Etter å ha vært tre døgn i sjøen siden Las Palmas med sterk vind og høye bølger (vi gjorde 180 nautiske mil pr døgn i gjennomsnitt - med seks timers motring på slutten da vinden fallt under 10 knop) var det deilig å ligge i en beskyttet havn. En lokal ungdom kom snart ut i jolle og tilbød all slags service som påfylling av vann, taxifart og vask av klær (av kona).
Han viser seg å være en god representant for Kapp Verde: godt humør, hjelpsom, matter of fact, tilsynelatende kompetent på det som han drev på med og kontant uten å være innpåsliten. Den lille havnebyen Palmeira (øyhovedstaden Aspargos ligger to km inne i landet) er ryddig og velholdt, politi og immigrasjon opptrer korrekt (om enn noe bedagelig) og folk er vennlige uten å være nyskjærrige. Den lille havnen var byens midtpunkt der fiskerne landet tunafisk, dorade, havmakrell, sverdfisk, marlin, grouper m.m.. Vi faller lett inn i landsbybildet og da det er få besøkende båter blir vi raskt kjent blant fiskerne, i butikkene, på gatemarkedet, i internet kafeen etc.
Bradts guidebook for Kapp Verde opplyser at landet i 2008 ble klassifisert som et “middle income country” med en per capita inntekt på USD 3000 og ble da ett av de få land i Afrika som har klart det spranget. Etter vårt korte bekjendtskap med den lille øya Sal forsto vi godt at Kapp Verde hadde greid denne bedriften. Riktignok hadde de fått mye drahjelp fra bidrag (remittances) fra utvandrete kappverdianere (diasporaen er like stor som folketallet på ½ million inbyggere) og fra utviklingshjelp (en av de største mottakerne pr capita), men de synes å ha skjøttet sitt pund vel. De største næringsveiene er nå turisme, fiske og jordbruk. De har hatt et fungerende demokatisk styresett de siste 10 år. Nytt presidentvalg skal holdes på søndag men valget synes low keyed her I Palmeira og den konkurrerende presidentkandidaten synes å ha mange tillhengere.
Historien har vært viktig for utviklingen. Flere hundre år med utarming pga stadige hungerskatastrofer, kolonial utbytting og slavehandel gjorde Kapp Verdefolket ganske bevisst og da Amilcar Cabral dukket opp, fant han god gjenklang for sin radikale frigjøringsfilosofi. Han ble myrdet før landet ble fritt i 1974. Den brokete og merkelige historien, sammensmeltningene av så mange folkeslag, de felles lidelsene, nøysomheten til en øybefolking og Cabrals førerskap bevisstgjorde folket på en spesiell måte som er unik for Vest Afrika. De har også en veldig spennende kultur som vi får komme tilbake til når vi blir bedre kjendt den kommende uken med denne archipelago.
Vi tok taxi (minibusser som går når de blir fulle) til sørspissen for å bese de sagnomsuste endeløse hvite strendene (hvor forøvrig havskilpadden legger egg).
Det ble et lite kultursjokk å se oppbyggingen av turistindustrien og de halvferdige bydelene i grå betong. K.V. har ambisjoner å bli et nytt Kanariøyene og målet er å få 1 mill turister pr år fra 2015. Det ser imidlertid ut som om verdenskrisen hadde bremset en del av utbyggingen og det skal bli spennende å se om målet nås og om hvordan dette lille øysamfunnet da vil påvirkes. Øya Sal på 10 x 20 km er hovedsakelig en ørken med noen små vulkankjegler. Bortsett fra strandliv, vannsport og offroadkjøring i steinørkenen er det ikke mye å foreta seg. Santiago, den øya som vi skal til i ettermiddag, og hvor hovedstaden Praia ligger, er noe større og mye frodigere og har en 1500 meters topp.
Mens Anne Mari mannskapet lekte turister og oppdagelsesreisende, mekket Svenning båt. Den tøffe overfarten fra Kanariøyene med lens i kuling og frådende bølger bakfra og sprifokk var det krevende å holde rett kurs på 220 grader. Det gikk derfor hardt utover den nye autopiloten som begynte å lage lyder. Svenning byttet den derfor ut med den gamle samt monterte ferdig vindroret som vi venter oss meget av under overfarten til Brasil. Det nyinstallerte ladingssystemet oppførte seg også litt variabelt og måtte holdes øye med. Kjøleskapet sluttet også plutselig å virke og en kjøleman fra det lille verkstedet I Palmeira kom ut og senket trykket I kjølegassen. Vi får se om det hjelper. Det virker som om han visste hva han gjorde men Svenning er skeptisk. Kjølemannen snakket bare kreolsk og vår altmuligman Paul og Thorvald som snakketr fransk var mellommenn.
Palmeira var et spennende møte med en liten lovende nasjon. Det sies at neste øy gir et mer riktig bilde av landet. Vi får se om inntrykket bekreftes.
Overfarten Palmeira, Sal til Tarafal på øya Santiago 19-20. aug.
Kjølemannen gjorde seg ferdig og temperaturen i kjøleskapet begynte sakte å synke så vi hever anker og setter baugen mot Tarrafel på øya Santiago om ettermiddagen den 19. august. Samme kurs på 220 grader med platt lens og sprifokk i 6 knop og godt vær. Fisker med sluk, reker og stingsild men får ikke napp. Vi får litt problemer med spriseilet og tar det ned om kvelden, i grevens tid før vi uforberedt I mørket farer inn i en liten regnstorm med 9 knops fart og 30 knop i rossene og blir gjennomvåte på et sekund. Senere på natten løyer vinden og vi motrer de siste timene frem til Tarrafel, en liten landsby nord på Santiago med en liten havn for små fiskebåter og noen få lystbåter hvor vi kaster anker (på utilfredstillende stenbunn) og stuper i køys etter en deilig frokost med omelet med baco en deilig frokost med omelet med bacon og poteter fra bysseberta Bente.
Thorvald Boye
Spagetti Atlantico i åpen sjø fra byssebærta Bente til venstre. Matros Alida og Tuppi til høyre
Øya Sal er tørr
Spagetti Atlantico i åpen sjø fra byssebærta Bente til venstre. Matros Alida og Tuppi til høyre
Barnearbeid på fiskebrygga skjærer opp i fileter
Fiskefangsten er fordelt
En marlin ("sar") renses
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar