Etter en flott nattseilas nordover i Magdalenafjorden kunne vi tidlig morgen legge til ved den store piren i Punta Arenas, for øvrig den eneste. Her lå det et par store cuiseskip, oljeserviceskip, fiskebåter og pilotbåter. Det var ikke akkurat tilrettelagt for seilbåter, og vi måtte flytte rundt på piren etter som det passet de store båtene.
Første kvelden vi Punta Arenas valgte vi å gå på restaurant, og som ved et under fant et av mannskapene tilbake til La Luna som han besøkte fem år tidligere. Barveggen var fylt med flasker i to etasjer og de edleste drikkevarene måtte hentes ned med stige. Verdenskartene på flere vegger var fylt med navn på gjester fra hele verden. Hyggelig restaurant med god mat og drikke!
Det store temaet var imidlertid når vi kunne seile videre! Fritz sine prognoser var ikke lystelige, sterk vind fra nord og urolig sjø helt fram til lørdag. Etter grundig rådslagning valgte vi å gjøre det beste ut av situasjonen; mannskapet drar til nasjonalparken Torres del Paine på en tre dagers tur, mens skippern ble værende ombord for å komme ajour. Anne Mari ble flyttet til fra piren og lagt på svai med anker.
Torres del Paine
Etter ca 5-6 timers kjøretur, hvor halvparten var på grus og traktorvei, kom mannskapet lykkelig frem helt nord i nasjonalparken Torres del Paine. Solskinn og varme sørget for prima turforhold. Bleike norske gringos gikk oppover i fjellet som har veldige karakteristiske former og farger. Etter rundt tre timer kom vi opp i fjellpasset hvor vi lunsjet ved hengebreen og bresjøen og nøt den fantastiske utsikten. Her kunne vi fint gått i flere uker. Hotellet vi overnattet på, Torres, var veldig flott og vi fortærte en herlig chilensk middagsbuffet. Dagen etter fikk vi ristet oss tilbake til Anne Mari, i bilen nesten uten fjærer.
Nå la vi et løp med proviantering, bunkring av diesel og besøk hos de mange myndighetsorganer. Fritz ga grønt lys for avgang på lørdag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar