Rio - Salvador

Vel framme i Salvador, sluttmålet på sjarmøretappen fra Rio. Dette blir nok siste innlegg fra smørseilerne. Om Salvador holder hva Skipperen lover kommer ikke resten av tiden her å egne seg for offentliggjørelse så dette får bli en oppsummering av reisa.

På veien har vi vært inom Buzios, Vittoria, Archipela de al Oros, Morro de Sao Paolo, Ihla de Ithaparica. Foruten Salvador som kanskje kommer senere i en sensurert utgave tar Morro de Sao Paulo prisen. Stedet hadde alt, strand med bad, vakre hus, god mat, musikk til lunsjen og sjokoladebrune piker. Vi lå der en dag og skipperen benyttet dagen i land til å ta seg tur på sjøen oppover elva.

Rio er oppskrytt og særskilt jentene på Copacabana. Riktignok hadde de lite på seg, men det avslørte mest bilringer. Per og jeg gjorde en nærstudie og vedlegger dokumentarisk bevis, se foto. Ragnar staset seg opp og besøkte Jesus på toppen mens vi andre tok kabelbanen opp på sukkertoppen og besøkte klosteret. Til skipperens store glede kunne vi se Anne Mari der nede i bukta

Buzios kunne by på en bronsestatue av Brigitte Bardot og gjett hvor den var blankest. Feil! folk hadde latt seg fotografere på fanget så som Skipperen, se foto. Jeg tror skipperen hadde lagt inn etappen som en kort treningsrunde for ett nytt, uprøvet og skremmende bleikt mannskap, se foto.

Vittoria var ikke planlagt, men skipperen var lei av å mottre (=gå for motor på Anne Marisk) i motstrøm og la seg på vent for medvind og  strøm og faktisk, han fikk rett som vanlig.

Archipela de al Oros er ei gruppe øyer ute i Atlanteren, men der hersket den brasilianske marine så vi fikk ikke gå i land. Hvorfor er ikke lett å forstå. Ikke så mye som en kanon, ett fyr, noen små hvite hus, geiter og en hes hane som gol døgnet rundt. Men en stilig gast kom padlende ut til båten på surfingbrett til Ingebjørgs store glede for å få båtens data og gi oss to kalendre. Ellers tar den brasilianske marine seg selv på stort alvor. Skipperen i sandaler ble nektet adgang til havnekapteinen her i Salvador enda han var riktig flott i nye hvite bukser. Han måtte peke på sin ildrøde podagratå og fikk så hinke inn på havnekontoret. Handikappede respekterer man.

Ihla de Ithaparica har jeg ikke mye å rapportere om. Stedet ligger på andre siden av bukta her. Tupi hadde tvunget skipperen av båten på nedturen så han hadde tatt en 20 minutters drosjetur over øya og mente den var værdt ett besøk. Vi spiste på en restaurant drevet av ett par strandsatte sydafrikanere så vi trodde vi visste hva vi spiste. Så var det ikke. Etter kyllingen spydde jeg hele natta og sov hele dagen mens Ragnar bød de øvrige på ny drosjetur over øya. Gutta rapporterte att de hadde sett miss Brasil og hennes to søstre på turen, men Ingebjørg trøstet meg med att hun så gravid ut forfra. Onde tunger blandt mannskapet påstod att jeg måtte ha blitt syk av å ha klappet katten på restauranten, men dels var katten for liten og søt til å kunne påvirke en deltager i en sydpolsekspedisjon, dels fikk Per også mageproblem, han spiste også kylling.

Ellers har vi vært friske. Jeg ramlet ned for trappa, inn i kjøleskapet og fikk ett prektig blåmerke pluss såre ribbein. Flere andre kan også skryte av flotte blåmerker efter uvennlige sjøer, utenom skipperen naturligvis. I alle fall viser han dem ikke.

Maten ombord har ikke ligget ettter landmaten. Skipperen la opp en plan der matlagning og oppvask skulle ambulere, men etter att Per og jeg hadde lagd hvert vårt måltid ble vi ikke etterspurt mere. Ingebjørg, Arne og Ragnar viste en påfallende iver etter å planlegge menyer og gjøre innkjøp. Etter hvert steg Ragnar opp som den store stjernen på fiskeretter, det er snakk om å gi ham en stjerne i Guide Anne Mari, mens Ingebjørg og Arne ligger tett etter på salater, kjøttretter og kulinariske luncher. Vi sloss om oppvask og dørkvask. Vi ville vel kompensere vår underlegenhet på seilingen.

Skjønt så dårlige var vi ikke. Skipperen sov seg gjennom en natt med liten storm og piskende regn, to rev i storseilet og spridd genoa og Ingebjørg og Ragnar til rors. Ikke en ufrivillig jibb. Selv fikk jeg være med å sette opp spinnakerbommen to ganger, en tillitserklæring og vår innsats da vi la til kai her i Salvador fikk godkjent av skipperen. Men jeg tror likevel han satte større pris på vår matlagning enn vår innsats på dekk.

Det intellektuelle nivået ombord har vært blandet. Skipperen la lista høyt når han som førstemann hadde Ord For Dagen. En morgenfugl er han også. For meg er det ikke lett å komme med dype tanker halv sju på morgenen. Men det ble forbausende gode samtaler tross alt og skravla forsatte langt utover morgenen til vi måtte avbryte for å seile litt. Men bøkene jeg hadde med er ikke åpnet. Faktisk så jeg bare Ingebjørg og Arne med bøker og det var ikke tung litteratur akkurat. På kveldene sovnet vi som barn og våknet ganske så opplagte til nye åndsøvninger.

Jeg er sikker på att vi har hatt den beste etappen. Brasil er perfekt å seile i. Milde vinder fra styrbords låring kjærtegner kropp og seil. Atlanterhavet byr på behagelige dønninger. De infødte er vennlige. Selv om de prater ett språk som er umulig å forstå og ikke kan noe annet kjent språk gjør de sitt beste for å hjelpe. Selv har jeg bare lært tre ord: abrigado og belo mamas, men det kommer man på den annen side langt med. Jentene her har ikke annet enn i Norge og Lissabon som Arve Oppsahl observerte, men det de har viser de villig fram. Det finns også andre saker å titte på men ingen severdighet som kan måle seg med dem.

Ole