Puerto Williams er verdens sydligste "by", med rundt 2000 innbyggere. Den ligger nord på Isla Navarino, en øy syd for Ildlandet, og er siste administrative utpost før Hornet rundes. Vi ankommer stedet i ca. 25-30 knops vind fra nordvest ved ni-tiden, og blir henvist til å ligge på svai første natten. Det er denne natten der vinden virkelig tar seg opp, med en jevn styrke på over 40 knop og gjerne bortimot 50 i kastene. Da er det godt å ha skikkelig bunnfeste med ankeret. Og skal man gjøre fra seg fra ripa vil man lett slå verdensrekorden i "langdistanseurinering"! Paal satte ny uoffisiell verdensrekord på over 40 meter.
I den italienske "bibelen" (Nautical guide) som meget nøyaktig beskriver havner og prosedyrer for immigrasjon blir vi advart om mye red tape. Tore brukte over to timer for å registrere båt og mannskap. Og for å få seilingstillatelse - Zarpe på lokalspråket - til Cabo de Hornos brukte Tore og Svenning nye to timer. Vi fikk bare lov til å seile på østsiden av Navarino og kun gjennom Franklinstredet i Kap Horn arkipelaget. Vi fikk IKKE lov til å seile rundt hornet, bare til! En aldri så liten nedtur altså. Ikke forstår vi hva de tenker når de legger så sterke restriksjoner på vår seilingsrute. Vi hadde også opprinnelig håpet å kunne seile rundt hele Navarino-øen på vei ut, med flotte trange sund. Men den gang ei. Militær tilstedeværelse kan være begrunnelsen, men at det skulle være sikkerhetsrisiko ved å la utlendinger seile gjennom Murray-stredet kan vi vel egentlig ikke se for oss.
Efter en del bureaukratiske dikkedarer, kom vi oss ut på en herlig fjelltur. Det er lagt opp til en fire dagers rute som går over fjellene, disse kommer opp i 1500-2000 meter. Vi besteg en liten topp med 600 meter over havet flott utsikt over Beagle-kanalen, men uten telt eller annet utstyr begrenset vår fjelltur seg til en fire timers småklatring gjennom urskog og opp på fjellvidden. Vi skulle jo også videre mot hornet.
Kvelden ble utnyttet til besøk i en av byens "finere" restauranter, en liten såkalt italiensk restaurant, "Trattoria de Matteo". Vegg og tak besto av Respateks og sponplater, og de fire bordene hadde velbrukte voksduker. Enkelte skeptiske ytringer ble fremført, men de stilnet straks en meget vennlig ung dame tok oss imot. Efter diverse diskusjon om hvor ledig hun var på markedet fikk vi nok en liten nedtur da vi skjønte at det var konen til kokken.. Men serviceinnstilt var hun. Måtte få laksen som vi hadde bestilt fra en leverandør som kom kjørende med middagsmaten fra sitt lager litt lenger nede i by'n. Og maten var god den; deilig tapas, og laks som nok var i det tørreste laget, og ymse desserter alt fra is - med og uten crêpes - eller sabayone. Med vin og øl kom middagen på rundt 800 kroner for fem; slettes ikke værst. Resten av kvelden ble tilbragt i baren på Terra Australis fra Valparaiso, en gammel frakteskute som er satt skikkelig på grunn. Baren her åpner først kl. 2100, og drinkene koster det samme uavhengig av hvor fullt glasset ble skjenket. Et Eldorado med andre ord for erkenordmenn med sans for fyll. Det skal dog nevnes at vi neppe faller inn under merkelappen erkenordmenn. Her har andre vært før oss, blant annet Knut Frostad og Morten og Henrik Bergesen som har signert på et norsk flagg som henger i baren.
Avreise sydover efter en lang omelett-frokost, rengjøring og klargjøring av båten ved totiden om eftermiddagen. Vi hadde værmeldingen med oss. Vi ønsket jo ikke å runde Hornet i full storm, og storm fra vest er snarere regelen enn unntaket her på Ildlandet! Svenning er jo svoren tilhenger av værmeldinger fra GRIB, den amerikanske værmeldingstjenesten. I tidsrommet onsdag kveld til ut på søndag fant han et "værvindu" som lovet godt for Hornrunding. Vinden hadde faktisk helt stilnet og solen varmet - nu var det trygt å seile rundt hornet. På veien møtte vi en ganske flott svensk aluminiumsbåt som hadde lagt seg på tvers av leden - for å vente på oss. Vi stoppet opp og hadde en hyggelig passiar med folket om bord.
