vi en ganske flott svensk aluminiumsbåt som hadde lagt seg på tvers av leden - for å vente på oss. Vi stoppet opp og hadde en hyggelig passiar med folket om bord.
Og så bar det videre sydover. Vi hadde hørt rykter av Henrik om gode krabber underveis, i en liten havn som heter Puerto Toro - lenger sør enn Puerto Williams, og de skryter av å være verdens sydligste bosetting (dog ingen by!). Efter en fem timers seilas ankom vi denne havnen, med flott nybygget brygge og gode liggeforhold (så fremt vinden ikke suser inn fra øst - hvilket skjer relativt sjelden). Stedet har 16 familier, ett kapell, og - naturligvis - nok et kontroll-kontor for marinen. Vi så seks barn fra syv-åtte år til kanskje15 spille fotball i stedets lokale gymsal. Det er neppe mange fritidsaktiviteter for ungdom her på stedet. Gøy hadde de det i alle fall. På bryggen ble vi møtt av en tannlaus, staut og rund kar i ubestemmelig alder (mellom 60 og 75 år kanskje), som overrakte oss tre flotte kongekrabber. De kostet en flaske vin og noen bananer, appelsiner og epler. Krabbene ble behørig kokt og fortært på veien - og i skrivende stund koker vi kraft på restene - krabbesuppe venter, mmm.
Seilasen gikk videre sydover kl. 2100 og vi ankom tidlig om morgenen en hyggelig uthavn (som vi selv hadde foreslått og Capitania hadde akseptert, vi kunne gå inn bare her på vei til hornet..), Caleta Martial, med en herlig strand som i det fine sommerværet sto helt folketom. Med andre temperaturer i vann og på land hadde den nok vært fylt til randen! Efter en lett frokost bar veien videre til Målet. Med fin slør for babords halser (altså den østavinden som sjelden inntreffer) feier vi over de gjenstående seks nautiske milene og ankommer Caleta Leon på nordsiden av pynten hvor Kapp Horn fyret ligger. Isla Hornos er navnet på hele øen som er noe større enn Hankø, og med topper på over 400 meter. Her ligger det tre andre båter - en polsk, en tysk og en som ikke hadde flagg (kanskje da en chilener). Disse var faktisk alle på vei ut.
Caleta Leon er ingen ideell havn for noen, særlig ikke med østavær. Men i land kom vi og vi ble møtt av en vennlig offiser (Sr. Cadiz) i førtiårene. Her bodde han med sin familie på vennlig kone og to barn og passet på at alt gikk riktig for seg ikke bare rundt hornet, men også på land. Vi trekker jollen opp på en relativt utilgjengelig rullestensstrand. Så går turen opp de 200+ trinnene mot fyret og huset til fyrvokterfamilien. Vi trekker pusten dypt og suger inn atmosfæren - lett bris fra øst, men med "lukten" av orkan som henger i bebyggelsen: fyrhuset og et lite kapell - også her!
En liten sightseeing til Monumentet og derefter opp i tårnet, og ned på kontoret der det "naturligvis" var salg av souvenirer og stempling av pass og loggbok, samt signatur i Hornets loggbok. Svenning klarte naturligvis å bli invitert inn i de mer private gemakker Sra Pauloa hvor han tok deres flott pyntede juletre i øyesyn og aksepterte det. Med ferdig utført "oppdrag" kom vi oss om bord igjen og satte kursen rundt Hornet. Dette hadde vi egentlig ikke fått lov til av Capitaniet i Puerto Williams. Men vår venn Sr. Cadiz gav oss dispensasjon og vi benyttet den begjærlig. Innvilget tur rundt Hornet skyldes i følge Tore at han kunne spille på offiserens navn og det enkle faktum at han bodde i Cadiz i Spania ett år. Det ville ha vært nedtur å ikke kunne si at vi hadde rundet Kapp Horn - og bare seilt til det!! På sydsiden av Hornet var det nok av trolske skjær som de gamle stormdønningene veltet mot og gjorde at stemningen var på topp. Hvor mange båter som har gått ned her vet vi ikke - men når vinden tar tak her nede bør man holde langt unna land!
