Anne Mari mot Salvador

Fersk fisk
Det var ikke all verdens aktivitet på militærbasen på Abrolhos. For oss så det ut som hverdagen deres besto i å padle ut på et seilbrett og slå av en liten prat med sånne som oss - og kreve inn 10 realer per person som hoppet i havet. Og vente på neste vaktskifte - som skjedde hver 20 dag. På revet var det sauer eller geiter og et hvit og sort stripet fyr. På Anne Mari ble det servert verdens beste fiskemåltid. Ragnar serverte ferskfisk fra Vitoria - en fisk som nestkommanderende på tidligere nevnte yachtklubb så elskverdig ga oss like før avreise. Svenning, som på høflig vis spurte, fikk ikke kjøpe fisk - men måtte ta til takke med å få den helt gratis. Betalingen var at dette skulle bli nevnt i bloggen. Så gjort.

Forelsket
Vi brukte 2 døgn fra Abrolos til vår neste stopp på reisen - Morro de Sao Paulo - 35 nautiske sør for Salvador. To helt fantastiske seildøgn. Vi fikk frisk vind fra sør - med alt fra sol fra skyfri himmel og stjerneklart til kraftige regnbyger. Dog alltid med vel 25 grader i luft og vann. Ankerdrammene ble tatt ved soloppgang og stemningen var høy innen vi tok frokost. En høneblund senere gjorde vi strandhogg og gikk inn i jungelen. Vi kom bakvegen inn i byen - og kjente umiddelbart at byen flørtet med oss. Et par timer senere var vi langt inn i sjelen forelsket. En kaskade av farger og sjarme. Vi følte oss like mye i Afrika som i Amerika - ikke bare var de fleste svarte - men rytmene var anderledes - bikiniene om mulig enda mindre - smilene om mulig enda bredere. For ikke å snakke om mocecaen. Vi kunne ha blitt der.

Til tørk
Etter to vakre dager slet vi oss løs. Morgensolen skinte og vannet var flatt - trodde vi. Med åpen luke stevnet vi inn i den første bråttsjøen - og brukte resten av dagen på å skylle og tørke forpiggens sengetøy og madrasser. I det vi seilte forbi Salvador og inn i Bahia, nøt vi og klesvasken frisk bris og god tørk - og innen vi nådde nest siste mål for reisen - Illha Itaparica - var alt tørt og tilværelsen som sigøynerskip vel overstått. Aldri før på reisen hadde forpiggen vært så tørr. Etter første rekognosering ble vi litt usikre på hvor innbyggerne på øya hadde tatt veien. Litt famlende, etter kanskje den vakreste sundownen på reisen, la vi ut på restaurantsøk. Kun 300 meter fra yachtklubben - retning fortet ytterst på odden - fant vi Amigos BBQ. Stedet drives av et sør-afrikansk ektepar som strandet på øya for fem år siden. Meget god mat - servert på fortauet. Som vanlig kom vi tilbake til båten i god tid og sovnet, som de gode A-menneskene vi etter hvert har blitt, innen kl 22.00. Opp til morgenkaffe kl 06.00 - også like vanlig.

Glade bilister
Ragnar møtte en hyggelig portugisisk dame som sa hun kjente noen - som kjente noen andre - som kjente noen med bil. Det ble starten på en meget hyggelig biltur på Illhaen - fra oversiden hvor vi var, til nedsiden hvor Brasils neste helst kirka tronet stolt mot Salvadors skyskrapere på andre siden av sundet. To glade gutter som guidet oss på flytende portugisisk -  i sin bil som hadde sett bedre tider - en halv planet fra vår kjære EU-kontroll. Meget eksostisk. Vel tilbake på yachtklubben ble det to kalde avrivninger - først utvortes, så innvortes. Til samme pris.

1 stjerne i Anne Mari
Det er kveld og klokka nærmer seg ubønnhørlig båtens leggetid. Ragnar serverte laksefilet - stekt i ovn, med poteter - i kveld. Retten ble tildelt 1 stjerne i Anne Mari - og han fikk dermed crewets hederspris som beste kokk. Klappesalvene ble døyvet ned med god hvitvin. I morgen setter vi kursen over sundet - de siste 11 nautiske til Salvador. Der skal vi flytte inn på en posada.  Båten skal på land - til service. Dette skjer for de fleste på torsdag morgen - men ekteparet i forpiggen har meldt fra at det er viss fare de ekteskaplige gleder skal få fritt utløp allerede fra onsdag. Og da er det tid for en liten pinne - i en forfriskende lett bris - 13 grader sør.
Arne