Og så bar det videre sydover. Vi hadde hørt rykter av Henrik om gode krabber underveis, i en liten havn som heter Puerto Toro - lenger sør enn Puerto Williams, og de skryter av å være verdens sydligste bosetting (dog ingen by!). Efter en fem timers seilas ankom vi denne havnen, med flott nybygget brygge og gode liggeforhold (så fremt vinden ikke suser inn fra øst - hvilket skjer relativt sjelden). Stedet har 16 familier, ett kapell, og - naturligvis - nok et kontroll-kontor for marinen. Vi så seks barn fra syv-åtte år til kanskje15 spille fotball i stedets lokale gymsal. Det er neppe mange fritidsaktiviteter for ungdom her på stedet. Gøy hadde de det i alle fall. På bryggen ble vi møtt av en tannlaus, staut og rund kar i ubestemmelig alder (mellom 60 og 75 år kanskje), som overrakte oss tre flotte kongekrabber. De kostet en flaske vin og noen bananer, appelsiner og epler. Krabbene ble behørig kokt og fortært på veien - og i skrivende stund koker vi kraft på restene - krabbesuppe venter, mmm.
Seilasen gikk videre sydover kl. 2100 og vi ankom tidlig om morgenen en hyggelig uthavn (som vi selv hadde foreslått og Capitania hadde akseptert, vi kunne gå inn bare her på vei til hornet..), Caleta Martial, med en herlig strand som i det fine sommerværet sto helt folketom. Med andre temperaturer i vann og på land hadde den nok vært fylt til randen! Efter en lett frokost bar veien videre til Målet. Med fin slør for babords halser (altså den østavinden som sjelden inntreffer) feier vi over de gjenstående seks nautiske milene og ankommer Caleta Leon på nordsiden av pynten hvor Kapp Horn fyret ligger. Isla Hornos er navnet på hele øen som er noe større enn Hankø, og med topper på over 400 meter. Her ligger det tre andre båter - en polsk, en tysk og en som ikke hadde flagg (kanskje da en chilener). Disse var faktisk alle på vei ut.
Caleta Leon er ingen ideell havn for noen, særlig ikke med østavær. Men i land kom vi og vi ble møtt av en vennlig offiser (Sr. Cadiz) i førtiårene. Her bodde han med sin familie på vennlig kone og to barn og passet på at alt gikk riktig for seg ikke bare rundt hornet, men også på land. Vi trekker jollen opp på en relativt utilgjengelig rullestensstrand. Så går turen opp de 200+ trinnene mot fyret og huset til fyrvokterfamilien. Vi trekker pusten dypt og suger inn atmosfæren - lett bris fra øst, men med "lukten" av orkan som henger i bebyggelsen: fyrhuset og et lite kapell - også her!
En liten sightseeing til Monumentet og derefter opp i tårnet, og ned på kontoret der det "naturligvis" var salg av souvenirer og stempling av pass og loggbok, samt signatur i Hornets loggbok. Svenning klarte naturligvis å bli invitert inn i de mer private gemakker Sra Pauloa hvor han tok deres flott pyntede juletre i øyesyn og aksepterte det. Med ferdig utført "oppdrag" kom vi oss om bord igjen og satte kursen rundt Hornet. Dette hadde vi egentlig ikke fått lov til av Capitaniet i Puerto Williams. Men vår venn Sr. Cadiz gav oss dispensasjon og vi benyttet den begjærlig. Innvilget tur rundt Hornet skyldes i følge Tore at han kunne spille på offiserens navn og det enkle faktum at han bodde i Cadiz i Spania ett år. Det ville ha vært nedtur å ikke kunne si at vi hadde rundet Kapp Horn - og bare seilt til det!! På sydsiden av Hornet var det nok av trolske skjær som de gamle stormdønningene veltet mot og gjorde at stemningen var på topp. Hvor mange båter som har gått ned her vet vi ikke - men når vinden tar tak her nede bør man holde langt unna land!
Efter en ca. femten timers seilas og motring er vi tilbake i Puerto Williams. Mission completed: vi har rundet Kapp Horn.
Hvilket herved bekreftes
Carl Arthur
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar