Endelig ut i Atlanterhavet

I medvind og medstrøm raste Anne Mari ut fra Punta Arenas og fortsatte gjennom ”the furious fifties” og Magellanstredet som en torpedo i 15 knop. Caramba kameratene, rusa på Scopoderm og eventyrlyst, kjørte sikk-sakk mellom flere belter med oljeplattformer, lignende store, stillestående ufoer som lyste opp himmelen i små blink i kapp med månen. Rotete sjø og krass vind ble parert med stø hånd. Ingenting var noen sak med en korrekt og kvalitetsbevisst type ombord på hekken som aldri sviktet og utmerket seg for plettfritt sjømannskap og en utholdenhet av en annen verden. Vi hadde rett og slett ikke klart oss uten Tor, vårt kjære vindror.

Puerto Deseado
Første nødhavn ble nødvendig da vi nærmet oss Puerto Deseado. Fritz meldte drittvær og vi søkte ly. Prefecturaen viste seg fra en ikke altfor forståelsesfull side og prøvde å lose oss til å ankre ute i leden i liten storm. Heldigvis har vi flere stabeiser om bord, og vi trossset dermed myndighetene og fant trygg le ved en liten taubåt og nøt en rolig kveld på land.

Caleta Horno
Vi trenger nå to hender for å telle stormene vi har støtt på, og blir ikke særlig overrasket over nok en storm-i-vente melding fra Fritz. Anne Mari søker igjen nødhavn. Midt imellom karrig landskap og endeløse fjell fant vi en liten fjellsprekk som åpnet opp for en elv som slynget seg mellom fjell og åpnet seg til en liten bukt. Caleta Horno! En paradishavn med ørkenpreg, eller som en oase midt i en ørken. Fjellene var brune som ellers i landet, men hadde mange små grotter og vi ser ikke bort ifra at tidligere sjørøvere kan ha gravd ned gull og grønne skoger i disse fjellene. Blant idyllen fant vi også en hare, flere flokker lama lignende dyr, en slags sel og ett inspirerende fransk ektepar som skulle overvintre kulda ved hjelp av en tre-ovn og godt humør.

Fire døgn til Mar del Plata
Midt i en av våre akk så kjære ettermiddagsidyll øyeblikk økte vinden kraftig på, og som en rullende snøball pekte barometrene raskere og raskere mot storm. Fritz kunne melde om uvær i vente senere på kvelden og Carambaene svingte seg om i valsen og satte kursen direkte på nærmeste nødhavn, Bahia San Blas. Seilene ble pakket sammen, og det lille orange Try seilet skulle endelig få vise hva det var god for. Torden buldret i nærheten og båten stampet og vugget kraftig i bølgene. Vinden freste, og spruten kom fra alle kanter. Var dette stormen Fritz hadde meldt eller kun en påminnelse av hva havet kunne by på?
Innen vi nærmet oss nødhavnen hadde bølgene blitt så store, og solen så altfor nære horisonten at vi umulig ville klart å finne frem til en fornuftig ankringsplass. Taktikken ble lagt om og Anne Mari satte kurs ut i svarteste natten og vi alle rustet oss for storm og det som verre kunne komme. Kursen vår fulgte vinden, vi trente på å legge oss bi, og slepestreken til Anne Mari tegnet kruseduller på kartet.
Etter flere nervepirrende timer med venting i fullt beredskap, med en natt himmel som så ut som en eneste stor sekk med sint vind som ventet på å slå seg løs, kunne vi ikke annet enn, en smule forfjamset, slå fast at vi allerede hadde vært igjennom stormen tidligere på dagen.
Her får vi storm når vi nyter sola, og vindstille når vi er i fullt beredskap. De siste to dagene fikk vi endelig nyte ett bedagelig “atlanterhavskrus” i fullt solskinn og nydelig lens. Tilslutt er det motoren som bringer oss de siste milene til yachtklubb Argentino, der vi krysser søla på lavvann og får ett siste krydret minne før vi ligger trygt ved brygga og nyter sola.

                                                                Nils til topps i masta

                                         Svenning får beskjed om at batteribanken må skiftes.

 Nils, Odd og Jørgen går i land i Mar del Plata 14.03. Ina og Svenning er igjen ombord men Ina drar dagen etter. Svenning har en dag alene før nytt mannskap kommer.