Efter en ca. femten timers seilas og motring er vi tilbake i Puerto Williams. Mission completed: vi har rundet Kapp Horn.
Hvilket herved bekreftes
Carl Arthur
fredag 9. desember 2011
torsdag 8. desember 2011
På vei mot Kapp Horn
Anne Mari kastet loss igår ettermiddag og satte kurs mot Kapp Horn etter å ha anslått fredag-søndag til å inneholde et passende vær-vindu for å passere den beryktede klippen der de to verdenshavene, Stillehavet og Atlanterhavet møtes.
De enorme vannmassene som presses gjennom den vel 500 nm brede Drakes Passage (http://en.wikipedia.org/wiki/Drake_Passage) mellom det sørligste punktet av Sør Amerika og Antarktikhalvøya, og det faktum at dette er jordens mest forblåste havområde, gjør Kapp Horn til et attraktivt mål for langturseilere med sans for det ekstreme.
Anne Mari har allerede vært rundt Kapp Horn en gang på denne turen, søndag 26. november, under Henrik Torgersens kommando.
Posisjonen er tatt kl 0628 idag norsk tid
De enorme vannmassene som presses gjennom den vel 500 nm brede Drakes Passage (http://en.wikipedia.org/wiki/Drake_Passage) mellom det sørligste punktet av Sør Amerika og Antarktikhalvøya, og det faktum at dette er jordens mest forblåste havområde, gjør Kapp Horn til et attraktivt mål for langturseilere med sans for det ekstreme.
Anne Mari har allerede vært rundt Kapp Horn en gang på denne turen, søndag 26. november, under Henrik Torgersens kommando.
Posisjonen er tatt kl 0628 idag norsk tid
tirsdag 6. desember 2011
Kystseilas ved Ildlandet (Tierra del Fuego)
Vi har hatt noen nydelige dager i Ushuaia og efter sedvanlig mekking og forberedelser med Carl Arthur som innkjøper av denne verdens gode matvarer kastet vi loss mandag i en kraftig VSV vind. Det ble en flott seilas med efterhvert litt skiftende og løyende vind. Passerte kolonier med pingviner og nød de flotte fjellkjedene med snedekte topper på begge sider.
Vi ankom Puerto Harberton kl 2030, en fin havn med et gammelt gårdsbruk med utviklet turisme, museum, pingvinturer med RIB etc.
Vi regner med å seile tilbake mot Puerto Williams i Chile ikveld (tirsdag) og det ser ut som vi får et værvindu for å runde Kapp Horn fredag-søndag.
Tore
Vi ankom Puerto Harberton kl 2030, en fin havn med et gammelt gårdsbruk med utviklet turisme, museum, pingvinturer med RIB etc.
Vi regner med å seile tilbake mot Puerto Williams i Chile ikveld (tirsdag) og det ser ut som vi får et værvindu for å runde Kapp Horn fredag-søndag.
Tore
mandag 5. desember 2011
På vei mot Hornet
Anne Mari forlot basen i Ushuaia igår ettermiddag og har nå satt kursen østover i Beagle kanalen mot Kapp Horn. Været endrer seg raskt i dette området og det er ikke mulig å si om man allerede på dette første forsøket lykkes i å komme rundt det beryktede Kapp Horn.
Det er vært endel mekking på båten før det var mulig å kaste fortøyningene og mens Svenning og Tore har jobbet ombord, har Paal, Eivind og Carl Arthur tatt bena fatt i nasjonalparken.
Fint vær i Ushaia med 15 gradser pluss på dagtid. Sommer på den sørlige halvkule.
søndag 4. desember 2011
Må gi opp Antarktis-turen
Knut Frederik Horn ble søndag ettermiddag operert på Diakonhjemmet etter at han tidligere på dagen hadde glidd på isen og fått en alvorlig muskelbrist i låret. Nå følger tre-fire dagers sykehusopphold etterfult av seks uker med strakt ben. Dermed går Antarktis-turen med Anne Mari fløyten.
Stor skuffelse for unge Horn som hadde gledet seg sterkt til denne turen.
Stor skuffelse for unge Horn som hadde gledet seg sterkt til denne turen.
findmespot
Her kan du følge Anne Maris posisjon
http://share.findmespot.com/shared/faces/viewspots.jsp?glId=0ou62KctFqGOmLK2rJOLXgeZ0l1pzmaNB
lørdag 3. desember 2011
Svenning og Tore overtar
Vi reiste fra Puerto Williams til Ushuaia, ca. 25 mil, tirsdag 29. November. Fant en fin plass på yacht-klubben Alfasim. Hadde vi utsatt dette en dag, er det tvilsomt om vi hadde rukket frem som planlagt.
De første to døgnene her blåste det bokstavelig talt høy og hatter, og vi måtte passe oss for ikke å blåse av brygga. Henrik, Knut Ole og Dag installerte seg på hotell på onsdag, mens Knut passet på båten. Jo returnerte til Buenos Aires.
På torsdag shinet vi opp båten slik at den var ren og prydelig til Svennings og Tores ankomst. De ankom i 21-tiden og vi hadde en lapskaus av Knuts beste merke samt noen Malbec før vi tok en tur opp i byen.
I løpet av fredagen fikk vi reparert noen skader og skaffet tauverk som hadde blitt slått overbord i uværet samt gjort noen mindre justeringer etter redernes ønske. Spesielt var det bra å få løst problemet med vannlås i gråvannet i fremre bad.
Tilbragte ettermiddagen på i sjøfartsmuseet og det historiske museet. Museene, som ligger i et gammelt fengsel er vel verdt et besøk. Våre polarhelter har fått god dekning.
Så langt, etter at Svenning og Tore ankom, har været vist seg nesten uvirkelig stille og vakkert, men det varer neppe lenge. Ushuaia ligger i et naturskjønt område mot Beagle-kanalen og omkranset flotte snødekte fjell. Den er rimelig turistifisert, men har sin definitive sjarm.
Nå, lørdag, forbereder vi avreisen til Buenos Aires og avslutningen av vårt 4-5 ukers eventyr med vakre Anne Mari.
For denne reisen på over 1500 nautiske mil har vært et eventyr. Livet i grenseskiktet mellom havet, vinden og alle de enestående menneskene vi har truffet er noe vi vil ha med oss i minnet.
Vi føler oss rett og slett priviligerte og er enormt takknemmelige for det prosjektet Svenning og Tore har tatt oss med på.
Dag Kleivan
De første to døgnene her blåste det bokstavelig talt høy og hatter, og vi måtte passe oss for ikke å blåse av brygga. Henrik, Knut Ole og Dag installerte seg på hotell på onsdag, mens Knut passet på båten. Jo returnerte til Buenos Aires.
På torsdag shinet vi opp båten slik at den var ren og prydelig til Svennings og Tores ankomst. De ankom i 21-tiden og vi hadde en lapskaus av Knuts beste merke samt noen Malbec før vi tok en tur opp i byen.
I løpet av fredagen fikk vi reparert noen skader og skaffet tauverk som hadde blitt slått overbord i uværet samt gjort noen mindre justeringer etter redernes ønske. Spesielt var det bra å få løst problemet med vannlås i gråvannet i fremre bad.
Tilbragte ettermiddagen på i sjøfartsmuseet og det historiske museet. Museene, som ligger i et gammelt fengsel er vel verdt et besøk. Våre polarhelter har fått god dekning.
Så langt, etter at Svenning og Tore ankom, har været vist seg nesten uvirkelig stille og vakkert, men det varer neppe lenge. Ushuaia ligger i et naturskjønt område mot Beagle-kanalen og omkranset flotte snødekte fjell. Den er rimelig turistifisert, men har sin definitive sjarm.
Nå, lørdag, forbereder vi avreisen til Buenos Aires og avslutningen av vårt 4-5 ukers eventyr med vakre Anne Mari.
For denne reisen på over 1500 nautiske mil har vært et eventyr. Livet i grenseskiktet mellom havet, vinden og alle de enestående menneskene vi har truffet er noe vi vil ha med oss i minnet.
Vi føler oss rett og slett priviligerte og er enormt takknemmelige for det prosjektet Svenning og Tore har tatt oss med på.
Dag Kleivan
Abonner på:
Innlegg (Atom)